Elisabeth Werp- Ensomme rom i et rosa hus


Av Ingunn Liabø Fauske.
KUNST 2009: Det er viktig for meg å visualisere visjoner og indre bilder. Jo mer jeg arbeider og behersker håndverket og redskapene, jo nærmere kommer jeg bildene som ligger lagret og jeg får stadig nytt materiale gjennom ting jeg ser rundt meg eller opplever.
Elisabeth Werp har en visjon om én dag å klare å bare ligge på en sofa å gjøre ingenting. Foreløpig får hun det overhode ikke til.
- Jeg blir fort nervøs og urolig når jeg ikke er i arbeid. Jeg må liksom se at noe vokser frem, at det hele tiden er en utvikling til noe større, sterkere eller bedre. Hvis ikke, blir jeg grepet av den store tomheten eller meningsløshet,
forklarer hun, og byr på krydderte i atelieret sitt i et fantastisk rosa kråkeslott på Briskeby i Oslo.
- Det er i grunnen ganske slitsomt, både for meg og de som jeg lever sammen med.
Den ufravikelige trangen til å jobbe og jobbe tror hun henger igjen fra oppveksten på en gård i Øvre Eiker.
- På en bondegård er det alltid noe som skal gjøres. Kanskje det har grodd fast i meg fra tiden hjemme.
Arbeidsmoralen er ikke det eneste Werp har med seg fra oppveksten. Også fargebruken i bildene hennes tror hun kan spores tilbake dit, og til barndommens kontakt med naturen.
- Jeg gikk mye for meg selv i skogen og så og opplevde. Valørene jeg bruker i bildene mine i dag går mye i farger som du finner i korn, strå, jord og stein, farger jeg omgav meg når jeg vandret rundt som liten. Malingen lager jeg selv, av pigmenter, egg, kokt linolje og vann. Jeg synes jeg får en større valørskala da enn hvis jeg kjøper fargene.
Elisabeth Werp er mer glad i valører enn i farger. I tillegg til pigmenter bruker hun andre, helt spesielle ingredienser for å nå fram til det uttrykket hun ønsker.
- Når du trykker litografier må du slipe litosteinen helt ned før du begynner å tegne på den. Til det brukes Karborundum, en slags finknust sand. Dette støvet blander jeg i malingen for å få dette spesielle glitterspillet.
Hun viser på et av litografiene hun har laget til Kunstklubben, hvor hun har brukt Karborundum i håndkoloreringen av bildene etter at de er ferdig trykket. De blinkende kornene ligger på overflaten av bildet og funkler samtidig som de gir bildet en ru, røff overflate. Fascinasjonen for glitteret har også sin historie.
- Glitringen i nysnø er noe jeg aldri blir lei, det er magisk. Da jeg var liten var snøen for meg et slags tryllestøv som kom og la seg glitrende over noe som var trist og grått, og jeg kunne se på det i timesvis. Ennå kan jeg se på det lenge, lenge og bli helt trollbundet over hvor vakkert det er,
forteller Werp engasjert.
Kontrastene mellom det glitrende hvite og den mørke jorda er store, og kontraster er sentrale i Elisabeth Werps kunst. Maleriene hennes skildrer ofte nostalgiske, nesten romantiske motiv som er delvis dekket av sprukne malingslag, brent og etset av syrebehandling. Resultatet er et bilde med et utall lag og historier. Skjønnheten er likevel viktig.
- Tematisk handler bildene mine om lengsel, melankoli og forlatthet. Jeg har blant annet jobbet mye med ensomme rom, rom som alle gjestene har forlatt og som står igjen alene, samt kontrasten mellom det skjøre og det sterke. Det skjøre kan også representere det tynne skillet mellom store kontrastpar som liv og død, sorg og glede, kjærlighet og avmakt. De er så ulike og motsetningsfylte, samtidig som de ligger og vibrerer tett opptil hverandre hele tiden, kun atskilt av en tynn skjør hinne; det er så kort vei mellom to kontrasterende egenskaper. Men det er samtidig viktig for meg å holde på skjønnheten gjennom mørket, i sorgen, i nedbrytningen og smerten. Jeg må tviholde på den; på lyset og håpet. Å få uttrykt denne opplevelsen av dobbelthet i tilværelsen gjennom et maleri synes jeg er en stor og viktig utfordring.
Werp er engasjert når hun snakker om kunsten sin. Tegningen og malingen har fulgt henne hele livet, gjennom år og over grenser.
- Jeg vokste for det meste opp alene med faren min, og var også mye alene på fritiden og etter skolen. Da var det veldig naturlig for meg å uttrykke noe av det jeg opplevde gjennom å male, tegne og skrive. Etter å ha vunnet en talentkonkurranse i bygda fikk jeg et stipend som jeg brukte til rett og slett å rømme, jeg måtte bort, så jeg dro til Canada. Uten å kjenne noen, uten jobb med minimalt av penger. I tillegg var jeg kjempesjenert. Det var vel også noe av grunnen til at jeg følte jeg måtte dra av gårde; jeg måtte starte på nytt, finne min egen vei.
Etter Canada fulgte Tyskland, Mexico, Paris og loffing med ryggsekk rundt i verden, før Elisabeth Werp endte opp som student i Uppsala. Hele tiden tegnet og malte hun underveis, mens hun funderte på om hun skulle studere medisin, eller litteratur. Etter noen år ved universitetet og en livskrise fant Werp ut at kunsten var hennes vei til en meningsfylt tilværelse, men hun tenker ikke på kunsten som terapi.
- Det å visualisere min egen livsopplevelse ble stadig viktigere. Mens jeg reiste hadde jeg tegnet og malt hver eneste dag, uansett hvor jeg var, men jeg følte ikke at jeg hadde noe talent for det jeg gjorde, bare et nesten manisk behov. Så da jeg søkte og kom inn på Kunst- og Håndverkshøgskolen trodde jeg de hadde gjort en feil! Jeg var livredd da jeg begynte og gjemte meg mest mulig bort så ingen skulle se hva jeg holdt på med. Men selvtilliten kom etter hvert, og særlig Ørnulf Opdahl gav meg mye verdifull oppmuntring underveis.
Som førsteårsstudent ved Statens Kunstakademi ble hun hentet inn av galleri Wang til en separatutstilling. Siden har de ytre tingene som utstillinger og salg gått av seg selv, men det har krevd mye arbeid inne i atelieret.
- Utstillingen på Wang gav meg en enorm mulighet til å vise meg frem. Jeg har vært utrolig heldig og hele tiden blitt hentet inn av nye gallerier, fått nye tilbud og sluppet å søke stipender og legater hele tiden for å klare meg.
Werp har også stilt ut i utlandet, senest i USA og ved biennalen i Firenze for to år siden. Her hjemme hadde hun sist en utstilling i Stenersenmuseet i fjor høst, hvor hun i tillegg til malerier presenterte videoinstallasjon for første gang.
- Jeg har lenge hatt lyst til å jobbe bak et kamera og hatt masse ideer. Russisk musikk, film litteratur og kunst har alltid inspirert meg. Spesielt gamle russiske ikoner og den stemningen og melankolien som finnes i dem. Igjen dreier det seg om kontrastene - mellom lys og mørke, styrke og sårbarhet, oppbygging og nedbrytning. Jeg har et sterkt ønske om å reise til Russland etter neste utstilling,
forteller hun.
Elisabeth Werp er opptatt av utvikling og av å bruke sine erfaringer til å komme videre. - Man må finne forsoning og utvikling når ting rives ned. Når man lærer noe nytt mister man alltid noe annet. For meg er det viktig, både som menneske og i mitt arbeide å forkaste det som var negativt, men å hele tiden søke tilbake til det tapte og bringe det inn i den nye formen, med ny kunnskap og ny erkjennelse.
Relaterte kunstverk

Nye kapitler

Hjem

Lære å se II

Lære å se I

Varm vår bak den duggvåte ruten

Til innsiden av lyset / For å kjenne duften av en vår som skal komme III

Til innsiden av lyset / For å kjenne duften av en vår som skal komme II

Til innsiden av lyset / For å kjenne duften av en vår som skal komme I

Den lengste reise starter med det lengste steg

Ordene fra vinden

Med kompass på veien

Der vi banket på, i hverandres drømmer

Over stadig nye terskler og andre horisonter

The answer is blowing in the wind II

Så mange øyeblikk fra dypet, tiden

En tid for alt

Alltid der for deg

Idet natten slipper lyset til II

Idet natten slipper lyset til I

Vil krone deg

Med lys på veien videre

Med lidenskap på veien videre

Drømmenes bord

Stillhetens Vokter

Alt med mye kjærlighet

Drømmenes bord

For-glem-meg-ei

Elisabeth Werp. Ormøya, Oslo, 2017.

Alltid der for deg III

Nattvandrer mot morgen

Sten for sten, steg for steg

Fra Lidenskapens bibliotek - alltid åpent for deg

Stunder som var, stunder som kommer

Stillhetens Vokter

Med firkløver på vei opp

Mens vi venter på den nye tiden

Nattvandrer mot morgenlys

Uten tittel

Nattlys II

Nattlys

Der glemselens musikk igjen skal våkne

Hjemkomst

Ord skrevet i vinden

Frigjøring, med firkløver på reisen

Alltid på jorden et sted, tidlig vår

Jorden, full av groe, full av håp

Når nye kapitler skal skrives

Mellom Idéen og Verden

Lidenskapens venteværelse
