Aske, skjønnhet og død

Forrige

Neste

Av Lars Elton Foto: Bente Stokke.

KUNST 1-2015: Vi nærmer oss de store spørsmålene når Bente Stokke bruker kull og aske for å lage sin unike kunst. Det ligger et sterkt element av performance i måten hun skaper på, men det mest overraskende er at så forgjengelige og negativt ladede materialer kan bli til så utsøkt vakker kunst.

Jeg ser jo ut som en sånn Michelin-mann. Det er noe dritt å jobbe med aske. Jeg bruker fullt verneutstyr og overtrekksdrakt med hette og maske pluss luftfilter slik at det blir overtrykk i en helt tett drakt. Dermed buler den som Michelin-mannen. I det siste har jeg jobbet inne i et telt, og jeg kan arbeide der i åtte timer. Det er både varmt og slitsomt, det er enkelt og greit slanking de luxe. Jeg er så sulten etterpå, sier Bente Stokke og ler sin hjertelige og lett hese latter.

Arbeidet er viktig for Bente Stokke. Hun kan titulere seg professor, men den akademiske delen skygger ikke for den fysiske siden ved det å lage kunst. Det er interessant i en tid da det kunstneriske arbeidet tilsynelatende blir mindre og mindre viktig. Mange kunstnere lar håndverkere gjøre jobben for seg, og nøyer seg med å klekke ut idéer, tegne skisser og lede arbeidet.

Men for noen kunstnere - som Bente Stokke - er det å sette bort arbeidet til håndverkere utenkelig. For Bente er det fysiske arbeidet i studioet en vesentlig del av skaperprosessen. Det er i møtet med det skitne og helsefarlige materialet at magien oppstår. Heldigvis slipper vi unna all skitten her og nå, for vi har satt hverandre stevne hos en annen sentral person i norsk installasjonskunst, venninnen Inghild Karlsen. Det er der Bente bor når hun er i Oslo.

Bente Stokke (f. 1952) flyttet til Berlin allerede på 1980-tallet, der hun bor med kunstnermann og papegøye. Som nevnt er hun professor, både i skulptur ved Kunstakademiet i Oslo (2003-2004) og i tegning ved Kunsthochschule Berlin-Weissensee. Der kan hun i år feire tiårsjubileum. Det at hun både er professor i skulptur og tegning, sier litt om spennet i det hun gjør. Ikke minst er undervisningen viktig fordi hun i møtet med studentene får utfordringer som gjør at hun holder seg ung i hodet. Det trengs når hun jobber med et dødt materiale, ikke minst fordi hun stadig søker videre:

- Min stadige søking har med åpenhet og nysgjerrighet å gjøre. Jeg setter i gang nye prosjekter uten egentlig å vite hvor jeg skal, sier hun.Hva er det så ved Bente Stokkes kunst som gjør den så spesiell? Det unike i bruken av materialer er én ting. Det er liten tvil om at hun er ganske alene om å bruke aske. Riktig nok er det enkelte som blander asken fra døde mennesker i maling for å bruke den til å male et portrett av den avdøde. Bortsett fra dette litt spesielle fenomenet er det vanskelig å finne andre som bruker aske som kunstnerisk medium. I denne sammenhengen er det ikke uten betydning at Bentes aske ikke kommer fra kremasjoner.

- Jeg bruker ikke likaske. Asken jeg bruker, er siste rest av forbrenningen i moderne søppelanlegg. Det er avfallet fra avfallet etter søppelet vi kaster hver eneste dag. Avfallet er brent flere ganger, asken blir ikke mer konsentrert. Det inneholder rester av alt fra møbler via klær og plast til pølsesnabber. Asken kan være alt mulig, og den er restene etter sivilisasjonens mest komprimerte elementer, forteller hun. Men all aske er ikke lik:

- Den islandske ambassadøren til Tyskland ga meg 15 kilo aske fra Eyjafjallajökullen. Det er aske fra vulkanutbruddet i 2010 som stoppet mesteparten av den internasjonale flytrafikken i og til og fra Europa. 15 kilo høres jo ganske mye ut, men denne asken er så kompakt at det blir en utfordring å arbeide med den.

Det spesielle materialet er én ting, men det er like mye den konseptuelle tilnærmingen som gjør Bente Stokkes kunst spesiell. Det at hun bygger former av aske som kan minne om kjølen på et skip eller finnen til en hval, bringer tankene mot naturens mysterier, evigheten og uendeligheten. I denne sammenhengen blir det fristende å trekke opp de store temaene, som liv og død; alle tings minste felles multiplum; historiene som ligger i asken; evigheten og livets forgjengelighet.

Derfor er det ikke så rart at Bente Stokkes kunst skaper varige inntrykk. Selv kommer jeg aldri til å glemme installasjonen hun laget i Kværnerhallen i 2004, en gigantisk industrihall i Oslo som er større enn turbinhallen i Tate Modern i London. Den nytilsatte direktøren ved Nasjonalmuseet, Sune Nordgren, ga Bente Stokke oppdraget med å fylle hallen for å feire museets første år.

«Avdukingen» ble en av de anledningene der mange flere enn de tusen som var invitert, ønsket de skulle vært der - som Sune Nordgren skriver i boken om Bente Stokke (Kerber 2012). Skulpturen ble over 50 meter lang, 17 meter bred og ni meter høy. Trenger jeg si det var et imponerende skue? Den veldige formen var dobbelt så stor som blåhvalen, verdens største dyr. Men den minnet også om en båtform, et skrog som var blitt hvelvet på betonggulvet. Først og fremst var «Querneren» en manifestasjon av hvilke eksplosive ideer som lå i den muligheten som sammenslåingen til Nasjonalmuseet kunne bli.

Bente Stokke ledet selv arbeidet med å bygge opp den store konstruksjonen inni askeskulpturen. Både tidligere og senere har hun brukt sin egen kropp i direkte forming av enkelte kunstverk. Hun startet med å kaste asken rett på veggen, for eksempel på Venezia-biennalen i 1990:

- Da pælmet jeg aske på veggen i syv dager, i Aperto-delen på Corderia del Arsenale. Jeg valgte stedet meget bevisst. Jeg visste jo at de andre ville fylle opp sine bokser med ting, jeg ønsket det motsatte og ville markere rommet som «tommere enn tomt», sier hun.

Siden har hun, for eksempel, jobbet i tradisjonen etter Yves Klein, som malte med nakne kvinner dekket med blå maling. Bente Stokke rullet sin nakne kropp over askedekkede glassplater mens hun forsøkte å tegne en kontinuerlig, rett linje i asken. Hun har også brukt kroppens begrensning som formal utfordring i tegninger på kroppsstore ark. De senere årene har hun jobbet med kull som har avsatt spor på tegneark, kalt «Rutsch» fordi tegningen er fremkommet i en performativ handling ved at hun løfter arket slik at kullet renner over og ut av det, samtidig som det avsetter spor.

Jeg har hatt gleden av å se og skrive om mange av Bente Stokkes arbeider. Hver eneste gang er jeg blitt truffet av et helt spesielt nærvær, av hvordan kunstverket er til stede og krever sin plass i rommet. Dette samspillet med arkitekturen minner meg om hvordan det er å være menneske, om hvordan vi også må kreve vår plass og gjøre vår stemme hørt. Kombinert med askens ekstreme fortetting av kulturen og naturens rester gir denne opplevelsen kunstverkene en helt spesiell ladning. Bente Stokkes kunst tar seg godt ut på bilder. Men opplevelsen er mye sterkere i virkeligheten.