Mellom synergi og sabotasje

Forrige

Neste

 

Syv år etter braksuksessen i New York er Bjarne Melgaard og Sverre Bjertnes tilbake med et nytt samarbeidsprosjekt som omfatter maleri, tegning og grafikk. Det har resultert i en utstillingstrilogi, og siste del utspiller seg på Galleri Fineart i Oslo.

Selv om du står stille har du lov

15. mars åpner utstillingen Selv om du står stille har du lov på Galleri Fineart i Oslo. Håndverket er i høysetet i dette prosjektet, og utstillingen viser nye, eksklusive serigrafier trykket på håndmalt papir, signert og nummerert i begrenset antall. Sammen har Melgaard og Bjertnes laget dynamiske verk som visualiserer hvordan to kunstneriske uttrykk kan gå opp i en ny enhet. Utstillingen består av fire serier i ulike formater samt håndtegnede og håndkolorerte verk. Både Melgaard og Bjertnes har sine eksistensielle spørsmål fundert i det menneskelige mørke, men her, tydeligere enn noen gang, har også lyset fått en sentral plass.

Umake par

Kunsthistorien har ikke mange eksempler på kunstnere med liknende samarbeidsprosjekter. Noen kjenner vi til. Jean-Michel Basquiat og Andy Warhol, Håkon Bleken og Håkon Gullvåg, Vincent van Gogh og Paul Gauguin – sistnevnte endte med å kutte øret av sin venn. Andre samarbeid endte med at kunstnerne ikke lenger snakket sammen.

Det var ikke opplagt at det var disse to som skulle samarbeide. Bjarne Melgaard (f. 1967) med sitt outrerte uttrykk, sin villskap, dop og seksualiserte signaler, med kontroverser som bare ble overgått av nye furorer der ubehaget skulle bli regelen snarere enn unntaket. Sverre Bjertnes (f. 1976) med sin forankring i det figurative, i håndverket, kontrollen og det avdempede mørke. Likevel klarte de ikke la hverandre være. Melgaard var allerede etablert da han inviterte Bjertnes til å stille ut i sitt galleri Norsk Anarkistisk Fraksjon for tjue år siden. Det ble starten på et samarbeid og vennskap som til tross for brudd og avstand har gjenoppstått. Som en fugl Føniks, kan man kanskje si.

Begynte med en strek

For mange kunstnere begynner det med streken. Og slik var det for Melgaard og Bjertnes også. De satt ved et bord og drodlet på et ark i New York i 2011, og plutselig tok den enes strek den andres. De oppdaget at her var det en energi, et sinne, et overmot som kunne få frem noe nytt hos dem begge. Ikke at de nødvendigvis komplementerte hverandre, for det var en kamp om plassen, og ikke akkurat noe behov for å løfte den andre frem. Snarere tvert imot. Kunsten ble skapt i friksjonen mellom Melgaards brutalitet og Bjertnes' fine linjer. De likte det de så, og tegninger ble til grafikk og maleri. De hadde flere store samarbeidsprosjekter i Norge og internasjonalt. Det ble en suksess; en av utstillingene deres ble omtalt som «Årets utstilling» av Art Forum, og The New York Times kåret den til «en av årets mest interessante utstillinger».

Brutalitet og brudd

I samarbeidsperioden hadde både Melgaard og Bjertnes sine egne demoner å kjempe mot. Samlivsbrudd, dop, alkohol. Det satte spor. Både i kunsten og vennskapet. Kunsten var full av mørke, både av den seksualiserte sorten og av tungsinnet de begge følte. De var brutale med hverandres arbeider, overskygget den andre der de kunne. Så smalt det, og de to samarbeidet ikke lenger. Ingen forklaringer, ingen unnskyldninger. Senere har de uttalt til mediene at et så intenst samarbeid og vennskap trengte en pause. De trengte å komme seg opp og vekk på hver sin kant før de kunne møtes igjen.

Klarte ikke la være

Så møttes de igjen, i Norge. Livet hadde roet seg. Sorgprosesser hadde skapt en modenhet. De fant tilbake. Bjertnes' navn hadde nå like stor kunstnerisk pondus som Melgaards. De var på lik linje. De kunne finne hverandre på nytt. Gjennom ting som ikke var så opplagte. Gjennom andres smerte. Som forfatteren Stig Sæterbakkens forfatterskap og selvmord. Så formet det seg et prosjekt rundt det. Maleri, skulptur og grafikk. Tre store utstillinger i Oslo på tre måneder. Og kritikerne er enige. Gjenforeningen har gått over all forventning. Det er et mer modent samarbeid vi ser. Ikke lenger en pissing contest, men et samarbeid som handler om å lage historie av smerten og erfaringene. Ikke nødvendigvis en lykkelig historie, men en veldig bra en.