Jakten på en mastersamling

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 6-2012: - Jeg har alltid de 30 beste motivene mine i en mastercollection. Når jeg er umotivert, tar jeg disse frem. Skjeler jeg til andre fotografer for å hente inspirasjon, blir det lett til at jeg begynner å herme og tøve.

FROGNER (KUNST): I 2010 fikk fotografen Bjørn Opsahl en idé. Han kjente godt Maria Bonnevie, og tok kontakt med Fredrik Skavlan. Skavlan hadde navnene og stjernene og Opsahl hadde evnen til å forevige dem.

- Jeg har noe du vil ha, du har noe jeg vil ha, refererer han.

Siden 2011 har Opsahl derfor satt seg på flyet over 50 ganger til og fra Stockholm eller London. I beste sendetid, backstage hos Skavlan, har han rigget ett kamera i garderoben, ett i greenroom og ett i oppholdsrommet. Han har fra 30 sekunder til fire minutter på seg for å skyte fotoet med stjernene før de skal inn i studioet: Kevin Costner, Eva Joly, Ben Kingsley, Linn Ullmann, Lionel Richie, Muse, Geir Lippestad, Noomi Rapace, Lena Olin, Tony Bennett, Magnus Karlsen, Justin Bieber, Bjarne Melgaard - og Odd Nerdrum. I 2014 kommer en bok med alle portrettene, samt utstillinger både i Sverige og Norge.

- Jeg liker så godt portrettet av Odd! Du ser en mann i en preget stund. Jeg var den første norske fotografen som fikk et portrett av ham på ni år! Tidspresset backstage gjør at bildene får en ekstra energi. Du kan ikke gi personen tung regi eller si at nå må jeg BARE hente kameraet … da har de gått. Gjestene er også meget fokusert før de skal på og gir meg ikke så mye. Odd Nerdrum ga meg for eksempel ti sekunder, men det er fordi vi har jobbet sammen før, så han var raus, sier Opsahl entusiastisk, mens han blar på iPaden sin og viser meg en litt annen side av de kjente ansiktene.

- Se på øynene til Ben Kingsley, jeg fikk til noe der ... smiler han gutteaktig; han som er på talefot med navn vi andre bare leser om i kjendisreportasjene og rulletekstene. Men det finnes også en annen Opsahl, en mørkere; kunstfotografen. Og som han sier: folk er folk.

Krigsfotografen

Jeg har akkurat overtatt en oppvarmet stol på kafeen Kolonihaven på Frogner etter Selene Wendt, direktør på Stenersenmuseet, som var ute og snuste litt på hva Opsahl holder på med. Det var nettopp på Stenersen han hadde sin andre separatutstilling, i 2009. Men tilbake backstage i Stockholm. I høst møtte Opsahl elitesoldaten Emil Johansen som har skrevet boken Brødre i blodet om opplevelsene i Afghanistan. Etter noen øl var prosjektet klart i Opsahls hode. Han ville bli med Forsvaret til Afghanistan for å fotografere den norske tilbaketrekningen og møtene som oppstod mellom soldatene og lokalbefolkningen.

- Jeg drømte tidlig om å bli krigsfotograf, selv om det nok var en romantiserende forestilling om selve krigsreporteren jeg hadde da. Kanskje handler det om å søke noe nytt. Jeg har fotografert mote og kjendiser i 20 år og trenger utfordringer for å fortsette.

Hva vil du fortelle fra Afghanistan? Jeg er ingen pressefotograf, og det eventuelt kritikkverdige rundt vår tilstedeværelse der nede har pressen allerede tatt seg av, føler jeg. Jeg ville forevige de siste dagene i Meymaneh sett med en uavhengig fotografs øyne. Jeg hadde ingen føringer fra Forsvarets side og stod i grunnen helt fritt. I september var jeg ti dager sammen med de norske og amerikanske soldatene i Faryab-provinsen. De første seks dagene gikk med til å vandre rundt, vinne tillit og skjønne kodeksen blant soldatene. Så hadde jeg bare fire dager igjen på å gjøre meg ferdig med bildene. De amerikanske soldatene var imøtekommende og tok meg med på Blackhawk-trening og ville fremstå litt glossy, mens de norske soldatene var mer skeptiske og kjølige, naturlig nok.

Og lokalbefolkningen? Jeg kunne dessverre ikke gå utenfor leiren på egen hånd. Der streifet selvmordsbombere, parate til å kaste seg foran deg. De hiver seg visstnok på de pansrede bilene. Det røde på vindusviskerne var ikke rust, for å si det forsiktig. Først ute på landsbygda kunne vi gå ut av bilen, men der var det fare for veibomber (IED). Du kan si at 50 % av befolkningen ville ha soldatene ut og så på dem som okkupanter. 50 % av afghanerne oppfattet dem som frigjørere. Men oppfatningen var faktisk ofte uavhengig av deres religiøse og sosiale ståsted.

Opsahl ser rett på deg, slik han er vant til i jobben sin, men da gjennom en kameralinse. Han forteller ivrig videre om en skateklubb i Kabul, Skateistan, der unge gutter og jenter, gjerne iført hijab, trosser alle forbud og gjør flip tricks og slides.

- Jeg er en gammel skater, så dette gjør stort inntrykk. Jeg skulle veldig gjerne besøkt dem. Det er helt abstrakt, en skateklubb i Kabul under konstant trussel fra Taliban. Det er et sterkt symbol på frihet og fri vilje, i skateboardingens sanne ånd! Det er denne generasjonen som skal endre landet. De viser en vilje til å tilegne seg kunnskap, tross den svarte kloa som hoverer over dem. Dessverre gikk det av en selvmordsbombe som drepte fire av disse medlemmene, blant annet to jenter på bare 8 og 14 år, rister Opsahl på hodet.

På bloggen til Opsahl har han lagt ut fotografen Kevin Carters bilde, som vant Pulitzerprisen for beste foto i 1994, av en gribb som ventet på at et barn skulle dø under hungersnøden i Sudan. Carter ble kritisert for å ikke ha gjort noe for å redde livet til barnet. Selv hevdet han at han hadde blitt advart mot nærkontakt med flyktningene med tanke på smitte. Siden angret han imidlertid på at han ikke hadde hjulpet jenta. 33 år gammel tok han livet sitt, delvis på grunn av denne hendelsen.

- Bildet viser krigsfotografens dilemmaer. I 1990 var det fire krigsfotografer, Kevin Carter, Greg Marinovich, Ken Oosterbroek og João Silva, som dannet Bang Bang Club. To ble drept på oppdrag, og Carter tok sitt eget liv. En hel verden spurte ham hvorfor han ikke gjorde noe. Men hva skulle han gjøre? Han fortalte at det var en kløft mellom ham og barnet, og barnet var kanskje sultefôret i flere måneder. Han kunne ikke bare gi det mat ...

Han forteller ærlig at jobben i Afghanistan ga et kick. Mersmak.

- Når du fotograferer under slike premisser, gir det et adrenalinrush. Og kanskje du evner å gjøre en god jobb. Dermed får du en selvbekreftelse, men du føler også at du gjør noe viktig. Slike fotografier besitter en bestandighet. Et motebilde varer kanskje noen uker, med mindre du heter Avedon eller Penn … mote går av mote … men man jo også prostituere seg for å få mat på bordet, ler han og bestiller en ny kaffe. Og mens vi venter på den, kan vi gå litt tilbake i tid.

Fra en spurv i gresset til mote og kjendiser

For 35 år siden lånte Opsahl en Pentax av stefaren sin da de var på ferie i Kragerø. Han fikk sitt første blinkskudd: en spurv i gresset. Bildet sendte han inn til magasinet Fotografi som hadde en spalte som het nettopp Blinkskudd. Og det kom på trykk! Men det tok enda femten år før han oppdaget fotolidenskapen og håndverket. Han jobbet da som roadie i musikkbransjen. I en av pausene på en jobb gikk han til den lokale kiosken for å kjøpe seg en pølse og fem Flax-lodd. 25 000 kroner ble skrapt frem, og han dro til Stockholm for å feste bort pengene. På turen fikk han også kjøpt seg sitt første kamera. Han søkte på det som den gangen het Pressefotografskolen i Fredrikstad, men kom ikke inn. Dermed gikk det en faen i Opsahl.

- Motstand er irriterende, og det som er irriterende, inspirer meg. Jeg jobbet meg frem, var frekk og freidig - og fikk oppdrag. Et par år etter ringte skolen og spurte om jeg kunne holde et foredrag. Jeg sa nei, ler Opsahl, som etter hvert kunne putte portretter av Nick Cave, Tyra Banks og Björk i porteføljen.

Etter flere år i Oslo flyttet han til Los Angeles. Igjen måtte han bygge seg opp fra bunnen. Han ble med på audition på Kat von D sitt tatoveringsshow LA INK, og kom med. Ryggen måtte ofres. Og Opsahl klarte å overtale den berømte tatovøren til et foto-shoot. Dermed var han innenfor i englenes by. For et par år siden vendte han igjen tilbake til Norge.

Gatefotografen

Opsahl har også en annen side enn kjendiser, Top Model, over 60 platecovere og motefoto: Hans gatefotografier, eller snapshots.

Han har nesten alltid kameraet med seg og kommer ofte for sent til møter fordi han måtte fotografere noe. Leser han bøker, kommer det opp bilder som han må skisse ned. Ser han filmer på TV, fryser han scener og tar et bilder av dem.

- Å vandre gatelangs, som i Hamburgs gater, og bare plukke … det hjelper meg å holde hjula i gang. Denne langsomme formen for fotografering. Disse motivene som varer lenger enn kjolen. Som Christer Strömholms gatebilder. Jeg tar jo tusenvis av eksponeringer, men har en Rain Man-hukommelse på akkurat hvilken eksponering som funket, som jeg kan bla meg tilbake til. Men ofte vet du når eksponeringen sitter idet du trykker. En intuitiv seleksjon. Noen ganger putter jeg inn en gammel film som helst har gått ut på dato for flere måneder siden. Når den er ferdig, legger jeg den i en skuff. Tenk deg hvilken opplevelse det blir å fremkalle den om mange år? Hukommelsens bilder kan man ikke stole på.

Langsomt foto som en kontrast til det hurtige kommersielle fotoet? Jeg er veldig opptatt av slow photography. Med Leicaen kan jeg bremse ned og ta vare på faget som jeg tilegnet meg som ung. Jeg kaller utløserknappen for pauseknappen, jeg fryser et fragment av tiden.

Kunstfotografen

For kunstfotografen Opsahl er det ikke så mange som kjenner til. Kaffen kommer på bordet i Kolonihagen, og Opsahl bretter opp skjorteermene og avslører flere tatoveringer.

- Jeg skjøt en hvit pil, eller er den grønn? ... og sendte bilder til Henie Onstad Kunstsenter, Astrup Fearnely-museet og Stenersenmuseet i 2004. Og la lista der

Opsahl løfter hånden så høyt han kan, og fortsetter:

- Etter et år ringte Henie Onstad og sa at de hadde funnet en boks med bilder liggende. Kunne jeg tenke meg en separatutstilling? Med Deadscapes i 2005 var jeg den første fotografen som debuterte som hovedutstiller på Kunstsenteret. I 2009 viste jeg Ask the Dust på Stenersen. Så nå er det bare Astrup igjen, ler han, og viser bildene fra serien Black Eye fra Nordic Light International Festival of Photography i sommer.

For kunstfotoene hans er mørke. En mørk verden med få mennesker. Etter katastrofen. Etter festen. En Mercedes står igjen på en parkeringsplass med tittelen Suicide Mercedes. En mann på vei hjem i supermannkostyme med kappen over armen. En pornoinnspilling. Gamle, forlatte interiører som en barbersalong, en uttørket, og øde ørken med campingvogner eller folketomme, støvete gater. Er det Opsahls verden? Hva gjør disse omgivelsene med menneskene, eller hva gjør vi mennesker med omgivelsene?

- Dette er street-snapshots fra Los Angeles. Den ene delen heter Black, den andre Eyes med portretter. I møte med såkalte kjente mennesker kan du si at jeg skaper dem i mitt bilde. Noen ganger får jeg en mulighet til å fotografere mennesker jeg har beundret i lang tid. Det er en privilegert øvelse, som da jeg møtte Björk og Nick Cave.

Men det er mørkt? Ja, svart som natta. Det er min verden. Moll-stemt. I mine bilder finner du ikke muffinskaker i solnedgang. Sånn sett har jeg gjort det vanskelig for meg selv.

Vil du gjøre folk vakre? Nei, men interessante. Jeg er deres regissør i foto-shootet, og gjør min versjon av menneskene i min verden. Et slags selvportrett ligger iboende i alt jeg gjør.

Er du en god psykolog? Nei, det vil jeg ikke si, men jeg er god på å takle mennesker. Jeg netter lett med folk i de fleste samfunnslag, fordi jeg er interessert, og viser det. Og jeg har lært meg hva som funker og ikke funker. Jeg husker jeg ba vokalisten i Oasis å sitte litt hensunken, alene og avslappet. Why can’t I just fucking stand up? var svaret. Hadde det vært for 15 år siden, hadde jeg mistet grepet og fått hjerteinfarkt.

Handler portrettene om å komme inn under huden på disse menneskene? Jeg mener at et foto ikke kan komme under huden på dem du portretterer. Et foto-shoot er ikke rett sted for det. Da får du gå på date! En mekanisk innretning mellom deg og en annen gjør noe med kommunikasjonen. Jeg er dessuten helt tom etter noen minutter, det er litt av en date, hva? Jeg tror ikke på kunstfloskler om å avdekke mennesket med et kamera – da må du legge bort kamerat! Noe slikt evner i alle fall ikke jeg. Jeg har heller ambisjoner å finne en ny side, et nytt blikk, en usett nerve.

For alle kan jo fotografere? Ja, i dag er foto like vanlig som mat. Vi er vant til å se bilder av en øl i sola eller dagens rett på Instagram. Foto er demokratisk. Men med mangfoldet blir yrkesfotografen også mer synlig. Det er en kollektivt iboende interesse for fotografiet, og det er positivt.

Men du jakter ennå på den perfekte eksponeringen? Nei, jeg jakter på den perfekte mastercollection som inkluderer kirsebærene fra alle mine genre - til ettertiden!

Bjørn Opsahl (født 1968)

- Ble kjent som kjendis- og motefotograf og for sine bilder av norske og internasjonale rocke- og popstjerner på 1990-tallet.

- Debuterte som fotokunstner med utstillingen Deadscapes i 2005 på Henie Onstad Kunstsenter, og fulgte opp med serien Ask the Dust på Stenersenmuseet i 2009 og Black Eye på Nordic Light International Festival of Photography i Kristiansund i sommer.

- Flyttet til Los Angeles i 2008.

- Underviser i fotografi og regi på Bilder Nordic School of Photography i Oslo.

- I 2011 startet Opsahl samarbeidet med talkshowet Skavlan. Prosjektet avsluttes høsten 2014 med bok og utstillinger i Oslo og Stockholm, der Opsahl portretterer Skavlans gjester backstage.

- Han har laget musikkvideoer for blant annet Aleksander With / Lene Marlin, Carburetors, Surferosa, og D'Sound.

- Opsahl samarbeider med ProFoto, Lupo Light og er Leica-ambassadør.