Tina Tobiassen
|
Tina Tobiassen - en naiv optimist
- Det handler om å bryte opp og lytte til svarene inne i seg.
- Det er helt kaos her, jeg kom hjem fra Obamafestivalen på Bolærne i går. Det var en utrolig opplevelse som varte fra fredag til søndag. Det er første gang festivalen arrangeres, og Arne Johan Furseth og Tankerangel står bak. Obama er kanskje et ladet ord med mange føringer. Men ideen er at dette handler om å gjøre det umulige mulig. Slik som Obama gjorde da han bestemte seg for å bli den første svarte president i USA. Men vi har også andre helter, så festivalen kunne like gjerne fått navn etter Gandhi eller Arne Næss. Til sammen var vi 60 mennesker som ønsket å utsette oss for ulike påvirkninger som utfordrer tankene og livene våre. Dette er helt i tråd med det jeg jobber med i kunsten min. Flere holdt innlegg om sine liv og historier. Blant deltagerne var det flere spennende kulturer representert med en svensk maori-prinsesse som delte et vannritual med oss, og en indianer fra Dakota med et solnedgangsritual. De fortalte hvordan de lever i samspill med naturen og henter krefter fra den på en helt annen måte.
Vi sitter ved kjøkkenbordet til Tina Tobiassen utenfor Tønsberg i et nydelig atriumhus fra 1960-tallet. Det viser seg å bli en samtale om filosofi like mye som kunst. Og en historie om å tørre å gjøre en forandring i eget liv.
Obamafestivalen - å gjøre det umulige mulig
For ett år siden så Tina en artikkel om Obamafestivalen i Tønsberg blad, og tenkte at her kunne hun bidra med noe.
- Vi fikk mange historier til inspirasjon. En som gjorde sterkt inntrykk, var om en voksen kvinne. Hun var fraskilt og hadde voksne barn, og hadde for et par år siden bestemt seg for å reise til Afrika. Hun hadde dessuten lang erfaring med å jobbe med døve. I Afrika møtte hun flere døve barn, som ble stuet og gjemt bort, omtrent som man gjorde med barna i Romania. Foreldrene var flaue over dette handikappet, og visste heller ikke hvordan de skulle kommunisere med dem. Denne kvinnen dro tilbake til Norge og samlet inn penger. Hun har nå bygget opp en skole for de døve, og gitt dem et nytt liv med en mulighet for en utdannelse. Ikke minst er foreldrene stolte av sine døve barn. Dette har altså én eneste kvinne fått til.
Jon Schau var også til stede, forteller Tina.
- Han har overlevd to dødsfall, som begge var hans egne, som han selv sier. Det har gitt han nytt perspektiv på en del ting. Han dro oss med på en del tankeeksperimenter; som hvorfor vi lager så mange regler for oss selv i Norge. Badevettregler og Fjellvettregler for eksempel. Trenger vi en opplæring i hvordan vi skal leve livet, og tør vi ikke ta ansvar for våre egne liv? De reglene er jo nesten komiske. Og hva er liv? Det som beveger seg, tenker vi at er liv, mens en stein er død. Ser du på steinen i et mikroskop, vil du se at den derimot er full av liv. Og reiser du ut i verdensrommet, vil jo vår klode se død ut, mens den i virkeligheten er full av liv. Det handler om å velge perspektiver. Hele festivalen satte spørsmålstegn ved hvem vi er og hva vi gjør her.
Titlene og tekstene i Tinas bilder er det ofte mannen Carsten som forfatter og Tina som skriver inn med sin håndskrift.
- Det er slik han får publisert sine ting, ler Tina.
Et av bildene hennes heter Du må gjerne være bøffel bare jeg får være elefant ...
- Denne tanken kom også Jon Schau inn på. Han påpekte at vi mennesker er så opptatt av å bli enige. Men hva er vitsen med det? Hvis du tenker deg at hvert menneske er inne i en boble. Når disse boblene møtes, og vi blir enige, vil deler av boblene gå over hverandre, og hver boble og vi som er inne i den, blir på en måte mindre. Hvis vi derimot møter hverandre med hele oss, vil vi få større bobler å bevege oss i og et større univers. Man må ta inn hele mennesket man møter, ikke dømme, men respektere ulikhetene.
Åpne hender rekker lenger
Maleriene til Tina ble hengt opp inne i et naust som en ramme rundt Obamafestivalen. Slik bidro hennes kunst til festivalen med sitt språk, nemlig bilder, og for Tina ble dette en helt ny måte å kommunisere kunsten sin på. - Mye av festivalen handlet om det å være i nuet; en ganske vanskelig øvelse for oss hverdagsmennesker som hele tiden tenker på neste halvtime i programmet vårt. Ingen av deltagerne visste hva som skulle skje, og dermed hadde man ikke kontroll over hva man skulle utsettes for. Man måtte slippe kontrollen, og dermed ble vi mer sårbar.
- Du kaller deg naiv optimist?
Tina tar en kaffeslurk.
- Ja, jeg er opptatt av å se mulighetene fremfor begrensningene. Mange har tusen grunner for at ting er vanskelig. For å få en forandring mot noe bedre må man ta det første skrittet mot et større mål; om det er verdensfred eller miljøvern. Da er vi i gang. De små bidragene nytter hvis man tror det nytter. Jeg prøver også å møte medmennesker med et åpent sinn. Er du hyggelig mot bussjåføren, er han kanskje hyggelig mot noen andre så de får en god dag. Man setter i gang en hyggelig kjedereaksjon.
- Klarer du å leve som en naiv optimist i hverdagen?
- Jeg prøver i alle fall hardt, men selvsagt møter jeg meg selv i døren ofte! Mannen min konfronterer meg også, og sier . nå var du ikke akkurat en naiv optimist, Tina. Som Carsten sier: Det er viktig å hilse når man møter seg selv i døren. Man må anerkjenne at man kan forandre seg. Det er bra å utvikle seg og se at man tok feil. Tina sier også at hun tror på noe i universet som alle mennesker er en del av.
- Jeg mener det er noen krefter som vil hjelpe deg, og gjøre at det som er riktig for deg, skjer. Mange kaller det flaks. Man må sende ut noen signaler eller bestillinger på at man ønsker en beskjed eller en forandring.
Tre år i Dubai
I 20 år var Tina Tobiassen en ettertraktet designer hos de beste byråene. Hun jobbet med store kunder og produkter som Møllers tran, Tine hvit- og brunost, Bama, TV2, Cosmicas produkter og fikk en rekke priser. Så kom 11. September, og det ble nærmest tørke for bransjen. Tina malte mer og mer ved siden av jobben, for å skape noe, og håpet på en forandring i livet sitt. I 2001 fikk hennes mann et jobboppdrag i Dubai, og hele familien med barna på to og fem år flyttet ned. Tina hadde også fått et jobbtilbud om å bygge opp en designavdeling der nede, som trengte kompetanse på emballasjedesign. I løpet av kort tid forstod hun at hun ikke ville dette mer.
- Å jobbe med design i Dubai forsterket mitt valg om å hoppe av denne karusellen. Jeg orket ikke å kjempe lenger, og ville leve av kunsten.
Å forske og leve i andre kulturer har alltid vært viktig for Tina. Dette var en tid da media mente at alle muslimer og arabere var farlige, og dette var en gyllen mulighet til å bli kjent med en annen kultur og se at alle ikke er terrorister.
- Jeg og mannen min bodde en periode i Paris før barna kom. Ti år etter, på vår bryllupsdag, besøkte vi byen igjen. I mellomtiden hadde vi bodd i Dubai, der ting skifter hele tiden og hver måned er en ny forandring. I Paris derimot fant vi vår gamle stamkafé, med det samme personalet. For meg er det viktig å se, og lære barna, at det finnes andre måter å leve på som er like bra som vår norske. Jeg har tenkt mye på ulikhetene mellom beduinkulturen og den europeiske. Vi har plasser og bygningene. I den beduinske kulturen må man se etter kulturen på en annen måte; religionen er en viktig kulturbærer. Man forbinder Dubai med luksus og rivende utvikling, men det er et annet fokus også: Det åndelige er sterkt til stede, med bønnerop fem ganger i døgnet. Man hadde også et helt annet fokus på takknemlighet. Jeg fikk også oppleve eamadan fra en ny side; nemlig som en solidaritetshandling. Meningen med fasten fra soloppgang til solnedgang er nettopp å bli minnet på at man ikke skal ta alt for gitt, som mat og drikke. Man er også under ramadan forpliktet til å være ekstra gavmild og dele mat og drikke når mørket kommer. Slike tanker er fantastiske og verdifull lærdom. Disse periodene vi har bodd ute, vender jeg tilbake til som til små skattkister.
Etter et år med maling hjemme i Dubai tok hun kontakt med gallerier i byen. Flere gallerier krevde at kunstneren hadde sponsorer, noe som var nytt for Tina. Til slutt fant hun et galleri som passet hennes bilder; Majlis Gallery. Responsen var overveldende.
- Du er kunstner, du, utbrøt de. Jeg følte jeg var på rett spor, og der og da bestemte jeg meg fullt ut for å skifte karriere, sier Tina med et smil.
Etter tre år i Dubai valgte familien å ikke flytte tilbake til kjas og mas i hovedstaden i Norge og pendling inn til byen med tusenvis av andre. De fant huset sitt i Tønsberg på finn.no. Tina hadde allerede fått innpass hos Galleri Nobel i Oslo.
- Jeg merker at mange av mine kunder er de som er på jakt etter det spesielle bildet over sofaen, det varige motivet, som ikke alle andre har.
Elefantene
Bak oss på veggen henger en av Tinas mange elefanter. Motivet kom til henne gjennom en sjamanistisk trommeseanse for mange år siden, da hun var på søken som ung og ikke visste hvilken vei hun skulle gå. Hun vil helst ikke fortelle historien, og understreker at det ikke er noe mystisk over det.
- Først må jeg avmytifisere dette med sjamanisme og trommereisen. Det hele er egentlig en slags vandring mellom den våkne og sovende tilstanden; den styrte drømmen. Alice i eventyrland er en typisk trommereise. Man legger seg ned med lukkete øyne til lyden av en tromme og finner et hull i bakken, en nedgang i jorda. Tanken er at man har svarene i seg selv. Så tenker man på spørsmålet man ønsker svar på. Mitt spørsmål var: Hvor skal jeg nå? Du er i flyt, og noen vil hjelpe deg. For meg dukket det opp en hvit elefant. Jeg klatret opp på ryggen, og den førte meg til en slette ved et vann med mange broer. Vi gikk over den første. Der fant jeg fantastiske, og annerledes, former og mønstre. Jeg tok med meg noe tilbake til utgangspunktet. Over neste bro var det også slike abstrakte ting; men disse var også helt nye. I ettertid var tolkningen klar: Jeg skulle reise og fylle på, før jeg dro tilbake til hjemlandet og tok med meg impulsene i arbeidet mitt. Og slik har også livet mitt vært siden. Elefanten ble min budbringer, og er også et symbol for lykke i mange kulturer. Etter hvert trengte jeg ikke trommereisen for å vite hvor jeg skulle, men finner frem intuitivt mens jeg maler.
Flere av elefantene til Tina flyr.
- Det viser nettopp til denne Obama-tanken: Elefanter som gjør det umulige, å oppheve tyngdekraften. En elefant som flyr, det er jo svært selvmotsigende. Og de har ikke Dumbo-ører eller vinger, altså, ler Tina og viser oss opp trappen til atelieret på toppen av huset. På veien passerer vi en kvinnetorso av Anne Kristin Togstad som vi møtte i forrige Aktuell Kunst.
- Vi byttet verker. Det var noe kjent med den kroppen; noe som er borte. Det var slik jeg så ut som ung, forklarer Tina og beklager kaoset i atelieret også. Hun liker ikke å rydde, da må hun starte med blanke ark. - Det tok lang tid før jeg våget meg på å male mennesker. Alle har en mening om hvordan mennesker skal se ut. Jeg har dessuten ikke skolering innen anatomien og den figurative tradisjonen. Jeg smakte lenge på spørsmål om jeg har rett til å male mennesker, eller kalle meg kunstner. Først var det abstrakte bilder med hus og byer. Jeg torde heller ikke å fylle lerretene, men malte i felt som ble som et bilde i bildet. Så kom menneskene i form av små silhuetter, ofte ved en bro. Bildene handlet om å bygge broer mellom kulturer. Etter hvert ble figurene mer inspirert av Giacometti og Corbusiers figurer som han tegnet inn som målestokker ved siden av sine hus. Nå har jeg utviklet min vei. Jon Schau sa på Obamafestivalen: Hvis du føler du går i skyggen av en annen, kom deg ut i sola. Det traff meg. Det viktigste er at jeg kan leve av det jeg gjør, og at folk setter pris på kunsten min. Å lage kunst er også en form for kommunikasjon, som design. Hva mer trenger jeg?
Materialer med levd liv og teksturer
Peter Esdail og Dag Thoresen har vært Tinas lærere og fylt på med mye kunnskap ifølge henne selv. - Jeg er også hele tiden på søken innen filosofien og i bøker. I enkelte bilder ser du streker, ornamenter, tidslinjer og symboler; her kommer designeren i meg inn. Krysset symboliserer "her og nå". Dessuten maler jeg med ørkensand i alle bildene mine. Jeg elsker dette slitte uttrykket.
Tina viser oss gjenstander hun finner i fjæra eller på gamle nedlagte industriområder; rustne hjul og propeller, gamle beslag og gjenstander med spennende og slitte teksturer og overflater.
- Jeg er en av de som aldri sluttet å samle. Dette er jo kunstverk i seg selv, sånn som gulvet mitt her i atelieret. Jeg liker også å skape kjemiske reaksjoner jeg ikke kan kontrollere, som å blande beis og maling. Så kan jeg gripe inn og ta vare på det som er verdt å bevare. Blir bildet for styrt, dør det for meg. Man må tørre å la ting skje.
På den ene veggen leser vi optimist. Ved et gammelt speil står det Livet er en reise for reisens skyld der mellomstasjoner gir livet ekstra fyld.
- Jeg elsker det sitatet. Et annet sitat mannen min har skrevet, er If he could walk the water, you can dance the sky. Det handler om å gjøre det umulige mulig igjen.
Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen / Sitater Carsten Tobiassen