Det ville barnet

Forrige

Neste

Av Lillian Reif. Foto: © The Estate of Jean-Michel Basquiat / ADAGP, Paris / Artists Rights Society (ARS), New York / BONO 2014.

Maleren Jean-Michel Basquiat var et barn av New Yorks åttitall. Like beryktet som berømt, med en sårhet og sinne i bildene som tok pusten fra hans samtid.

Basquiat var berømt for sin kunst lenge før han hadde malt et eneste bilde. Han - var kunst. Eller et stjerneskudd som blendet Manhattans kunstverden, og som fort og brutalt sluknet og døde 27 år gammel.

Som en av de sentrale figurene i Down Town Manhattans kunstscene på begynnelsen av åttitallet var han på mange måter dømt til å lykkes. Vennene hans inkluderte Madonna, Keith Haring, Julian Schnabel, Andy Warhol, Debbie Harry og alle de andre kule kråkene. Alle ville at han skulle lykkes. Og ikke minst Basquiat selv. Berømmelse var drivkraften, og alle fant sitt uttrykk. For Jean-Michel ble det maleriet. Det var neppe tilfeldig.

Basquiat ble født i Brooklyn, New York i 1960 som sønn av foreldre med afroamerikansk bakgrunn. Faren var født på Haiti. Til tross for at familien var middelklasse, merket og reagerte han raskt på ulikheter i hvordan det amerikanske samfunnet behandlet svarte og hvite, noe som satte sterke spor i kunsten hans.

Moren anerkjente at den unge Jean-Michel var kunstnerisk begavet, og oppmuntret ham til å utvikle sitt talent. I ettertid har han fortalt at et besøk på MoMA som åtteåring, der han fikk se Picassos maleri Guernica, ble helt skjellsettende for den kunstneriske utviklingen. Da han senere samme år havnet på sykehus, fikk han anatomiboken Gray’s Anatomy i gave av sin mor. Med detaljerte illustrasjoner av menneskekroppen forble boken en livslang fascinasjon og en sterk inspirasjonskilde i all Basquiats kunst.

Da foreldrene ble separert i 1968, begynte en turbulent periode. Moren havnet på mentalinstitusjon og gikk ut og inn av psykiatrien, og Jean-Michel flyttet til faren. Den unge gutten var sulten på livet, på eventyr og berømmelse, men svermerier var ikke noe den konservative faren ville støtte. Som femtenåring rømte Basquiat til Manhattan, men ble arrestert og brakt hjem. Men da han droppet ut av gymnaset i tiende klasse, kastet faren ham ut hjemmefra, og Basquiat rømte til Lower East Side på Manhattan, hvor han ble værende. Gjennom hele sitt korte liv prøvde Basquiat, uten hell, å få annerkjennelse av sin far. Selv i Basquiats mest omsvermede periode klarte aldri faren å vise noen hengivenhet verken for sønnen eller hans kunst.

Manhattan på begynnelsen av åttitallet var preget av dop, hærverk, graffiti, hip hop, punk, gatekunst, arbeidsløshet og en enorm kunstnerisk energi. Her levde Basquiat et bohemliv og sov på sofaen hos venner eller på benker rundt Washington Square Park. Han solgte små collager han hadde laget som postkort, spilte i band og hang på de kule klubbene som Mudd Club, CBGB og Hurrah.

Her levde han blant andre malere, poeter, musikere, filmskapere, outsidere og alle som ville bli noe i kunstverdenen. Det at Basquiat ikke hadde noen kunstutdannelse, var intet hinder. Alle som kalte seg kunstnere ble tatt seriøst av miljøet. Her var det viljen og energien som styrte hvem som ble noe.

Basquiat ble først lagt merke til på slutten av syttitallet da han og kameraten Al Diaz dannet graffitigruppa SAMO. Ordet SAMO begynte som en privat spøk, fortalte Diaz og Basquiat i et intervju i The Village Voice i 1978: Vi satt og røkte marihuana og sa at dette er the same old shit. Som igjen ble forkortet til Same Old som så ble til SAMO. Gruppen tagget gåtefulle og poetiske slagord som SAMO as an escape clause på Manhattans bygårder og offentlige bygninger. SAMO ble et fenomen, og etter intervjuet i The Village Voice fulgte en rekke intervjuer i avantgarde-tv-showet TV Party. Basquiat og programlederen ble gode venner, og fra da av ble han stamgjest i programmet, der han snakket om graffiti- og undergrunnskulturen på Manhattan. Som følge av dette ble han småkjendis i miljøet.

I 1979 dannet han gruppa Test Pattern, som var et såkalt noise band, der medlemmene ikke nødvendigvis hadde noen erfaring med de instrumentene de ble satt til å spille. Senere døpes bandet om til Gray, som er tatt fra boken Gray’s Anatomy. De spilte fast hos performancekunstneren Arleen Schloss, som hadde en egen klubb og galleri i sin store leilighet. Her viste også Basquiat for første gang sine visuelle arbeider: SAMO Color Xerox Work.

I 1980 begynte Basquiats karriere å ta av. Han var stjernen i indie-filmen New York Beat (senere omdøpt til Downtown 81). Han møtte sitt store forbilde Andy Warhol tilfeldig på en kafé og imponerte Warhol med sin utstråling og sine små collager, som Warhol kjøpte to av. Senere spilte han DJ i Blondies musikkvideo Rapture. Basquiat var overalt, og alle som var noe, visste hvem han var.

I juni 1980 var Basquiat med i en gruppeutstilling som het The Times Square Show. Tegningene hans var en kombinasjon av naivistiske og eksplosive uttrykk. Ofte med et politisk/historisk budskap skriblet over selve tegningen. Flere kjente gallerister la merke til tegningene hans, og særlig den kjente galleristen Annina Nosei ble imponert. Frem til da hadde ikke Basquiat hatt råd til å kjøpe seg lerreter. Han hadde malt og tegnet på papir, papp, isoporplater, treplanker, bildekk, dører, vinduer, alt han kunne finne som var gratis. Da Annina Nosei tok kontakt med ham etter showet, sa hun at hun var interessert i å stille ham ut, men da måtte han male på lerret. Hvorpå Basquiat svarte: - Greit det, men da må du gi meg penger til å kjøpe lerreter.

Og det gjorde hun. Hun ga ham også hele etasjen under galleriet til disposisjon som atelier. Her begynte han å arbeide hardt og intenst mot sin første separatutstilling.

Som maler opererte han i forskjellige medier; malte flater ble ofte til collageaktige former sammen med logoer, symboler, diagrammer og sitater. Ofte inspirert av boken Gray’s Anatomy; skildringer av menneskelig anatomi kombinert med forklarende tekst.

Basquiats bilder har historiske referanser til rasisme og klassekamp, i et skitten-naivistisk uttrykk. Han er også opptatt av dikotomien mellom fattig/rik, kolonimakt/undertrykte folkeslag og av maktforhold i samfunnet. Men bildene kunne også ha sterke abstrakte elementer som symboliserte den indre opplevelsen i motsetning til den ytre sanseligheten.

Utstillingen i Annina Nosei Gallery i mars 1981 var en enorm suksess. Alle bildene ble solgt første kvelden.

Som følge av dette ble han intervjuet av det prestisjefulle Artforum Magazine, som ble lest av kunsteliten. En ting var å være småkjendis blant gatepoetene og graffiti-kunstnerne på Lower East Side, noe helt annet å få oppmerksomheten til det pengesterke og prestisjefylte kunstmiljøet som regjerte resten av Manhattan. Og nå hadde Basquiat greid nettopp det. Han var blitt New Yorks nye kunstneryndling.

Fra 1981 tok det helt av for Jean-Michel Basquiat. Larry Gagosian, en av verdens mest innflytelsesrike kunstsamlere og gallerister, ble interessert i ham. Han flyttet til Los Angeles og begynte å arbeide i studioet i underetasjen hjemme hos Gagosian. To utstillinger i Gagosian Gallery var begge utsolgt før åpningskvelden.

På tre år hadde han gått fra å være en fattig graffitikunstner som levde på gata til å bli en av USAs hotteste nykommere. Plutselig var han blitt millionær. Denne overgangen var ikke spesielt lett for Basquiat, som fremdeles bare var i begynnelsen av tyveårene.

Han dro tilbake til New York og leide seg et enormt atelier i Great Jones Street i NoHo. Her flyttet folk inn og ut, og det var full flyt av alkohol og narkotika hele døgnet. Han hadde en assistent som løp ærend, og som hele tiden sørget for at kjøleskapet var fylt opp av dyr mat og drikke. Alle som kom, kunne forsyne seg med kaviar, champagne og ferdigmat fra dyre delikatessebutikker. Han hadde ingen bankkonto, så det lå strødd bunker med penger i hele atelieret. Ofte sto han og malte i dyre Armani-dresser, tilsølt med maling. I sin nye tilværelse var han alltid omgitt av mennesker som ville ha noe av ham, enten det var bilder, penger, dop, eller bare å sole seg i glansen av hans berømmelse.

Og selv om Basquiat gjennomskuet den overfladiskheten han var omgitt av, var han fullstendig avhengig av den. Han datet Madonna en stund, samarbeidet med David Bowie og hadde et enormt behov for selv å bli sett sammen med de rette menneskene, som kunstnerne Julian Schnabel og Keith Haring. Andy Warhol var et stort forbilde, og Basquiat ventet på den rette anledningen til å bli kjent med ham.

Anledningen kom i form av den sveitsiske kunsthandleren Bruno Bischofberger. Han ble fascinert av Basquiats arbeider og tok ham med til The Factory og introduserte ham for Warhol. Der foreslo han at Basquiat og Warhol skulle samarbeide om en utstilling der de begge malte på de samme lerretene. Basquiat og Warhol innledet et intenst vennskap der det personlige var vel så viktig som det kunstneriske. De produserte en rekke arbeider mellom 1983 og 1985. Kunstnerisk hadde de veldig forskjellige måter å uttrykke seg på, og det var ikke sjelden at Basquiat malte over det Warhol hadde gjort. Den kunstneriske uenigheten slet på forholdet, men de forble venner. Basquiat følte han trengte Warhols berømmelse, og Warhol følte han trengte Basquiats ungdommelige friskhet.

Flere hundre malerier produserte de to sammen. 16 malerier ble stilt ut i 1985 på Tony Shafrazi Gallery i SoHo. Dessverre fikk bildene en dårlig mottakelse av kunstkritikerne, og den negative omtalen surnet forholdet deres ytterligere.

Profesjonelt gjorde Basquiat det fortsatt veldig bra i årene 1984–1986. Han var stadig stjerne i kunstverdenen. Gjennom Bruno fikk han stilt ut ved flere store gallerier i Europa; i Edinburgh, London, Rotterdam og Hannover. I USA hadde han fremdeles utsolgte visninger. Han byttet galleri til Mary Boone Gallery i SoHo, og i 1985 kom han på coveret til The New York Time Magazine under tittelen New Art, New Money: The Marketing of an American Artist.

Men personlig gikk det nedover med ham. Han følte seg fremmedgjort av det miljøet han var i. Han utviklet paranoia overfor menneskene som omringet ham, han følte at de bare var der for å utnytte ham. Noe mange av dem også gjorde. Såkalte venner som han hadde gitt bilder til, solgte dem bak hans rygg til skyhøye priser. Han mistet kontakten med sine gamle venner og følte seg ensom i sin nye verden. Han hadde også en vedvarende kamp for å vinne annerkjennelse fra sin far, noe han aldri fikk.

Han slet med depresjoner og følte at han aldri fikk den virkelig store anerkjennelsen som kunstner. Han ville ikke lenger være det ville utskuddet fra Brooklyn. Han ville være en del av de etablerte kunstnerne som fikk stille ut på museer som Whitney og MoMA. Men de var ikke klare for ham.

Fra 1986 begynte det å gå nedover med hans karriere. Han bodde i LA og hadde fjernet seg såpass mye fra sitt opprinnelige miljø at det ikke lenger var noen selvfølge at noen visste hvem han var. Han kunne ikke lenger leve på å være den lovende nykommeren. Heroinavhengigheten hans ble det dominerende i hans liv, og økonomien ble dårlig.

Da Andy Warhol døde i 1987, ble Basquiats depresjoner ytterligere forsterket. Han angret at han ikke hadde gjort bedre forsøk på å få vennskapet med Andy på skinner igjen, og nå var det for sent. Heroinmisbruket eskalerte, og i et forsøk på å bli nykter dro han til Hawaii for å få fred og ro.

Tilbake i New York og atelieret i Jones Street falt han tilbake til gamle dopvaner. Han ble funnet død av en overdose heroin i sin leilighet 12. august 1988, bare 27 år gammel.

Mindre enn fem år etter sin død fikk Jean-Michel Basquiat den anerkjennelsen han lenget slik etter. Whitney Museum arrangerte den første retrospektive utstillingen av arbeidene hans i 1992–93. Senere har verkene hans vært stilt ut i anerkjente institusjoner som Brooklyn Museum og Museum of Contemporary Art i Los Angeles. Bildene har vært på verdensturneer i Europa og Sør-Amerika. Flere av arbeidene hans er innkjøpt av MoMA, og i 2013 ble det satt en ny prisrekord da maleriet Dustheads ble solgt for 48,8 millioner dollar. Det er laget to filmer om ham, en spillefilm og en dokumentar, og det er skrevet en rekke bøker og avhandlinger om hans verk.

I dag regnes Jean-Michel Basquiat som en av etterkrigstidens viktigste malere.

Sitater

- Jeg ville bli en stjerne, ikke en gallerimaskot.

- Jeg tenker ikke på kunst når jeg maler, jeg tenker på livet.

- Jeg foretrekker barnetegninger fremfor verkene til store kunstnere.

- Tro det eller ei, men jeg kan faktisk tegne.

- Når jeg en sjelden gang blir sint på en kvinne, lager jeg en fryktelig god tegning av henne.