Kasserte tekstiler får nytt liv i maleriet

Forrige

Neste

 

Av Toril S. Kojan.

KUNST 4-2013: Billedkunstner Anne Ingeborg Biringvad maler med avlagte tekstiler. På den måten bringer hun nytt liv til både tekstilene og maleriet.

OSLO / SINSEN (KUNST): Kunstanmelder Tommy Olsson har sammenlignet hennes arbeider med Bjarne Melgaards; det er kontrasteringer som skal avføde noe nytt. Og det er det beste man kan håpe på. Anne Ingeborg Biringvad selv ønsker å blant annet sette søkelyset på det voldsomme konsumet av billigproduserte klær.

- For eksempel er det relativt kort tid siden min morfar måtte velge lønnet arbeid fremfor utdannelse for å skaffe småsøsknene sine sko. Se på tøyberget som tårner seg opp nå … Shopping er blitt en diagnose! På loppemarkedene, gjenbruksstasjoner og hos Fretex finner jeg tekstilene og materialene mine. Det er blitt en del av det kunstneriske arbeidet. Jeg har ikke alltid en plan – jeg følger ofte en impuls og lar meg lede av en interessant form eller farge, overflate eller noe med et tvetydig og underlig innhold.

11 års utdannelse

Biringvad er født og oppvokst i Prestfoss i Sigdal. Sigdal er i dag kjent som Kunstnerdalen, en bygd med rike håndverkstradisjoner. Anne reiste fra Sigdal etter ungdomsskolen for å utdanne seg innen kreative fag. Kunstneriske gener i familien var det ikke, men stor interesse for kultur og litteratur med daglig høytlesing. Anne mener at dette fikk avgjørende betydning for alt senere billedskapende arbeid. Folkeeventyr, sagn og bygdefortellinger ga fantasien vinger, og ingen ting var umulig. Første skritt på veien ble tegning, form og farge på en skole i Røyken. Deretter gikk turen til kunstlinjen på Nansenskolen på Lillehammer, før hun reiste til Kongsberg for å ta søm og tegning der. Så fortsatte hun til Oslo; først til Einar Granums Kunstfagskole, deretter kom hun endelig inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole (SHKS). Etter endt utdannelse med hovedfag i maleri under professor Hilmar Fredriksen har hun tatt pedagogikk, samt etterutdannelse i grafikk på KHiO.

Hele utstillingen på gulvet

Fotograf Anne Vesaas og jeg er på besøk i Biringvads lyse atelier på Sinsen i Oslo. Det er stuende fullt; bortsett fra en seng full av saueskinn i et hjørne og en liten pult er hele det store rommet fylt av tekstiler og tekstilmalerier, maling og pensler. Hun forteller at det er kaos her nå, hun har nettopp pakket ned en utstilling og er i ferd med å forberede to nye. For å slippe å omorganisere så mye til vi skulle komme har hun lagt laken over mange av dem. Biringvad kommenterer fotograf Anne sine oransje negler og forteller at hun liker neglelakk. Hun tar joggeskoene av og viser oss sine blå tånegler. Vi har også tatt skoene av og står nå faktisk på to utstillinger, der vi vandrer barføtt over lakenene.

Biringvad forteller at hun stort sett arbeider flatt på gulvet. Selv det store verket Søljer kom til ved et stableprinsipp på gulvet. Det er en slags hyllest til dem som har sitt arbeid i kjøkkenet, de som gjør det som må gjøres, dag ut og dag inn. Her bygget hun i utgangspunktet på morfars kakeformer. (Besteforeldrene drev bakeri i underetasjen i hjemmet hennes på Prestfoss). Et annet arbeid heter Ingeborgs kors og ble nylig innkjøpt av Vestlandske Kunstindustrimuseum i Bergen. Dette består blant annet av farmors uferdige broderi, forlatt i all hast, med broderinålen stående der hun forlot den.

Det er maleriet Anne Biringvad har vært opptatt av det meste av sin karriere. Det er selve det visuelle språket med de formale problemstillingene og komposisjonen som interesserer og stadig utfordrer henne. Hun debuterte med et ekspressivt figurmaleri på Høstutstillingen i 1992 og har siden arbeidet med et mer naturrelatert abstrakt maleri, hvor hovedfokuset på bildets grunnelementer har vært det samme.

I 2006 måtte hun imidlertid forlate oljemaling og løsemidler. Og det er først nå som hun har vendt seg til andre materialer, at hun føler hun kan finne igjen både stofflighet og farge, bokstavelig talt. Nå kan hun igjen bygge maleriene, men med tekstilen som et billedskapende element.

For et drøyt år siden begynte hun med denne metoden.

- Tekstilene holder seg godt i fargen, er lysekte stort sett, og stoffene inspirerer fordi det er stoffer som folk har kastet og som har en fortid. Det er meningsfylt å kunne vise disse håndarbeidene og sette dem inn i en ny kontekst. Dette er stoffer som noen har brukt mye tid og flid på å skape. Hvem vet hva som har utspilt seg foran eller med disse tekstilene, sier hun.

- Selv har jeg aldri holdt på med denne type håndarbeid, jeg var en katastrofe i håndarbeidstimen, så dette er en slags hevn. Den gang skulle man gjøre alt på den rette måten, og prøvde man seg på en alternativ måte, var det feil.

- Vet du hvorfor du begynte med stoffene?

- Det var noe med det taktile som jeg syntes jeg hadde mistet. Og så evnet jeg å overraske meg selv. Det er fint å gjøre noe man ikke kan, for dette med tekstil kan jeg egentlig ikke. Det er en stor frihet forbundet med saks og limpistol. Jeg kan gjøre hva som helst. Billedskapende arbeid handler mye om mot, å tørre å forsere og utvide egne grenser, ellers ville det vært helt meningsløst, og bare slik kan jeg videreutvikle meg som billedkunstner.

- Hvordan blir arbeidene dine mottatt av publikum?

- Dette er jo noe annet, men det virker som om mange får assosiasjoner til de tingene jeg har brukt. Noen synes de er veldig humoristiske, mens andre blir rørt. I mine arbeider finnes arven fra Arte Povera, og det synes som det er en trend i tiden at flere malere nærmer seg andre materialer – kanskje fordi man ønsker å skape noe taktilt som motsats til alt det virtuelle i samtiden. Og mange er heldigvis opptatt av miljø og gjenbruk.

De gamle klokkestrengene

På veggen i det store atelieret henger et gedigent arbeid fra tak til gulv. Det er klokkestrenger i alle mulige varianter og farger, påmalt farge her og der, påsydd noe helt annet et annet sted i en neonfarge som bryter med koloritten ellers, og jeg tenker; hva om de flittige hendene som en gang la sin sjel i disse klokkestrengene hadde sett hva de nå var blitt? Hva hadde de tenkt da? Selv har jeg laget noen klokkestrenger og hadde litt vondt i magen da de for lenge siden havnet i posen til Fretex. Men kanskje ville det gledet meg å se at de hadde fått nytt liv?

- Ja, det er jo det som skjer, sier Anne, - selv om det noen ganger føles både vondt og frekt å klippe i noen av disse håndarbeidene, synes jeg også at disse gamle tekstilene får nytt liv i mine malerier.

Kunstens plass i samfunnet

Anne Biringvad bruker en del av tiden sin til undervisning i maleri. Hun er veldig opptatt av at skolesystemet i dag ikke prioriterer kunstfag. Det er for mye ensidig vekting av teori på ungdomstrinnet.

- Det bør være kunstfag på alle alderstrinn, fortrinnsvis på en seriøs måte, slik at det ikke bare blir overflatekunnskap og dekorasjon. Form og farge er kjempeviktig, har alltid vært det, noe som er synlig i hele menneskehetens og den enkeltes historie. Det handler om å gjøre ting som tar tid, som gir rom for utvikling og modning. Nå skal alt gå så fort, og læringsutbyttet ligger kanskje et helt annet sted. I utgangspunktet er det mye uvitenhet og motstand overfor vårt fagfelt. Det er synd. Man må drive holdningsskapende arbeid gjennom hele utdanningsforløpet og selvfølgelig kontinuerlig i samfunnet ellers. Man må lære seg et visuelt alfabet, slik at man kan uttrykke seg i bilder, uavhengig av hva slags yrkesvalg man gjør siden.

Hun trekker pusten og fortsetter.

- ulturminister Anniken Huitfeldt var opptatt av å bedre arbeidsvilkårene for kunstnere og har fremlagt en positiv stortingsmelding for det visuelle feltet. Man vil styrke og skape flere gode ordninger, som for eksempel nye satser for visningshonorarer og vederlag. Målet er å komme bort fra alt gratisarbeidet billedkunstnere ofte gjør og sørge for at inntektene kan stå i forhold til det arbeidet som faktisk utføres. Man vil jo gjerne smykke seg med kunst og kultur, men da må man ta ansvar for mange og lange utdannelser, ikke bare slippe studentene ut i det store intet. Vil man ha kunst og kunstnere, er det klart at det koster noe, som alt annet i samfunnet. Man må få flere mangeårige stipender, slik at det blir en inkluderende ordning som favner mange flere, fremfor en eksklusiv for de få utvalgte.

Folkekunst og historie

- Har du noen forbilder innen kunsten?

- Ja, jeg er veldig opptatt av folkekunst, helleristninger og av kunstnerne Louise Bourgeois og Jessica Stockholder. Stockholder jobber med maleri og med installasjoner som oppfattes som maleri gjennom bruken av form og farge. Og nå har man endelig presentert tekstilkunstneren Hannah Ryggen ved dOCUMENTA. Det var flott!

- Hva er det med helleristninger?

- Det er tegninger som har store likehetstrekk over hele verden. Et slags felles visuelt språk, kanskje? Hva er det de skildrer? Hva var beveggrunnen for å lage dem? I Bohuslän finnes den største forekomsten av helleristninger i hele Nord-Europa, og de mener de bare har avdekket en brøkdel av hva som faktisk finnes der. Utrolig spennende og fascinerende. Og apropos, jeg hadde min største kunstopplevelse noensinne da jeg besøkte Stonehenge i England.

- Hvordan ser arbeidsdagen din ut?

- Etter at sønnen min er gått på skolen, er jeg i atelieret. Der arbeider jeg med prosjektene, leser, planlegger utstillinger, gjør kontorarbeid og har lange samtaler med en kunstnerkollega gjennom mange år. Å spille ball med kolleger og den faglige diskusjonen er uvurderlig. Ja, helst diskusjoner som går over år! Og så går jeg på utstillinger eller loppemarked eller andre steder på jakt etter nye tanker og lopper.

Kunstneren ser veltrent ut, og jeg lurer på om hun trener regelmessig, da tenker jeg på et eller annet helsestudio. Men det gjør hun absolutt ikke, understreker hun.

- Tidligere har jeg ryddet skog for E-verket i Sigdal. Og som billedkunstner bærer eller flytter man på ting hele tiden. Dessuten har jeg hund; Nansen. Han og jeg er veldig glad i å gå på ski.

Anne Ingeborg Biringvad (født 1967)

Utdanning:

HiO, praktisk-pedogogisk utdanning, 2001–2002. Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo, inst. for grafikk, 2000–2001. Statens håndverks- og kunstindustriskole med hovedfag, Oslo, 1987–1992. Einar Granum Kunstfagskole, Oslo, 1986–1987. Tinius Olsens skole, Kongsberg 1985–1986. Nansenskolen, Lillehammer 1984–1985.

Separatutstillinger i utvalg:

Separatutstilling Galleri Semmingsen / Galleri Trafo 2012. Sigdal og Eggedal Museum, Prestfoss 2010. Elverum Kunstgalleri, 2009. Galleri Allmenningen, Bergen, 2008. Gulden Kunstverk, 2008.

Gruppe- og kollektivutstillinger i utvalg:

Elverum Kunstgalleri, 2011, Galleri Sundvollen, 2011, Galleri Semmingsens juleutstilling, 2010, Elverum Kunstgalleris jubileumsutstilling, 2010, UKS Vårutstilling, 1995 og 1994, Høstutstillingen 1993 og 1992 og Østlandsutstillingen, 1992.

Aktuelt:

Separatutstilling i GALLERI BOA, mars 2013. Trøndelag Senter for SamtidsKunst, gruppeutstilling med Francis Enebeli juni til august 2013.