Mentale venterom

Forrige

Neste

 

Av Gunhild Horgmo Foto: Stina Glømmi Foto av verk: Filippa Barkman.

KUNST 3-2014: I Filippa Barkmans tegninger personifiserer kvinnene en mental tilstand. Med tilsiktet tvetydighet i bildene gir kunstneren rom for høyst ulike tolkninger.

Hun er en av dem som alltid har hatt et talent for å tegne. Allerede som barn behersket hun kunsten. Da hun ble eldre og forsto at det fantes skoler for sånne som henne, ble hun lettet. Det var bare å fortsette med sin greie. Ved Kunstakademiet i Bergen prøvde hun seg med maleriet. Men sjelden abstrakt. Ved akademiet i Stockholm fant hun tilbake til tegningen. Alltid figurativt. Senere har også akvarell blitt en uttrykksform hun vender tilbake til.

Svenske Filippa Barkman er opptatt av det ambivalente, dobbeltheten i menneskesinnet. Pendlingen mellom to sinnsstemninger og skjæringspunktet som oppstår.

Kvinnen går igjen i kunsten hennes, og legemliggjør gjerne en sinnstilstand. I de nyeste arbeidene er kvinnene nakne, kun håret gir dem et personlig trekk. Det har blitt et viktig symbol i den svenske kunstnerens tegninger og skulpturer. Kvinnene har barberte hoder, lange fletter eller oppsatt hår som eksponerer en sårbar nakke.

- Bildene mine kan ses på flere måter. Kvinnen kan fremstå som offer eller gjerningsperson, eller innta begge rollene samtidig. De kan formidle angst og/eller anklage. Jeg synes det er interessant at man kan lese ulike ting ut av arbeidene mine, sier Barkman.

KUNST møter den svenske kunstneren i Kunsthall Grenland i Porsgrunn. Sammen med Johannes Høie viser hun tegning og skulptur i en utstilling de har kalt Limbo.

Felles prosjekt

I religionen er limbo betegnelse på en tilstand mellom himmel og helvete. En sfære hvor ingenting er avklart, og ventetiden aldri tar slutt. Hos Johannes Høie skildres dette relativt konkret og brutalt, mens Filippa Barkman tilnærmer seg limbo mer som en mental tilstand.

Tidligere har kunstneren arbeidet med serien In Limbo som består av en rekke fargetegninger som også kjennetegnes av dualisme. Dyrekropper med to hoder, tvillinger og flettet hår. I portrettene formidles en sinnstilstand. Det er alltid noe som skurrer i de tilsynelatende uskyldige motivene.

Denne gjengivelsen av vekslende mentale tilstander har Barkman brakt med seg videre. I Kunsthall Grenland vises arbeider fra det siste året. Det nyeste ble laget tidligere i år, på Jomfruland. Som mottakere av Jomfrulandsstipendet for 2013 har Barkman og Høie oppholdt seg i lengre perioder i fyrvokterboligen på den flate øya ytterst i Kragerøs skjærgård. Her har roen senket seg og ny inspirasjon kommet. Rene landskapsbilder, som det nye Hav, er noe vi sannsynligvis får se mer av når oppholdet er over. I mai skal kunstnerparet stille ut arbeidene i Kragerø Kunstforening.

De har jobbet sammen flere ganger med prosjektet de har kalt Ferocitas Lions - en tohodet løve.

- Det er veldig lett å samarbeide, føles helt naturlig når man tenker likt. Vi har ofte samme stemning i bildene våre og inspireres av de samme tingene, forteller Barkman.

- Dere har ganske ulike uttrykk. Høies er hardt, og kan man si maskulint, ditt mykere.

- Ja, vi har hvert vårt uttrykk. Det er en mørkere stemning i Johannes' arbeider. Det synes kanskje at det er en kvinne som har laget mine, sier Barkman og smiler. - Men begge går inn på eksistensielle spørsmål. Hos meg kommer tematikken fra egne erfaringer, men jeg håper det er noe allment som både menn og kvinner kan ta inn.

Naken, ikke avkledd

Vi blir gående og prate blant Barkmans skulpturer og tegninger. Jeg vil vite mer om disse kvinnene som befinner seg i en ventende tilstand. Kunsten speiler samfunnet, og en naken kvinne har tradisjonelt fremstått som et objekt. Nakenheten hos Barkmans kvinner er imidlertid ikke av en sensuell eller seksuell karakter.

Nakenheten er heller avskallet og sårbar, mener kunstneren selv. - Det at kvinnene ikke har klær på, gjør at identiteten til en viss grad forsvinner. De blir mer tidløse. Samtidig tenker jeg at de er sterke individer. Selvstendige. Et barbert hode sier mye. Har man gjort det selv, er det en sterk handling. Det er en viss trass i bildene mine, en motstand eller protest. Kvinnene bryr seg ikke om betrakteren, de er helt i seg selv, men ikke i en sovende tilstand.

Skulpturen The Waiting er liten. Kvinnen ligger på gulvet, med armene langs kroppen. Ansiktet er vendt til den ene siden. Ut fra hodet vokser håret som røtter. Kvinnen ser tilsynelatende avslappet ut, og øynene er lukket. Sover hun? Hva venter hun på?

Barkman tar tenkepauser og forteller, sakte og reflektert:

Jeg visste hele tiden at denne skulle være liten. Man må sette seg veldig nære for å se henne ordentlig, det blir mer intenst. Det ser ut som om hun har lagt seg der selv, på magen, som et lite barn. Håret blir til røtter, og hun ligger helt jordnært. Kanskje er hun født på ny, eller hun har smeltet fast i underlaget. Hun er helt i sin egen verden, forteller kunstneren.

Dette innadvendte går igjen hos alle Barkmans kvinner. Blikket er aldri vendt mot betrakteren. Hun ser bort, ser ned, lukker øynene eller vender ryggen til. I Blame holder hun hendene foran øynene.

Her kommer offer/gjerningsperson-tematikken som jeg nevnte tidligere tydelig frem. Det er usikkert om noen har skadet henne eller om hun har skadet en annen. Jeg vil at motivene først skal fremstå som dagligdagse. Ser man nærmere, ser man anspentheten. Hva som har skjedd, synes jeg betrakteren skal avgjøre.

Versus er tittel på både en skulptur og en tegning. Barkman jobber gjerne med de to teknikkene parallelt.

- Om dette er en eller to kvinner, vet jeg ikke. Det sammenflettede håret binder dem sammen som en lenke eller et kjede. Jeg vet ikke om de smelter sammen eller løsriver seg fra hverandre. Her kommer mye av det ambivalente jeg arbeider med inn.

- Skulpturen som har fått tittelen Still south I went and west and south again, tydeliggjør kanskje best denne dobbeltheten i Barkmans kunst. Den androgyne skikkelsen har ingen forside, kun to baksider. En ansiktsløs figur som er fullstendig kapslet inn i sitt eget indre.

Her oppstår det en ufrivillig symbiose som er nærmest klaustrofobisk, forteller kunstneren.

- I Secret har du kun tegnet to hender.

- Ja, hender kan si ganske mye. Disse ser harmløse ut, men hvorfor er neglene bitt ned

- De grove hendene forsøker å beskytte noe, sier Barkman.

- I Hav er mennesket helt borte. Rene landskapsbilder er nytt for deg?

- Ja, jeg har jobbet lite med rene landskap. Men Hav passer sammen med det andre her. Jeg ser motivet som en tilstand eller følelse. Det er noe med horisonten og evigheten som gjør at det passer inn i Limbo, forteller Barkman. – Himmelen og havet smelter sammen. Jeg vil at det skal oppleves oppløselig og mykt. Det skal ikke være for rent. Derfor bruker jeg mer kull nå enn tidligere. Da har jeg mindre kontroll enn med blyant, og kan ha noe i fokus og noe uskarpt. Det blir litt som å jobbe med et fotografi.

- Etter en vandring blant Barkmans kunst står vi foran Høies veggverk Black Hole. Det store maleriet binder hele rommet sammen.

- Kontrastene er ganske store, likevel fungerer arbeidene deres utrolig godt sammen i denne utstillingen.

- Det er fint med kontrasten mellom det harde og myke. Bildene våre er voldsomme på hver sin måte. Johannes' arbeider er mer mektige, men temaene tangerer hverandre, mener Barkman.

Løft for tegnekunsten

Både hun og Høie arbeider utelukkende figurativt. Det voldsomme løftet for tegning i Norden, hvordan opplever kunstnerne dette selv?

Når jeg merker økt interesse for arbeidet mitt, er det vanskelig å si om det er en tendens eller et resultat av min egen utvikling. Jeg har alltid vært interessert i portrett og blir aldri lei av å se på ansikter. Og jeg forholder meg lite til trender, gjør bare det jeg vil gjøre. I figurativ kunst ligger man noen ganger farlig nær klisjeene, men det gjør man kanskje alltid. Det skal man ikke være så redd for som kunstner, tror jeg. Så lenge man jobber med noe man er tilstrekkelig interessert i, blir det noe eget, forhåpentligvis, sier Barkman.

- Hvor kommer inspirasjonen fra?

Barkman smiler.

- I første omgang inspireres jeg egentlig ikke av tegning. Det er veldig gøy å se hvordan streken bygger et motiv, men jeg inspireres mer av for eksempel film og litteratur. Det er mye jeg fascineres av i perioder. Ofte ser jeg meg mett og blir ferdig med det. Det viktigste er det direkte og ærlige uttrykket.

Hjemme i kunsten

Siden hun gikk ut fra Kunstakademiet i Stockholm i 2009, har Barkman jobbet mye og intenst med ulike prosjekter. En fast base i livet er foreløpig ikke viktig. Livet leves der kunsten fører henne.

- Så lenge jeg får jobbe, trives jeg. Om hele leiligheten er et atelier, så er det helt greit, sier hun og ler.

Frem mot sommeren får Barkman fortsette å bo og jobbe sammen med Høie på Jomfruland. Her har de funnet arbeidsro og et landskap som inspirerer. På øya kan kunstnerne ha fullt fokus på tegning og sin helt egne greie.