Fortellinger om det groteske

Forrige

Neste

 

Av Lillian Reif.

KUNST 1-2014: Billedkunstner Vanessa Baird har illustrert Brødrene Grimms fortelling om Ulven og reven − et eventyr som ender med døden for den fryktinngytende ulven. Selv blir hun livredd av skumle historier. Da går hun heller på museum og ser på Goyas tegninger av tortur og lemlestelser.

Mens jeg venter på billedkunstner Vanessa Baird på en restaurant på Aker Brygge, får jeg øye på en skikkelse som strener forbi vinduet. Hun går med en pakke under armen, kikker seg rundt. Ser hun etter noen? Så blir hun stående og betrakte noen enorme bannere av Bjarne Melgaard som er hengt opp over en av bygningene under konstruksjon. Der blir hun stående til jeg går ut og henter henne.

Hun hilser energisk.

- He-he, jeg fant ikke inngangen, men så så jeg disse bildene i stedet. Hun vifter energisk med pakken mens hun snakker om Melgaard sine bilder. – Så kult med disse bannerne. Jeg liker sånt. Jeg er jo egentlig veldig folkelig, vet du. Når andre gikk på sånn eksperimentelt teater, så var jeg på revy med Hege Schøyen, da ler jeg meg i hjel.

Hun virker slettes ikke lei krevende journalister som vil at hun skal mene ting om utsmykkingen i regjeringskvartalet, slik jeg hadde fryktet. I stedet er hun i gang med å fortelle om liv og levnet før vi rekker å komme inn døra til restauranten. Hun peker på noen av leilighetskompleksene på brygga.

- Herregud, minner ikke de bygningene deg om sånne kjipe feriehus i Torrevieja i Spania?

Faren hennes var arkitekt Erik Hultberg. Hun snakker om moren som kom til Norge fra Skottland sammen med faren på sekstitallet og aldri fant seg helt til rette. Om hvordan hun selv vokste opp omgitt av kunstnere og arkitekter og om hvor viktig kunsten og litteraturen var i hjemmet. Hun forteller om hvordan hun ble kastet ut av Kunst- og håndverksskolen, for så å begynne på art college i London og senere på akademiet i Oslo, hele tiden med fokus på tegning.

Jeg prøver å vri samtalen over på eventyret, på fortellingen, mens pakken ligger der mellom oss. Den har tydeligvis for lite frimerker.

- Vokste du opp med eventyr i hjemmet?

- Ja, vi leste hjemme. Moren min leser godt. Hun er virkelig den beste til å lese høyt. Vi snakket jo engelsk hjemme, så det var naturlig at det ble engelske eventyr. Alice i eventyrland av Lewis Caroll var en fortelling vi stadig kom tilbake til. Men jeg likte også godt de norske folkeeventyrene. Likte det skumle - gjør ikke alle unger det? Kittelsen er jo helt fantastisk. Vi har jo en kulturarv i verdensklasse med tegnerne våre. Og så liker jeg Askeladden. Denne antihelten som jeg tror vi alle egentlig vil være. Han er så lite arkaisk. Han hjelper når det passer ham selv, han er litt snill, og ganske egoistisk. Kan sno seg rundt når det gjelder. Han tryner hele tiden, men så reiser han seg og vinner prinsessen til slutt. Og så er det hele greia om igjen neste dag. Veldig menneskelig.

- Så hvordan gikk det til at du bestemte deg for å illustrere en eventyrfortelling?

- Det begynte med at jeg var hjemme hos min forlegger Espen Holtestaul i No Comprendo Press. Vi ble vi sittende og se på en bok vi syntes var skikkelig dårlig illustrert. Dette kunne vi gjort bedre, sa jeg. Og det er akkurat det vi skal, sa Espen da. Så ga han meg en bok med Brødrene Grimms eventyr. Og så, i løpet av cirka tre minutter, hadde jeg blitt barnebokillustratør. Jeg begynte jo på illustrasjonene allerede i 2010, men så fikk jeg denne invitasjonen til å lage dekorasjonene til regjeringskvartalet, så da ble boka satt på vent til i sommer.

- Hvorfor ble det akkurat dette eventyret?

- Jeg likte rytmen. Den er så enkel. Så knapp og presis. Det liker jeg. Da kan jeg tydelig se bildene. De ligger der rett fremfor meg. Og så har den en moral som jeg liker. At den lure vinner over den grådige. Språket er så visuelt, så egentlig trenger ikke denne historien noen illustrasjoner, den står utmerket alene. Og det er noe av det som tiltrekker meg med eventyrene. De har dette helt konkrete uttrykket, og så ender det så enkelt. Noen dør, og andre vinner.

- Du jobber i pasteller, hvorfor har du valgt akkurat dette uttrykket?

- Egentlig skjønner jeg ikke hvorfor ikke alle jobber i pasteller. Det er et så utrolig takknemlig materiale. Mye lettere enn oljemaling. Men det er en tidkrevende prosess, heldigvis jobber jeg raskt. Men det er jo egentlig tegner jeg er. Jeg tegnet mye som barn. Var inn og ut av sykehus, da fikk jeg være i fred, og da var det tegning jeg holdt på med. Så sluttet jeg bare aldri. Det var alltid tegnestifter og fine tegneark tilgjengelig hjemme, fikk vel også tilbakemeldinger på det jeg laget.

- Hvordan var det å jobbe i så små formater etter å ha jobbet med de monumentale veggmaleriene?

- Illustrasjonene er egentlig ikke så små. Jeg laget dem 120 x 90 centimeter. Men det har vært fint å kunne arbeide med noe som ikke alle skulle mene noe om. Bare kunne trekke meg tilbake og gjøre min egen greie. Bare lage tegninger som ikke bærer noen annen mening enn seg selv. Etter å ha jobbet så lenge med malerier som skulle symbolisere så mye, og hvor det var så mange hensyn som skulle tas, var det deilig å jobbe med noe jeg fullstendig kunne tømme for mening.

- Hvor kommer alt mørke fra i bildene dine?

- Mørke? Jeg synes ikke bildene mine er så mørke. Hva er det som er så mørkt egentlig? Jeg synes at ting må være helt jævlige for at de skal være morsomme. Ta tegningene til den spanske maleren Francisco Goya, for eksempel. Han tegnet krigens grusomheter. Det er ren brutalitet. Men det er vakkert, fordi det er suverent formulert. Men jeg orker ikke sånne krim-fortellinger, dem blir jeg livredd av. Kanskje er det tomheten i dem som skremmer meg.

- Så du ser ikke noe grotesk i dine egne bilder?

- Det var en kunsthistoriker som kommenterte at alle figurene er fullstendig passive i bildene mine. Jeg hadde ikke tenkt over det selv, men jeg ser det jo nå som han har gjort meg oppmerksom på det. At selv bevegelsene er frosset. Det kan nok være skremmende for mange.

- I hvilken retning er det du beveger deg nå?

- Jeg har lyst til å illustrere flere bøker. Men smått. Små formater, små opplag, gjerne med hjemmestiftede sider, men med mange utgivelser i året. Jobbe med å forenkle historiene visuelt. Redusere dem til de er blitt helt smale. To ord rett ved siden av hverandre. Det er nok. Noe sånt. Jeg er jo en litt sånn uptight kunstner, så nå må jeg jo prøve å slappe litt mer av. Ett eller to ord. Ja, det vil jeg. Redusere ting til form og farge. Ikke noe mer. Synes ofte det kan være vanskelig å forholde meg til massen og hva folk synes. De fleste mennesker forstår jeg ikke i det hele tatt. Jeg er jo ikke så folkelig, vet du.

- Men i sted sa du at du føler deg veldig folkelig ...

- Sa jeg det? Hmm … Jeg er folkelig i den forstand at jeg har folkelige referanser, jeg liker ofte folkelige ting som eventyr og tegninger og revyer, men jeg driver ikke med folkelighet. Da får jeg piggene helt ut.

Vanessa må gå, hun har places to go and people to see. Hun skal hjem og lese for sin mor (vi driver fortsatt med høytlesning for hverandre), hun skal på apoteket, og ja, så var det det siste av de tre veggmaleriene som skal males ferdig og så henges i Kulturrådets lokaler. Men før hun fyker ut døren, får jeg lurt meg til et siste spørsmål.

- Eh, du, hva er det egentlig i den pakken?

- Å, den ja. He-he, det er boka mi og litt godteri som jeg skal sende til en liten gutt som går på ballett sammen med sønnen min. Han hadde aldri fått en gave i posten, så da tenkte jeg at jeg sender den til ham i stedet for å bare gi ham den sånn rett i hånda. Tror han kommer til å like det. Må bare få tak i litt flere frimerker.