Yvonne Jeanette Karlsen
|
- For meg handler dette om ren malerglede.
Aktuell Kunst har tatt turen til Sarpsborg. I den gamle administrasjonsbygningen til Borregård fabrikker har kunstnere og musikere flyttet inn. I det gamle røde styrerommet med ærverdige lister og lampetter holder den klassiske figurmaleren Yvonne Jeanette Karlsen til sammen med kunstnerkollegaen Terje Adler Mørk.
Det er som å tre inn i et malerstudio fra 1600-tallet, der malerisk-fotografisk gjengitte figurer vrikker og kikker på oss fra tunge rammer på veggene. Vi får servert pulverkaffe med klassisk musikk i ørene, og setter oss ned i to gamle sofaer blant malerier man simpelthen må beundre.
- Det er dette jeg kan, det er genetisk!, svarer Yvonne raskt og konstant på spørsmålet om hvorfor hun valgte den klassisk figurative tradisjonen. Hun utdyper det kjappe svaret litt mer.
- Jeg kan for eksempel ikke male abstrakt eller innen modernismen. Å male figurativt er ikke et håndverk man lærer, det er et potensial i noen mennesker. Jeg pleier å sammenligne det med å ha en fin stemme. Man blir ikke en supersangerinne med det første, men man har et potensial som kan utvikles. Jeg gikk i lære og fikk korrigeringer hos Eser Afacan tre timer i uken i tre år, men det meste har jeg lært av å male her alene. Hos Jan Sæther lærte jeg en god del om det tekniske. Mange tror dessverre at det figurative klassiske maleriet kun handler om teknikk, håndverk og å etterligne virkeligheten mest mulig fotografisk.
Telefonen ringer og datteren hjemme lurer på når mamma kommer hjem. Yvonne legger på og forklarer hva som skiller hennes bilder fra fotografiet, som også avbilder virkeligheten:
- Du kan si jeg overdriver virkeligheten, og ilegger bildet det jeg selv ønsker. Modellen blir kun en geometrisk hjelp. Jeg føler at mange kunstnere i dag leter etter en merkevare og et selvstendig uttrykk. Dette er jeg lite opptatt av. For meg er det igjen - ren malerglede. Det håndverksmessige er en bagatell, kun et redskap på veien. Målet er å skape liv til figuren og scenen.
Kollega Terje setter seg ned og tar engasjert del i diskusjonen om det klassiske maleriet kontra det modernistiske, som han mener kun er basert på farge fra butikken, ren komposisjon og originale uttrykk:
- For oss blir mye av den moderne kunsten et uttrykk for at man ikke kan male en hånd eller en kropp. For kan du male en menneskekropp korrekt anatomisk, kan du gjøre alt. Men det klassisk-realistiske maleriet er noe mer. Det ligger en rekke symboler og budskap implisitt i bildene som mennesker i dag lett overser eller ikke forstår. Det handler ikke om å kunne blande farger, grunne lerret, fernisere og bruke en pensel, men å legge noe mer inn i modellene vi maler. De skal uttrykke stemning og følelser.
Terje setter seg ved PCen, mens vi fortsetter samtalen med Yvonne.
- Det er noe tidløst over bildene dine? Som dette hvite draperiet som går igjen både i maleriene og litografiene?
- Jeg ønsker å skape noe tidløst, nettopp hva det klassiske maleriet handler om. Klær er tidsbestemt. Derfor har jeg valgt dette hvite kledet som en estetisk vakker detalj, som også skjuler litt av kroppen. Men man kan likevel ikke fjerne seg helt fra samtiden. Det vil alltid være elementer som refererer til 2007. I bildene mine ligger det også ofte en historie.
I et hjørne av atelieret sitter en sammenkrøpet mann på et lerret. Ellers ser vi bare kvinner og barn. Yvonne smiler når vi påpeker dette.
- Kvinnekroppen er alltid estetisk. Mannens kropp er vanskelig, og må settes inn i en situasjon for å fungere.
- I det tradisjonelle klassiske maleri har det ofte vært slik at maleriene avbildet datidens kvinneideal, er det slik for deg?
- Dagens skjønnhetsideal, fitness-kroppen, er ikke så malerisk. Heller ikke tynne kropper med store, falske bryster. Det myke og naturlige er vakkert for meg. Kanskje maler jeg det idealet jeg synes er fint.
Datteren på 10 år ringer en gang til. Hun er litt syk og passes av storebror på 15 år. Yvonne forklarer at hun sitter i et intervju, og kommer så fort hun er ferdig. Hun peker på ballerinaen og de andre småjentene rammet inn i brune rammer, designet av Yvonne selv.
- Piken på bildene er datteren min, smiler hun.
- Maler du med større kjærlighet når det er barna dine som står modell?
- Det har jeg faktisk ikke tenkt over, men når du sier det, så ja, det gjør jeg nok. Jeg tenker hele tiden hvor søt hun er.
|
I 2000 troppet Yvonne for første gang opp på Grafikksenteret i gamlebyen i Oslo. Hun ønsket å lage grafikk, men kunne ikke faget.
- Trykkeren Dag viste meg hvilke muligheter jeg hadde med mitt utgangspunkt; en akttegning jeg hadde med. Hvert år har jeg prøvd noe nytt. Jeg velger motiver fra maleriene mine som jeg vet har solgt. Man må være ærlig, grafikk er den kommersielle delen av kunstnerskapet. Dessuten er det risikabelt å bruke en hel stein og lage 130 eksemplarer av et bilde som ikke selger.
I 2007 laget Yvonne fem nye motiver på en stein. Tre av de presenteres i Aktuell Kunst.
- Det er vanskelig å oversette maleriet til litografiet. I maleriet kan man pensle ut overganger og male over når noe går galt. I litografiet legger du på en flat farge hver gang. Dermed blir litoet et eget kunstverk med andre farger enn i maleriet som er utgangspunktet. Men jeg syntes det er vanskelig og risikabelt. Går noe galt på steinen, er det ingen vei tilbake!
Tekst / foto: Mette Dybwad Torstensen