Aske, skodde, støv for vinden

Forrige

Neste

Av Lars Elton.

KUNST 6-2013: Hva: Bente Stokke: Navigasjon Hvor: Haugar Vestfold Kunstmuseum, Tønsberg Når: frem til 30. desember 2012

Bente Stokke bygger sin utstilling rundt det mest flyktige og overflødige vi kan tenke oss. Men ut av askens gråhet stiger en visjon som gir tanken vinger.

Sitatet i tittelen stammer fra Peer Gynt, som etter å ha oppdaget at Solveig fortsatt venter på ham, lister opp byggematerialene aske, skodde, støv for vinden. Det er det første han ser for seg etter å ha innsett det svik han har begått mot Solveig og seg selv.

Bente Stokke (født 1952) har jobbet med aske siden tidlig på 1980-tallet. Da hun jobbet på Venezia-biennalen i 1990 og kastet aske muligens fra alle ting mot veggene, ble det tilfeldige utsagnet en nøkkel til storheten i det prosjektet hun har jobbet med så konsekvent siden. Aske er det materialet som blir igjen når vi har brutt ned det vi ønsker å kvitte oss med. Det er ikke rart at Peer Gynt bruker dette som bilde, for i asken ligger både minner og muligheter. Asken rommer et potensial for å la tanken vandre inn i symbolikkens verden, samtidig som det er et materiale som er veldig konkret og ekstremt skjørt i den sammenhengen Bente Stokke bruker det.

Hovedverket i utstillingen er installasjonen Horisont, der en serie glassplater i A4-format er montert i en sirkel. Glassene er dekket med aske, og det er så vidt asken henger på glasset. Allerede på åpningsdagen hadde noen kommet borti ett av glassene så asken var drysset av. Denne skjørheten kan minne oss om hvor sårbart livet er. Derfor gjelder det å gripe øyeblikket, slik Bente Stokke gir oss mulighet til i videoen som viser grått hav så langt du ser. Men ett sted i den 20 minutter lange filmen flyr en fugl gjennom bildet. Ser du den, eller forsvant den i et øyeblikks manglende konsentrasjon?

I rommet ved siden av står en stjernehimmel så svart at tegningens fysiske kvalitet vokser ut av papiret den er tegnet på. Dette er andre gang Bente Stokke stiller ut på Haugar. Hun knytter an til byggets forhistorie som sjømannskole, og i gravhaugen like utenfor inngangen har hun tatt initiativet til en arkeologisk utgravning. Deler av funnene er brukt i en installasjon som mest av alt minner om et laboratorium. Slik bygger hun et stort spenn av noe som er høyst ubetydelig.