Benjamin Bergmann
|
Benjamin Bergmann er en filosofisk, lattermild, pratsom, original, gestikulerende, underlig og hengiven kunstner og person som man gjerne skulle lusket litt rundt inne i hodet til. Han dedikerer sine malerier til de menneskene han omgir seg med og møter. - Inntrykk blir til uttrykk, som han selv forklarer det.
Vi møter den 34 år gamle kunstneren foran hans ti år gamle "ungdomsverk"; et enormt veggmaleri på tapas-restauranten Delikatessen nederst på Grünerløkka.
- På den tiden da jeg malte dette sa læreren min at jeg var ung og dum, men selv var han bare dum, ler Benjamin hjertelig, og kommenterer at de malte figurene på veggen virkelig har levd livet. Han peker ut en prest, drikkende og dansende mennesker og karakterer med mørke og dystre ansikter. Selv tar Benjamin en stor slurk av en colaflaske og fortsetter:
- Det er en collage av masse tegninger jeg opplevde på den tiden. Jeg var veldig sosial da. Jeg peisa det opp på en måned, og laget noe lignende på Restaurant Arakataka. Det ble masse presseoppslag og pangstart som kunstner. Møte med mennesker inspirerer meg. Noen ganger møter man mennesker uten å snakke med de også. Hva møter man da? Seg selv eller noe utenfor seg selv?
- Disse figurene kan være litt skumle også?
- Ja, de har noe dyrisk over seg. Jeg syntes mennesker er mye inne i hodene sine, og det er ikke alltid man klarer å handle i forhold til det man tenker. Alt er ikke slik det alltid ser ut.
Benjamin lener seg over bordet mot oss, gestikulerer og prater fort, og lar seg rive med i tankerekkene sine så en stakkars journalist så vidt får rablet ned noen stikkord før neste resonnement starter.
- For meg er ikke kunsten selve verket, men det mellomrommet som oppstår mellom kunstneren, det vil si avsenderen, og betrakteren, de som ser på kunstverket. Det er her kunstneren og betrakteren møtes; ikke i selve bildet, boken eller musikkstykket.
- Du er også opptatt av kommunikasjon med hendene?
Benjamin ser på nevene sine som mang en gang har stått modell for bildene hans; sist en serie på 35 hender med et hodet som gjorde ulike stillinger lik en setning på døvespråk. Benjamin minnes nesten-kramper i modell-hånden.
- Det som er så fascinerende med hender er at de ikke har noen retning; de kan bevege seg alle retninger uten å være tvunget av tyngdekraften. Kroppen må ligge når den hviler, men står når den er i aktivitet. Hendene kan ha alle mulige vinkler og former og lever sitt eget liv uavhengig av handlingen. Dessuten avslører kanskje hender mer enn kroppsspråket. En knyttet hånd forteller meg masse. Tilslutt er ikke hender subjektivt som et ansikt, men relativt like på alle mennesker, og kan ikke knyttes til individet på samme måte som ansiktstrekkene våre. Hender handler om kommunikasjon. Eller mangel på den. Du, kan jeg ta meg en røyk? Og jeg river i noe å drikke. Dere er så blide og tar dere tid til å snakke om tingene mine, det er så hyggelig!
|
Han forsvinner ut, og kommer tilbake etter fem minutter med kaffe. Han unnskylder at klokka tolv er litt tidlig på dagen for store tankeutlegg, og at han er dyslektiker og ikke like flink til å uttrykke seg med ord. Derfor maler og tegner han i stedet. Vi er derimot imponert over hans filosofiske svar.
- Jeg leker mye, og tegning er en form for lek. Motivene oppstår relativt intuitivt. Det er viktig å leke så mye at du detter opp i alvoret.
Benjamin legger hodet i hendene og tar nok et sidesprang:
- Det er så mye mellom himmel og jord som må utforskes som kunstner. For en stund siden ble jeg fascinert av mumier. Som levende vesen er det noe triggende med det evige, selv om alt er forgjengelig. Det eneste felles vi har er at vi har en felles interesse for det vi ikke vet. Historien er alltid subjektiv, med utallige nyanser ettersom hvem som gjenforteller og ser den. Har man for ulike nyanser, skal man ikke gifte seg, ler Benjamin.
- Er det et kvalitetsstempel å bli tatt inn i stallen til Galleri Brandstrup og delta på en så prestisjetung utstilling som Norske bilder?
- Det må du spørre de som blir refusert om, svarer Benjamin kjapt med et smil, før han fortsetter. - Det fine med anerkjennelse som kunstner er at du slipper å bruke energi på å synliggjøre deg hele tiden, men heller å fokusere på å synliggjøre det du syntes er vesentlig i kunsten din.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas