Kunstreise i Baskerland

Fra Aktuell Kunst 1/2008:

Baskerland - Kunst og vin i de levendes lys

Er spansk kunst og gastronomi noe du kun forbinder med flamencodans og Tapas, har du mye spennende i vente hvis du glemmer sangria og tyrefekting og legger reisen til Baskerland.

Spania er Madrid, Barcelona og solstrendene i sør. Men i nord, med grensen til Frankrike i øst og med Biscayabuktas dønninger rett på, ligger Euskadi - Baskerland. Et frodig, grønt og skogkledd landskap, hvor åser og slettelandskap er kjennetegnende for området, i likhet med kunst, kultur, mat og vin. Bilbao, Vitoria Gasteiz, Laguardia og San Sebastian er alle byer med mange hundre års historie, samtidig som samtiden har gjort seg smakfullt gjeldende gjennom arkitektur, byplanlegging og nye satsingsområder innen næringsliv. På en firedagers tur i dette området makter du ikke å få med deg alt dette landet ved Biskayabuktas kyst har å by på, men du rekker å bli sikker på én ting: Du vil tilbake og oppleve mer.

By i endring
På baskisk kalles sola for de levendes lys, og mitt første møte med Bilbaos storslåtte kunstmuseum, Guggenheim-museet, var en tidlig septembermorgen over morgenkaffen på hotellets takterrasse. Museets titanvegger lå badet i de levendes lys' første morgenstråler og viste hvilket kunstverk bygget er i seg selv. Guggenheim-museet er tegnet av den kanadiske arkitekten Frank O. Ghery og sto ferdig i 1997. Siden åpningen har museet hatt over ni millioner besøkende og presentert kunstnere som Richard Serra, Andy Warhol, Miquel Barceló og Christina Iglesias, i tillegg til en rekke samtidsutstillinger.

Museet representerer på mange måter en endring i hele byens ansikt. Fra å ha vært en by basert på tung stålindustri, med grelle industribygg og kraner langs byens elveløp, framstår Bilbao i dag som en vakker by, med vilje og evne til satse på kunst, kultur og arkitektur. En tur fra Guggenheim mot den gamle bydelen, langs den brede og tiltalende elvepromenaden, vitnet om dette. Her passerte jeg avsluttede og pågående bygg og broer av kjente spanske arkitekter og kunstnere som Santiago Calavara og Sagrado Corazón. Etter byvandring og besøk i den gamle bydelen og i den imponerende fiskehallen, er det godt å kunne la seg forfriske av en av Baskerlands særegne spesialiteter: Txakoli.

Hvite og røde dråper
Denne fruktige og unge hvitvinen lages kun i dette distriktet. Etterspørselen lokalt er så stor at eksport av Txakoli ikke er aktuelt. Skal man derfor kunne nyte et glass, må man ta turen til en lokal restaurant, eller enda bedre: En lokal bodega hvor man får smake og lære samtidig. Vertinnen heller ulike viner i ulike glass og viser og forklarer hvordan det skal luktes, snurres, drikkes og smattes for å oppleve alt de gyllengule dråpene har å by på.

Vinopplevelsene ble ikke mindre spennende neste dag, lenger sør i vindistriktet Rioja Alavesa. Riojavinene eksporteres i motsetning til Txakolien i stor stil. Druene som brukes i Riojavinene, hovedsakelig Tempranillo-druer, vokser på endeløse vinmarker. Området sies å ha kanskje de beste vekstvilkårene i verden, beskyttet mot vindene fra nord-øst av fjellene Sierra de Cantabria. Resultatet er rødviner med fylde og mye smak. I den lille middelalderbyen Laguardia fikk jeg være med på enda en vinsmaking. I motsetning til det minimalistiske og hypermoderne rommet hvor Txakolien hadde blitt prøvesmakt, steg vi ned i underjordiske ganger fra middelalderen for å prøvesmake de rubinrøde dråpene produsert i bodegaen El Fabulista. Denne bodegaen er en av svært få som fremdeles produserer vin uten andre maskiner enn en tappemaskin. Og selv den har ikke vært i bruk i mer enn et par år. Før det ble samtlige flasker tappet for hånd. En kyndig vertinne ledet også her an i smaking, slurping og lukting av viner av ulike årganger og lagringsnivåer. For å komplettere bordets gleder ble det servert en rekke varianter av den baskiske tapas: Pintxos.

Godt for ganen
Med en sterk selvstendighetstrang og egenart har Baskerland utviklet sine helt særegne mattradisjoner, og kan by på gastronomiske herligheter du ikke finner andre steder i Spania. Fisk, skinke, ansjos, oliven og ikke minst ulike oljer er sentrale ingredienser i det baskiske kjøkkenet. Pintxos er en spesialitet som i stor grad er forbundet med San Sebastian og de talløse barene hvor denne baskiske tapasvarianten serveres. Oliven, scampi, skinke og paprika festes sammen med trestikker på små loffskiver. Nærheten til havet gjør at utvalget i sjømat og fisk er overveldende. Fiskemarkedene i både Bilbao og San Sebastian er vel verdt å se, bare for å la seg overvelde av stemningen og det enorme utvalget av ferske råvarer. Tunfisk er mye brukt både i pintxos og andre retter. Bacalao i ulike varianter er en sentral del av den baskiske menyen, som Pil-pil med en saus basert på olivenolje, i tomatsaus, eller i en annen lokal variant. Faktisk er tettheten av restauranter med én eller flere Michelinstjerner større i Baskerland enn de fleste andre steder.

Muligheten til å nyte en lang, spansk lunsj på fem retter er noe man også bør unne seg. En varm lunsj hvor både biff, tunfisktartar og sjokoladekake inngår i menyen, og hvor vin er et selvsagt matfølge, virker imidlertid mer enn saliggjørende på de fleste. Skal man få med seg noen kulturelle opplevelser etter klokken tre er det derfor et godt tips å legge inn en god siesta i etterkant. Om lunsjen skulle ta helt luven fra en, er det en "trøst" at middag i Spania sjelden inntas før nærmere ti.

Stål og stein
Guggenheim-museet kan sies å ha vært starten på en kobling mellom Baskerland og samtidskunsten. Senere samme år åpnet Chillida-Leku museet like utenfor San Sebastian. En skulpturpark med rundt 40 verk av kunstneren Eduardo Chillida i granitt, stål og alabast, presentert på irrgrønne plener, sto fram som trolsk og hemmelighetsfull i lett sensommerregn. Vel framme i San Sebastian var det ikke mindre imponerende å se Chillidas verker plassert ute i havgapet, hvor Biskayabuktas heftige bølger snakket intenst med de krumme formene i rustfarget stål. Også i Bilbao står et verk av kunstneren, Søkende etter lyset, en ni meter høy og 27 tonn tung stålskulptur som elegant strekker seg mot himmelen.

San Sebastian er ellers en passe stor by, med et behagelig tempo og strender som lett kan sammenlignes med de du finner langs den franske rivieraen. Med sin årlige, internasjonale filmfestival og jazzfestival er det også lett å fylle på med kulturelle opplevelser. San Sebastian er også kjent for det noe spesielle fenomenet gastronomiske klubber. Jeg fikk besøke en av disse klubbene. Denne hadde litt over hundre medlemmer, og vår vert kunne fortelle at du ikke kan bli medlem med mindre et av medlemmene dør. I motsetning til tidligere er det nå tillatt også for kvinner å delta i de fleste klubbene, selv om enkelte fremdeles er rene "herreklubber". Her tar man med familie og venner for å lage større festmåltid, eller for å møte bekjente over en spansk tortilla - den tradisjonelle potetomeletten. Er man ikke så heldig å være medlem i en matklubb ligger San Sebastians utallige barer og venter. Husk bare regelen om at olivensteiner, pintxos-pinner og servietter skal kastes på gulvet, ikke legges pent på bardisken ved siden av vinglasset.

Rioja Alavesa sorbet

4 porsjoner:
100 g sultanarosiner
80 g sukker
7,5 dl rødvin (helst en Rioja-vin)
1 liter vaniljeis
½ liter vann

Slik gjør du:
Vask rosinene godt. Kok dem opp sammen med vann og sukker. Når blandingen har kokt opp, tilsetter du vinen. Reduser (kok) til mengden væske er halvert. Sil blandingen for å fjerne eventuelle steiner. Sett vinblandingen i fryseren til den blir ordentlig kald. Ta ut vaniljeisen og la den stå til den blir myk. Visp iskremen lett. Hell den iskalde vinblandingen over isen og visp på nytt. Servér umiddelbart og nyt!

Tekst og foto: Ingunn Liabø Fauske