Charlotte Bergesen
Charlotte Bergesen - En verden som har litt av oss alle i seg
- Tegning er nok det som ligger mitt hjerte nærmest. Å tegne er nok noe av det mest nære, direkte og personlige du kan gjøre som kunstner. Det er bare meg, pennen og papiret. Ikke noe mer.
Charlotte Bergesen holder godt rundt tekoppen sin og tusler rundt i sitt avlange atelier i en gammel stall. På den andre siden av gårdsplassen, i et stort, hvitt hus, ligger sønnen på snart to år og sover. I tillegg har hun tre andre barn. En stor familie krevde stor plass, og for fire år siden kjøpte hun og mannen den hvite sveitservillaen på Majorstua; Løytnantgården eller Williamsborg, fra 1868. Naboen er Majorstuveien 8, som har huset kunstnere som Amaldus Nielsen og Thor Heyerdahl; den såkalte Bernerløkken.
Hvorfor rører figurene oss?
Første gang jeg så bildene til Charlotte Bergesen var på galleri Brandstrup i 2005, da jeg skulle skrive katalogteksten for henne. Da var det malerier som skulle stilles ut; store, tunge lerreter med røffe bakgrunner og disse vesenene som gjør en så full av nysgjerrighet og omsorg på samme tid. På tegnearket fremstår de samme vesenene enda mer ærlig og direkte enn på maleriene. Det var også på papiret de oppstod; rett fra pennen. Men hvem er hun som frembringer disse spinkle, storhodete skapningene, ofte så uendelig ensomme på det hvite arket? Hvem er de? Hvorfor rører det ved oss? Det er som Charlotte, med streken, kjenner på en sårhet vi alle kan ha møtt. Hennes forunderlige figurer rører ved en ømhet i oss, en trang til å trøste, men også til å smile. Likevel er Charlotte nøktern i sine forklaringer, og hennes tegninger er kanskje hennes mest personlige avsløringer; av seg selv og oss som ser på dem. Det meste ligger mellom linjene. Hun setter seg i den grønne stolen og forklarer.
- Mange kaller figurene mine for vesener, men for meg er de som deg og meg, med menneskelige karakterer som definitivt lever i vår verden. De kan også være et selvportrett. De speiler oss. Mange tenker på dem som barn, men for meg har de aldri vært det. Kanskje fordi mange aldri helt tenker på oss selv som voksne?
- Men har du et persongalleri, eller oppstår det et nytt individ hver gang?
- Figurene er klare personer for meg som fødes en etter en. De har vært med meg så lenge jeg kan huske, og myldret frem i tegnebøkene da jeg begynte på kunstskole i London. Jeg fant nylig bøkene igjen. Det var litt rart å se. Jeg så at jeg i grunnen holder på med den samme tematikken ennå: Det mellommenneskelige og kanskje mye ubevisst fra barndommen. Det er uten tvil mye omsorg i disse fortellingene. Figurene er i situasjoner som jeg selv har opplevd, eller historier jeg har hørt. Men man trenger ikke forstå mine historier når man ser på bildene; alle motivene har flere sider.- Som bildene Arrows from the past og Travelling dad?
- Ja, de er jo krystallklare, ler Charlotte uten å utdype det mer.
Det handler om å finne en følelse i møte med Charlottes kunst. Å lese en stille fortelling der historien så vidt er antydet. Sårbart, poetisk, psykologisk og feminint. Kunstneren inviterer oss inn i en virkelighet, eller en drømmeverden, der figurene spiller ut temaer omkring det å bli voksen, familie, identitet, angst og det å forholde seg til hverandre og ikke minst til seg selv. Tolkningene er altså mange.
Tett på
Det som pirrer nysgjerrigheten mest, er kanskje det faktum at vi må gå helt inn på tegningene til Charlotte. Kun på noen centimeters avstand treffer figurene oss rett i hjertet; skjøre og sterke på samme tid, sårbare og tøffe. En ganske ny opplevelse, da det meste av kunsten faktisk er beregnet for og sees på avstand.
- Den tegningen handler om å reise, peker Charlotte.
En figur har fått englevinger, som like gjerne kan være små djevelhorn, men de er kanskje altfor små til å fly med. På gulvet ligger en bitte liten veske og et par sko.
- Hun vet ikke helt om hun er klar for å reise, forklarer Charlotte varmt.
En annen viser en jente som danser baklengs og avsetter spor på tegningen. Men under den gjennomsiktige kjolen kan man skimte en liten tissefant.
- Alt er ikke som det ser ut som, og bildene har ofte gjemte ting, så du tvinges til å granske og gå tett innpå, og dermed få en dialog med bildet.
Tvetydighetene er tydelig til stede i de fleste av kunstnerens motiver: Er de menneskelignende vesener på flukt eller lykkelig svevende? Flere motiver har også kroppsorganer tegnet inn. Og enkelte er gjennomboret med hull.
- Dette handler om det å være gjennomsiktig, og å føle seg gjennomskuet eller gjennomboret kanskje? Men jeg tegner ofte inn et hjerte eller et hode, som står for det åndelige. Og organene i magen er svakt antydet. Fra du er barn, " kjenner du det ofte i magen". Og som kvinne er det jo her alt liv oppstår.
Charlotte tar seg på magen og trekker jakken litt rundt seg.
Et bilde viser en figur som hentes opp av en seng. Ved siden av står en litt vaklende gåstol.
- Dette er en helt bestemt historie, nemlig min bestemors tvillingsøster som dør. Mange syntes bildene mine kan være litt triste, men jeg ser også mye humor i dem.
Vi kikker på flere nydelige, og ikke minst humoristiske historier. En hund som legger egg etter seg. En figur med kjolen på den ene siden og undertøysettet på den andre med tittelen Without dress. Og kvinner med litt lange bryster, slik de ofte er fremstilt i "urkunsten".
- Slik føles det etter mange amminger. Men det handler også om det å gi næring eller bli sugd energi ut av, smiler Charlotte litt.
En piggete mor der barnet vokser ut av hjertet
Fra en piggete morsfigur vokser det et barn ut av hjertet.
- Ja, man føler seg grusom som mamma innimellom, men så er det jo gjort av kjærlighet. Og barnet vokser nettopp ut av morens hjerte. Det er jo motsetninger i alt. Som i bildet Pause, der figuren har lagt fra seg hender og føtter og svever inne i en slags sirkel. Det er godt å kunne legge fra seg alt noen ganger og være i seg selv.
- Og bildet Bæreren?
- Ja, det er personen som alltid føler den må bære, her på tynne ben, men det vokser et lite individ opp av ryggen. Dette bildet hadde jeg på invitasjonen til Bærum Kunstforening i fjor, og det var faktisk mange menn som kommenterte det. Vanligvis er jo ikke menn de som kommer bort først og åpner seg. Og der borte ser du Liten kriger. Skyggen på siden av den lille figuren er tvillingsjelen som alltid passer på.
- Mange lurer nok på om en tegning er gjort unna på kort tid, når de er så små? Og når det er så lite, blir jo alt så synlig?
- Jeg tegner alltid rett på, uten skisser, men bruker mye viskelær! Noen ganger er det også mange kastete ark på veien mot det endelige bildet. Så ja, jeg kan bruke veldig lang tid. Jeg kan ha bildene i en skuff og jobbe på dem i perioder. Andre ganger sitter bare tegningen der. Men jeg liker at man skal se korreksjonene i bildet. Da må du gå helt innpå, og når du er så nærme tegningen, er det også lettere å åpne seg for å ta imot.
Charlotte nærmest unnskylder seg med at atelieret er så ryddig. Hun hadde nylig fullt hus under Oslo Open. På en stolpe målte datteren alle som var innom. Et maleri er dekket med et hvitt laken. Charlotte forklarer at hun ikke orket å se på ferdige, gamle arbeider, kun nye halvferdige. Flere ark fulle av figurer ligger rundt omkring, tegnet mens Charlotte tar en kaffe og hører på radio om morgenen. På et bord står små plastkuber med små verdener man kan titte inn i. Figurene fra tegningene har fått en plastisk form, inne i sine bobler, kanskje uvitende om at vi kikker inn? Eller er de hermetisk og bevart inne i plastkuben som et fryst øyeblikk? En figur ligger på noen hvelvede, båtlignende former. Figurene er laget i pappmasjé, det vil si papirmasse, så for Charlotte er dette tredimensjonale tegninger, der hun både modellerer figurene og tegner på dem.
- Jeg skal nå jobbe med disse boksene i serier; en slags fortelling bortover med mange scener, forteller Charlotte.
I samme verden som Kjell Erik Killi-Olsen?
Mange har sagt at Charlottes billedverden er veldig lik Kjell Erik Killi Olsens figurer. De er også nære venner. Men Charlottes figurer og små historier hadde allerede blitt født da hun oppsøkte Killi på Grünerløkka på 1990-tallet med sine mange, små tegnebøker.
- Etter videregående tok jeg en bachelor ved Wimbledon school of art i London frem til 1994. Tanken var å ta en master, men slik gikk det ikke. Jeg kom hjem til Norge, hospiterte på Kunst- og håndverksskolen, giftet meg og fikk fire barn. Jeg ble også kjent med Killi, og hjalp han blant annet med å flytte ut til Gressholmen. Vi reiste og jobbet mye sammen, men han var aldri læreren min. Blant annet studerte jeg kunst i San Francisco. Vi leide også et hus og jobbet i Marokko. Jeg ble dessuten med han til Brasil for å se hva vi skulle gjøre med hovedverket hans, Salamandernatten. Det ble jo laget til biennalen der nede i 1989 og deretter stuet inn i et skap! Han ble så trist da han så hvordan verket var ødelagt og skjødesløst gjemt bort. På biennalen kom folk gråtende ut fra det mørke rommet hvor installasjonen stod. Heldigvis har det nå kommet tilbake til Norge. Vi har nok en veldig lik måte å se virkeligheten på, og et likt språk, så kanskje derfor har vi blitt så gode venner?
- Har det vært en fordel eller ulempe for deg å ta en kunstutdannelse i utlandet?
- Da jeg var yngre, savnet jeg å være inkludert i et kunstmiljø her i Oslo, jeg falt jo litt utenom da jeg kom hjem fra utlandet. På den annen side har jeg sluppet å bruke spisse albuer og kjempe meg frem blant tidligere studiekollegaer. Når som jeg har stor familie selv, er ikke behov for et kunstmiljø der på samme måte.
De fleste av Charlottes store malerier er solgt. I den siste tiden har hun prioritert utstillinger i kunstforeninger, og der tegninger og små collager og malerier egner seg best. På slike steder møter hun dessuten et helt annet publikum enn på de store, anerkjente galleriene, hvor hun også har hatt separatutstillinger.
- Det har alltid vært tegning som har ligget mitt hjerte nærmest. Nå som jeg på en måte har "bevist" med store malerier, blant annet på galleri Brandstrup, at jeg er en solid kunstner, kan jeg jobbe med det jeg liker: tegningen. Jeg føler også det har vært mange år med fokus på store malerier og tung fotokunst i samtidskunsten, så tegningen har fått en slags renessanse. Jeg har også blitt tryggere i jobben min.
- Men har det alltid vært kunst?
- Ja, jeg visste alltid at jeg ville jobbe med tegning. Men faen heller, det er som med alle, man kan jo aldri være helt sikker. Før var det et ensomt yrke, men med fire barn er det godt å komme inn på atelieret om morgenen. Det er som å komme inn i et tempel for å finne roen.
- Er det ikke da tøft å jobbe med noen av disse historiene?
- Nei, tøft vil jeg ikke si det er, men det er jo å gå i en nær dialog med meg selv.
Vi forlater stallen og Løytnantgården med følelsen av å ha kikket inn i en verden som har litt av oss alle i seg, selv om figurene er helt unike. Bergesen har virkelig funnet sin nisje. Ved første øyekast tror nok mange at man trenger veiledning i møte med denne underlige verden. De fleste vil oppdage at de klarer seg helt på egen hånd.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas