Hun gir melankolien et ansikt

Forrige

Neste

- Jeg ønsker å si noe om både det vakre og skjøre i liviet, og om menneskets sårbarhet.  

Av Toril S Kojan .

KUNST2-2012: I skogene og vannene ved Svartskog har Birgitte Endrestad funnet sin inspirasjon. Turer i skogen og ved sjøen gir liv til duse malerier og grafiske arbeider i en mollstemt fargeklang.

Hun gir melankolien et ansikt

SVARTSKOG (KUNST): Birgitte Mariann Endrestad (født 1970) bor deilig til i Svartskog, med utsikt over Bunnefjorden. Dagen er melkehvit, skyene henger lavt over fjorden, nakne grener strekker seg mot himmelen. Vi ankommer og parkerer ved en brakke som står foran huset, litt på skrå, hengende utover en skrent. Vi titter inn og skjønner at vi har oppdaget kunstnerens atelier. Lite og funksjonelt, 15 kvadratmeter, med en fantastisk utsikt over fjorden, men er det trygt? Kan det tippe utfor? Etterpå får vi vite at kunstnerens mann er arkitekt og har sørget for at atelieret står trygt.

Birgitte Endrestad møter oss på tunet og spør litt engstelig om vi er redd for hunder? Hun har to golden retrievere, som veldig gjerne vil hilse på oss, og som møter oss når vi åpner døren til hovedhuset. Nei, vi er ikke redde.

Vi blir med inn i det kompakte huset, kjøkken og spiseavdeling i ett, stue med overbygd terrasse utenfor og en utsikt mot Bunnefjorden som er god å hvile øynene på. På veggene mange av Birgittes malerier. Et stort maleri av et reinsdyr som forsvinner inn i et gråhvitt landskap, minner om dagen vi har utenfor. Stemningen er den samme.

Bakgrunn

Endrestad er født og vokst opp i Oppegård, med mor og far og en søster. Kunsten har hun i genene, faren er grafisk designer. Birgitte husker godt hvor fint det var å være på kontoret hans og holde på med de fine tusjene han brukte. For øvrig var livet venner, skole og håndball, som all annen ungdom. Hund var også et interesseområde.

- De fleste barn og unge har drømmer om å bli noe spesielt når de blir store / voksne. Hva drømte du om?

Svaret kommer fort.

- Kunstner! Det hadde sikkert med far å gjøre, men i ungdomsskolen oppdaget jeg også kunsten til Edvard Munch og syntes han var fantastisk. Måten han uttrykte følelser på, selve maleteknikken, det fascinerte meg.

Likevel tar hun lærerutdanning, ved Telemark lærerhøgskole med fokus på tegning bilde og tegning bildekommunikasjon. Hun visste jo at å leve som kunstner kan være tøft økonomisk. Og som lærer i kunstfag fikk hun jo arbeide med kunst likevel.

- Jeg måtte finne en utdanning som lot meg tegne og male mest mulig.

Deretter tar hun en Bachelor in art ved Kent Institute of Art and Design i England.

- Hvorfor England?

En studievenninne fra lærerskolen hadde kommet inn på denne skolen, og jeg tenkte det kunne være fint med en tid i utlandet. Så jeg søkte – og kom inn. Og det var spennende. Jeg lærte mye, og det var gøy å komme ut og få se kunst i utlandet. London var jo bare en times tid unna, og vi reiste på tur til New York også. En stor opplevelse.

Søker skogens ro

Birgitte Endrestads bilder har en beroligende utstråling. I hodet mitt dukker en sangstrofe opp: Jeg gikk en tur på stien og søkte skogens ro …

Arbeidene hennes, både maleriene og grafikken, fremstår som vare og melankolske. Duse farger, og kun noen få, vi skimter et motiv, en sommerfugl, stille vann med strå omkring, et barn som står og stirrer mot vannet, et reinsdyr som så vidt kan skimtes i et stille landskap. Er det noe hun søker, noe hun lengter etter?

- Jeg søker nok ro. Hverdagen er langt fra rolig med to barn og to hunder i huset.

Det er forståelig at Birgitte nå søker ro gjennom sine arbeider, for hun har sannelig ikke ligget på latsiden. Som enslig mor satte hun i 2002 i gang med egen kunstkafé i Drøbak. Den fortsatt populære Café Teskje ble startet opp og drevet av Birgitte i ett og et halvt år. Da gikk det døgnet rundt med kakebaking og kafédrift. Eget maleri ble det knapt noe tid til. Derfor måtte hun også gjøre et valg; og det ble å selge kafeen. Lærerjobben i visuelle kunstfag ved Frogn og Kontra kulturskole var mer enn nok ved siden av mors- og kunstnerrollen. Så nå fikk hun tid til å lage bilder til en separatutstilling i Galleri Havstad i Drøbak sentrum.

- Hva ønsker du å formidle med bildene dine?

- En god opplevelse. Jeg vil det skal være åpent og gi mulighet for fri tolkning. Jeg ønsker å si noe om både det vakre og skjøre i livet, og om menneskets sårbarhet. Blant annet søker jeg ofte en flertydighet i uttrykket, og håper å vekke undring.

- Jeg ser det er mye vann i bildene dine …

- Jeg har et veldig godt forhold til vann, og jeg er mye i vann. Det er helbredelse i vann. Jeg tenker på tiden som går, øyeblikk som forsvinner, at vi må ta vare på de gode minnene, at de ikke må bli glemt.

- Hvordan finner du motivene til bildene dine?

- Det er vanskelig å forklare. Jeg blir ofte overrasket over det som skjer. Jeg jobber vanligvis intuitivt med maleriet, tynne lag, sjikt på sjikt over lang tid. Egentlig litt uten plan. Og det forstår ikke samboeren min, som er arkitekt. Man må da ha en plan?! Samtidig er jeg hele tiden på leting etter motiv, både i tankene og omgivelsene.

- Er det likedan med grafikken?

- Nei, her er det nok litt mer planlagt. Det blir ofte et slags tema likevel. Her er utgangspunktet ofte gamle bilder fra album, eller nyere fotografier, som jeg bearbeider videre. Det handler da om fotopolymerfilm på kobberplate. En omstendelig prosess. En litt vanskelig prosess, den er tidkrevende, og ting må klaffe, og det må være gode plater og gode bilder.

I England, hvor hun fikk sin bachelor in art, jobbet hun mye med slike etsninger, og siden 2010 har hun fordypet seg ytterligere i denne teknikken ved NGV (Norske Grafikeres Verksted i Oslo).

- Hva liker du best å arbeide med?

Maleri. Og da handler det om akryl. Det er mer helsevennlig enn oljemaling. Da jeg var ung, jobbet jeg en del med eggoljetempera, masse terpentin og olje. Det var ikke bra for helsa. Nå jobber jeg stort sett med vannbaserte teknikker, også innen grafikken. Ja, jeg bruker til og med Kikkoman soyasaus til å avfette kobberplaten med!

Da jeg var ung, lyder underlig i mine ører, hun ser jo så ung ut. Til min overraskelse forteller hun at hun snart blir 42 og har en sønn på 13 og en datter på seks år.

Bryllup i Venezia

Inspirasjon er så mangt og dukker opp når man minst venter det. Noen sverger til at det å jobbe gir inspirasjon, andre må ut på tur for å bli inspirert. Birgitte drømmer om å kunne reise til andre land og jobbe der. Hun ser ut på vinteren utenfor og sukker:

- Nå kunne jeg tenke meg et varmt sted, som for eksempel Thailand, men ellers er London et mekka for kunst. Men jeg har vært en del i Venezia. Blir aldri lei av den byen, lyset der er fantastisk, vår og høst …

Hun smiler, og det glitrer i øynene hennes:

- ... og nå i slutten av mai skal samboeren min og jeg gifte oss der! Da blir det stor fest og masse mennesker som kommer fra Norge for å feire sammen med oss. Det blir stas. Barna skal også være med. Og det var på tide. Nå har vi levd i synd i syv og et halvt år, så nå skal det bli orden i sakene.

Bryllup i Venezia er vel toppen av romantikk, men hvordan hun traff sin tilkommende mann, er også romantisk. Hun og en venninne skulle på DeLillos-konsert, men først skulle de innom et forspiel. Og den som åpnet døren, var Han med stor H. Det sa bare pang for begge, og siden har de vært sammen. En datter har de fått, hun er nå seks år.

- Å reise er alltid inspirerende, fortsetter Birgitte. − Da fotograferer jeg mye, og noen av bildene ender opp som motiver i grafikken. Ellers leter jeg gjennom gamle album. Ett av motivene her er av tante Gunni som vasser.

Hun ler litt forsiktig.

- Ellers kan jeg finne flere bilder som jeg setter sammen, og dermed oppstår et nytt bilde – en illusjon av noe som ikke er – ennå? Jeg jobber med bildene i Photoshop, men deretter er det platene og fotopolymerfilmen og etsningene som skaper bildet. Man vet aldri helt hvordan det blir. Men jeg vet alltid når et bilde er ferdig. Det er en følelse som er ganske sterk.

Jobben som mor, kafédriver og lærer har tatt mye tid for Birgitte, så mange separatutstillinger har det ikke blitt. Det er også krevende å selge seg selv. Men nå i mars 2012 er det separatutstilling i Galleri Havstad i Drøbak. Så nå er hun i gang igjen!

FAKTA TEKNIKK

Kunstneren fester en fotopolymerfilm til en kobberplate. Deretter jobber hun digitalt med bilder, gjerne i Photoshop, printer så ut bildet på en transparent film. Denne legges oppå kobberplaten og så inn i en lysboks, slik som i manuell fotografifremkalling, og deretter blir motivet etset ned i kobberplaten. Så følger prosessen med dyptrykk, sverte og kjøring i trykkemaskinen. Med denne metoden kan man trykke maks 30 eksemplarer av hvert motiv. Man kan godt jobbe med flere plater på ett trykk for å komme fram til det rette uttrykket.