Avistegnernes hus i Drøbak
|
Hans Normann Dahl og Avistegnernes hus i Drøbak
- Avistegningen er nærmest en egen kunstart i Norge, og i dag er antall tegnere historisk høyt. Ulf Aas har vel Guinness-rekord i antall år i bransjen, og blir friskere og bedre i streken for hvert år. Norske avistegnere hører hjemme i verdenstoppen, og hevder seg stort i utlandet der de har mottatt flere priser og får mye oppmerksomhet. Her hjemme tas de nærmest for gitt. Men noe av identiteten til avis bestemmes ofte ut fra deres avistegnere. Siri Dokken har gjort det stort i Dagsavisen, og hva er vel Dagbladet uten Finn Graff eller Aftenposten uten Inge Grødum?
Aktuell Kunst har tatt turen til Drøbak for å møte Hans Normann Dahl på Finn Graffs utstilling i Avistegnernes hus. Dahl har selv vært avistegner i 20 år i Dagbladet, med utdannelse som illustratør fra bokillustrasjonsklassen på Kunst- og Håndverkskolen, samt ett år i Warszawa der han spesialiserte seg på plakatkunst for opera, teater og film. I dag er Hans Normann sterkt engasjert i driften på Avistegnernes hus, både som utstiller og styremedlem. Han er også redaktør i Tegnerforbundets eget blad Numer. Vi møter han på trappen utenfor det røde huset til Avistegnerne på hjørnet av Storgata i Drøbak. Det blåser friskt i den lille kystbyen.
- Dere kom til fint vær. Ja, jeg foretrekker høsten med gråvær fremfor solsteiken.
Dahl har sin vanlige lue og rutete skjorte og ser ut som en ekte bestefar. Han presenterer oss for daglig leder Erik de la Forest.
- Ja, han må du skrive bok om, humrer Hans Normann. - Han er brennende engasjert i dette huset. Erik tar av seg brillene, og forteller om sitt hjertebarn.
- Til neste år er det ti år siden Drøbak-patrioten Øystein Øystå og rundt 20 avistegnere fikk i gang dette huset. Fredrik Stabel var allerede et kjent navn i Drøbak og landet forøvrig, så man koblet disse konseptene sammen under navnet Fredrik Stabel og Avistegnernes hus og flyttet inn i Stabels gamle hus. Ferdinand Finne, som vokste opp i Drøbak, var også med i bildet, men han måtte fullføre andre prosjekter, og gikk deretter dessverre bort. Dette er det eneste stedet i landet hvor avistegnere kan stille ut. For å tilfredsstille publikum, satser vi også på andre arrangementer, som en Nemi-utstilling nå i sommer, Aukrust-utstillingen vi hadde eller Tegnefestivalen. Ute på Oscarsborg leier vi et galleri i sommerhalvåret, der maleren Charlotte Engelhardt stilte ut sine malerier til operaforestillingen Tosca nå i sommer. De fleste som jobber her er frivillige. Vi får 200.000 kroner i støtte av kommunen, som dekker husleien, og håper at vi nå også skal støtte av fylkeskommunen. Vi blir avbrutt av styreleder som kommer med en kalender og ønsker å avtale møte med Hans Normann Dahl.
- Jeg kan ikke på mandager og onsdager, det er det eneste faste holdepunktet i hverdagen min. Da synger jeg i koret Alle kan synge. Vi er over 500 medlemmer, og jeg er i bassgruppen. To ganger i året har vi konsert i Konserthuset, og og nesten alle damene er kledd i bunad. Noen herrer også forresten.
Vi går innover i lokalet forbi Finn Graffs herlige tegninger. Hans Normann viser oss den siste utgivelsen av Numer; Tegnerforbundets eget blad og tidsskrift for tegning, illustrasjon og boktrykkerkunst. Det første kom ut i 1916, og frem til første verdenskrig ble det gitt ut fire blader. For 20 år siden tok Hans Normann og Oscar Reynert Olsen opp bladet igjen, og sitter som redaktører for fire utgivelser i året.
|
- Se, her omtaler vi Finn Graff. Vi er gode venner siden, ja la meg kaste ut et tall, 1963. Vi har blant annet sittet i en bil sammen som holdt på å brenne opp. I Numer anmelder vi også bøker og illustrasjoner. Her skriver jeg om en ganske ny tegneserie jeg er fasinert av; Zofies verden av Grethe Nestor og Norunn Schjerven. Dette er faktisk tegneserieskapere som ikke kan tegne, men som klipper og låner. En mesterlig serie!
Hans Normann er i ferd med å legge ned Olav Mosebekks tegneskole, som han har drevet i 12 år. Bare barnekursene skal fortsette. Nå er dagene frie og åpne til egne prosjekter.
- Når bygningen skulle rives, forsvant også elevgrunnlaget. Etter 12 år sprer vi oss og holder kurs rundt omkring på malergrupper og kunstforeninger. Barnekurset fortsetter, som også har vært nerven i skolen. Det er vanskelig å drive kunstkole når man ikke får støtte. "Går det så går det" har vært tanken i alle år.
Vi går opp i andre etasje og tar en fotopause på Fredrik Stabels gamle kontor, med flere av hans kreative og underfundige tegninger på veggen. Fredrik Stabel (1914-2001) var en norsk skribent, avistegner og humorist. Han tegnet i vittighetsblader som Tyrihans, Humoristen og Karikaturen under krigen. Han arbeidet seinere både med grafikk og utgav enkelte bøker, men er først og fremst kjent som avistegner i Dagbladet fra 1940. Der skrev og redigerte han sin faste spalte Norsk Dusteforbund fra 1950 til 1990. I Dusteforbundet kommenterte han stort og smått med absurd humor i tekst og tegninger. I de andre rommene her oppe henger originaler av Inge Grødum. Hans Normann studerer tegningene med omhu og positive nikk. Vi kommer inn på om avistegnere har mer eller bedre humor enn vanlige folk.
- De er i alle fall tvunget til å tenke ut 2-3 nye ideer hver dag og vri om på sakene og tingene. Hvordan kan dette sies/fremstilles annerledes? Se for eksempel på Inge Grødums tegninger. Han treffer noe jeg ikke kan forklare, men han er så god. Her er Italia-landet blitt til et spørsmålstegn midt i flagget. Det hele står grafisk og flott på avis-siden.
- Kan man si du er en illustratør i bunn og grunn? Du er jo en forteller i de fleste motivene dine?
- Det er vanskelig å sette merkelapp på det man gjør; man er det man er idet man utfører noe. Men du har rett i at motivene mine som maler og grafiker også er fortellende og noe blir beskrevet. Publikum gir meg ofte tips om sine fortellinger; og de er overhodet ikke de samme som mine fortellinger. Det er moro.
Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen
