Unge skulptører på steinfint besøk

Forrige

Neste

Av Tekst og foto Morten Stenseng Gulbrandsen / Kulturmagasinet Q.

KUNST 4-2013: Skulpturen heter Akrobaten fordi den ser ut som en mann som er i en rar stilling – uten fingre og føtter, ansikt eller nese. Når man sitter under, kan man se på et slags mønster. Det er tre ben. Det ene kan man komme seg opp på. Der oppe er det en arm som man kan skli ned på.

SARPSBORG (KUNST): Dette skrev femteklassingene Emilie Nergaard og Thea Wisløff ved Grindbakken skole i Oslo etter formgivningen av skulpturen Akrobaten – en av ti skulpturer som i fjor sommer gikk til topps i en konkurranse arrangert av Sparebankstiftelsen DNB NOR i samarbeid med Forsvarsbygg. Nå skal skulpturene realiseres i en skulptursti på selveste Akershus festning i Oslo.

- Konkurransen passet som hånd i hanske for skulpturprosjektet vi hadde lagt opp til i klassen i fjor vår, forteller Reidun Bosåen, som er kunst- og håndverkslærer på barneskolen vest i Oslo. Magasinet KUNST møter Reidun, Thea og 20 andre skoleelever fra Grindbakken skole på gamle, ærverdige Johansen Monumenthuggeri i Skjeberg i Østfold.

Kunstopplevelse i stein. Det er midten av mars, og våren skulle for lengst lagt sitt varme slør over huggeriet som i flere tiår har bistått kunstnere med realiseringen av flere tonn tunge monumenter som pryder det offentlige rom i både Norge og utlandet. Men marskulda legger slett ingen demper på daglig leder John-Einar Opsund, steinarbeider Dag Ronny Hansen og steinhugger Heine Bernhus. De står oppmarsjert og klare for å møte de yngste skulptørene i monumenthuggeriets historie. Sjetteklassingene fra Oslo kommer ut av bussen godt innpakket i varme støvletter og fargerike luer. Foran dem venter en to-timers opplevelsesreise i steinkunst.

- Stein er et tradisjonsrikt materiale brukt i tusenvis av år, formidler Opsund høyt og tydelig til elevene, og forteller livlig om helleristningene lokalt i Skjeberg.

- Mennesker har hogd i stein gjennom hele historien. Det handler om å formidle et budskap, som tilfellet også er for skulpturer. Kunst skaper følelser og får oss til å tenke, fortsetter Opsund.

Flere elever strekker armene i været for å stille spørsmål.

- Ja, det har vi, svarer Opsund på spørsmålet om monumenthuggeriet har jobbet med skulpturene til Gustav Vigeland i Frognerparken.

- Vi har ikke laget dem. Det var før vår tid, men vi har gjort reparasjoner – som av nesen til skulpturer av Vigeland. Skulpturene blir lett forkjølet av å stå ute i all slags vær og vind, vet dere, og må nyse, forteller han muntert.

- Dere må huske at selv om stein er et sterkt materiale, er is enda sterkere. Hvis det er en sprekk i steinen og vann pipler inn og fryser til is, kan det sprenge steinen til side, forklarer han.

- Og enda en ting skal dere huske, og det er viktig. Monumentene til Vigeland er laget av iddefjordsgranitt. Det er samme type granitt som brukes til å lage skulpturene deres. Og Iddefjorden ligger ikke langt fra her vi er nå, sier Opsund og peker i retning Halden, før han fordeler elevene i tre grupper etter 1-2-3-prinsippet. For nå skal det bli aktiviteter og omvisning på den fascinerende arbeidsplassen.

Møte med egen skulptur.

Nevnte Thea og Emilie er for øvrig ikke de eneste elevene fra Grindbakken skole som får realisert sine skulpturer på Johansen Monumenthuggeri. På samme klassetrinn går elevene Niclas Olai Kjønsberg, Ole Marius Thesen Laeskogen, André Knardal, Odin Jean Francis Almgren og Lukas Nissen Molvær, som også ble en av ti vinnere med sitt bidrag: Gjennom veggen.

- – Det er en skulptur av en mann, en gutt og en hund som har løpt gjennom en vegg. Du kan hoppe gjennom den, gå gjennom den og klatre på den. Den skjermer for sol og regn, og skal være av stein, heter det i guttenes friske beskrivelse av skulpturen. Og nå skal den produseres i full størrelse her i Skjeberg.

- Dette blir spennende, sier Ole Marius.

Vi tar en prat mens vi rusler ned bakken mot det som minner om et garasjeverksted. Men inne i det femti kvadratmeter store lokalet, omgitt av slitt oransje stålmaskineri, piplende vann og ikke minst en åtte millimeters vaier som skjærer stein, skimtes en kjent figur ferdigmontert for tilskjæring.

- Det er jo skulpturen vår, sier Ole Marius og skulpturkameratene begeistret.

På veggen henger tegninger av skulpturen de fikk ideen til, tegnet og formet for ett års tid siden.

- Blir den virkelig så stor? spør en av guttene, når steinarbeider Dag Ronny Hansen drar i gang maskineriet og lar elevene følge noen små centimeter av skjæreprosessen - på betryggende avstand.

- Den skjærer cirka tre centimeter i minuttet, roper steinarbeider Hansen gjennom produksjonsstøyen.

- Iddefjordsgranitt, sier Hansen når maskinen får hvile.

Kunst- og håndverkslærer Reidun Bosåen følger nøye med på prosessen.

- Det er jo helt fantastisk at vi har fått jobbe med et så realistisk prosjekt, sier hun, og forteller at elevene jobbet veldig praktisk med bidragene til skulpturkonkurransen.

- Vi brukte masse materialer til å utforme ideene. Som leire, tre, stein og metall – det mange kaller skrot. Det ble massevis av skisser og til sist modeller. Og nå lages to av skulpturene på ordentlig her, og vi får følge arbeidsprosessen på nært hold. Det er nesten ubeskrivelig at elevene kan komme hit og se at deres idé, deres verk, skal bli til en ekte skulptur, sier hun.

Ved siden av oss skal Ole Marius og skulpturkameratene få lov å løfte på hundefiguren som er skåret ut av Gjennom veggen-skulpturen.

- Du er jammen sterk, sier de til steinarbeider Hansen, som kommer bærende ut med førti kilo granitt som om det var en liten hundevalp.

- Hvor mye veier granitt? spør en av guttene.

- 2,8 tonn per kubikk, svarer Hansen, og gir elevene noe å fundere på foran neste mattetime.

Like ved oss står en svær blokk av granitt trygt plassert på en gråstenket europall.

- Dette skal bli hode på en stor skulptur laget av Nico Widerberg, sier Dag Ronny Hansen. Elevene sperrer øynene opp. Og ikke bare fordi dette må bli en enormt stor skulptur når kroppen kommer på plass. Nico Widerberg har de hørt om i klasserommet.

- Mens vi holdt på med konkurransen, fortalte vi om både Nico Widerberg og Gustav Vigeland, forteller kunstlærer Reidun engasjert.

- Nå lages elevenes skulpturer samme sted som Widerbergs arbeider. Det er jo ganske spesielt, sier hun.

- Han var her i går, forteller steinarbeider Hansen, og viser elevene hvor Widerberg jobber når han er på besøk i monumenthuggeriet.

Unge steinhuggere.

Lenger opp i bakken venter steinhugger Heine Bernhus. To av elevgruppene har allerede vært på besøk. Nå venter den siste. Bernhus har vært steinhugger siden 1982 og er på alle måter garvet i det tradisjonsrike faget.

- Se her, sier han når elevene er på plass, og har deres fulle oppmerksomhet på et øyeblikk. Han viser frem en liten modellskulptur laget av en kunstner, og videre hvordan den skal formes i full størrelse.

- Iddefjordsgranitten er veldig god å jobbe med, sier Bernhus.

- Det er ikke bare for å være lokalpatriot, for granitten kommer ikke mange kilometer herfra, men med dette materialet får man ingen overraskelser. Iddefjordsgranitten er passe hard, og god å forme, forklarer han, før han legger til at tre steinhuggere jobbet med samme type granitt i arbeidet med Monolitten av Gustav Vigeland.

- Men navnet til steinhuggeren står ikke risset inn i noen skulpturer, spør vi, og Bernhus rister på hodet.

- Nei, men kanskje det burde gjort det, smiler den erfarne steinhuggeren som har jobbet med mange kunstnere de siste tretti årene.

Bernhus tar med seg elevene noen meter videre. Nå skal elevene selv hogge i stein. Thea Wisløff er første jente ut, men først skal steinhugger Bernhus forklare litt om teknikk.

- Stein er ikke et dødt materiale – stein lever, sier han, og elevene er lutter øre.

- Er det sol og tørt vær, kan den være vrang. Det er best å jobbe med stein i regn og overskyet vær. Og de som tror man må slå hardt for å hogge stein, snakker tull. Det som gjelder er teknikk og mye følelse. Med god teknikk kan en dele store blokker, sier han, og overlater jobben til Thea. Kilene står klare i en liten blokk. Etter 32 elegante kakk på kilene kan Thea stolt se at steinen deles i to nesten eksakt like deler. Bare sekunder senere er området forvandlet til en kreativ kunstoase av stein. Mens noen deler stein, bruker andre en liten fres for å risse symboler og tekst på en steintavle. Med vernebriller.

- Er det du som skal jobbe med Akrobaten til Emilie og Thea? spør kunstlærer Reidun, og Bernhus nikker. Jentene kan stole trygt på at skulpturen blir formet av erfarne hender.

- Det er jo veldig spennende for både meg og elevene å møte en ekte steinhugger, sier Reidun, når vi spør om en oppsummering av skolebesøket så langt.

- Ikke bare møter vi selve arbeidsprosessen med skulpturene elevene har laget. Vi møter også et tradisjonsrikt fag. Steinhuggeryrket er jo en viktig kultur- og håndverksarv, mener kunstlæreren, som tror besøket vil gi elevene solide doser inspirasjon. Jeg tror flere av elevene i større grad vil oppdage skulpturer i det offentlige rom. Ikke bare fordi de selv har vært med i utformingen av skulpturer, men fordi de kjenner prosessen som ligger bak, sier hun.

Gleder seg til åpning.

Ved ei rødmalt brakke like ved har to andre steinarbeidere tatt jobben som grillkokker denne kalde marsdagen. Nå annonseres både hamburgere, pølser og rød saft til elevene. Thea får seg en velfortjent matbit. Det er ikke første gangen den unge skulptøren jobber med stein, røper hun. Hjemme i hagen fins det iddefjordsgranitt, og hun forteller om marmor, bergkrystaller og en helt spesiell turkisfarget stein ved hytta på Sørlandet.

- Dette har vært en veldig fin og lærerik tur, sier hun, og forteller at medskulptør Emilie ikke kunne bli med i dag siden hun er på Bama-cup i alpint. Men hun håper begge to kan være med på åpningen av skulpturstien på Akershus festning senere i år.

- Dit kommer vi også, sier Ole Marius, Niclas, André og Odin i kor.

- Ikke glem å fortelle at også Lukas var med på skulpturen deres, påminner kunstlærer Reidun, og guttene forteller om kameraten som ikke hadde mulighet til å være med.

- Jeg tror vi alle sammen synes det er veldig gøy at navnet vårt blir risset inn i Gjennom veggen-skulpturen, sier Niclas.

- Dette har vært utrolig gøy. Kanskje vi kunne få sommerjobb her senere, halvveis spør og foreslår en annen av guttene.

Og mens elevene går mette på inntrykk tilbake til bussen som skal frakte dem gjennom fredagstrafikken hjem til Oslo, er monumenthuggeriets daglige leder full av lovord.

- For noen oppegående og engasjerte elever, sier John-Einar Opsund.

- Jeg tror ikke dette var deres siste besøk her. Det skulle ikke overraske meg om noen av dem utdanner seg i kunstfaget.

Unik kunstopplevelse

- Barn bruker byen og påvirkes av byen, men de påvirker i liten grad hvordan byen formes. Etter at skulpturene har stått på Akershus festning i tre år, ender de opp som permanente skulpturer i nærområdet til formgiverne, sier Nina Molven, som er prosjektansvarlig for skulpturstien på Akershus festning.

Molven opplyser at nærmere tusen bidrag kom inn til skulpturkonkurransen der en voksenjury og en barnejury kåret til sammen ti vinnere. Skulpturene er nå under produksjon, og i løpet av sommeren vil de plasseres ut på Akershus festning. Flere klasser flettet skulpturkonkurransen inn i kunst- og håndverksundervisningen.

- Bidragene ble levert som skisser og modeller, og resultatene var imponerende. Det var detaljerte beskrivelser av materialpreferanser og størrelsesforhold, meningsinnhold og beskrivelser av målgruppe, sier Molven. Prosjektlederen forteller også om stor entusiasme fra både Sparebankstiftelsen DNB NOR, Forsvarsbygg, Akershus festning, Riksantikvaren og kunstfaglige støttespillere.