Bjørg Thorhallsdottir
|
Hundemalerier, en undertøysmodell med skiltet Frøya, stellebord og lekegrind, hvite silkeroser, manualer, en utstillingsdukke med babydoll og englevinger, madonnafigurer og englehoder i rødmalt gips, en enorm prismekrone, et grønt kjøkken og en malt pinupmodell med et hull til hodet for de som ønsker et øyeblikks sexy kropp.
Vi befinner oss i Bjørg Thorhallsdottirs atelier i Bærum som hun deler med kunstneren Camilla Coucheron. Det er utvilsomt en svært feminin, kreativ og leken arbeidsplass – en perfekt ramme til Bjørg. Hun møter oss med en klem som om vi var gamle venninner, et åpent og varmt vesen, nettingstrømper, en nydelig rød jakke og kvinnelig småprat.
- Vi kjørte i 70 km/t på Gran Canaria da jeg så denne jakken fra bilvinduet. Det kaller jeg kvinnelig shoppinginstinkt. Vet du, jeg skal i bryllup om tre timer. Brudgommen har stukket av to ganger før. Venninnen min torde bare å invitere to vitner.
Alt ordner seg
Vi har satt oss ned ved et slitt trebord omgitt av kunstbøker og en lyseblå sofa med blonder. Tross i sin unge alder er Thorhallsdottir allerede en ettertraktet kunstner med utstillinger, utsmykninger og priser i inn- og utland. Grafikken selges ut fortere enn hun klarer å produsere. Heldigvis mottar hun en strøm av ideer hver dag. Hun skisser, skriver og tegner. Og maler mørke bilder når det er tunge dager.
- Jeg har alltid vært redd for at livet skulle løpe fra meg og levd intenst. Heldigvis føler jeg meg hjemme overalt, selv om kunstmiljøet i Norge og Island er litt lukket. Frem til 2005 pendlet jeg i ti år mellom Frankrike, Spania og Norge; studerte og smykket ut småkirker og vinbodegaer med mosaikk og glassmalerier. Det har vært nye mennesker og reiser og et jetsett liv i Cannes. Jeg har alltid vært på vei inn i en ny opplevelse. Men en opplevelse blir først til når du tenker gjennom den etterpå. Etter at jeg fikk sønnen min har jeg fått helt andre verdier. En skitur med han er toppen av lykke. Heldigvis vant jeg foreldrelotteriet da jeg ble født. Perioder i året drar jeg til Barcelona hvor jeg har atelier, seng, trykkeri og et kunstmiljø. Det er utrolig at det går så bra med kunsten min, det tar nesten helt av. Jeg gråt faktisk da jeg bestemte meg for å bli kunstner og tenkte at nå må jeg jobbe som vaskedame resten av livet. Å bli kunstner var ikke et rent yrkesvalg for å overleve. Jeg klarer ikke å gjøre noe annet. I starten laget jeg mest installasjoner. Tegningene mine var opprinnelig et fristed, der jeg kunne være meg uten å tenke på "riktig" kunst. Da jeg kom tilbake til Norge var det skissene som ble populære.
Bjørg ønsker å vise håpet og kjærligheten uten å bli for banal. Hennes livsfilosofi, blandet med egne opplevelser og drømmer, formidles gjennom en humoristisk og naiv strek. Hun er fargerik som person, mens bildene er sarte og sterke på samme tid.
- Folk dømmer deg fort hvis du ikke er dyp. Jeg syntes det er så mye dritt i verden. Jeg orker ikke å lese VG og Dagbladet. De selger alt som er trist, brutalt og jævlig. Det er vanskelig å være menneske. Alle sliter og bærer på en sorg. Jeg vil gi dem et tankerom med glede og håp. Ofte er det vanskelig å forflytte seg når man er i en sorg. Derfor har jeg stupedamene mine. Noen ganger må man bare hoppe i det. I det ukjente ligger det ofte en lykke. Kanskje er det nok med en musefinger som dytter den sterke og ferme damen i et av bildene mine? Vennene mine sier at jo mer de blir kjent med meg, jo mer ligner jeg bildene mine.
En nydelig kjærlighetshistorie
Thorhallsdottir uttrykker seg med enkle virkemidler. Mange stiller seg kritisk til hva en 30-åring kan si om livet.
- Jeg har en enorm livserfaring med flere vonde opplevelser som overgrep fra barndommen og spiseforstyrrelser. Min mann døde uventet i mai, så jeg er enke i en alder av 30. Jeg vet hva sorg er. Men også lykke. Jeg smykket ut et kapell i Valbonne da jeg ble oppfordret til å møte et geni av en maler; Eric Scott. I pressen ble han kalt den nye Rembrandt. Jeg satt på en kafé da jeg så en mann på den andre siden av gaten. Jeg ble stormforelsket. Det var Eric. Etter 18 minutter hadde han fridd. Han var en manns mann. Når folk så bildene han malte av meg sa de: Han elsker deg.
Man får tårer i øynene når Bjørg forteller.
- Ting går bra i noen år, men det blir alltid komplisert. Frem til jeg var 17, følte jeg meg annerledes. Så begynte jeg å legge merke til at alle sliter. Hver eneste dag er det noe å ta tak i. På hver utstilling har jeg en omvisning. Da jeg fortalte om bildene jeg malte etter Erics død, gråt mange. Flere takket meg. Jeg vil at folk skal åpne dører i seg. Det er viktig å ønske sorgen velkommen, men ikke ta alt så alvorlig.
- Hva har du med deg fra Island?
- Jeg flyttet derfra da jeg var ett år, men jeg blir alltid glad når jeg kjenner en kald vind. Da Eric døde ville jeg bare dra ned til havet, se bølgene komme og gå, og stirre på horisonten. Den golde Islandsnaturen finner du i bildene mine. Familien min kommer fra et sted hvor polarsirkelen krysser Island. Det er ikke meningen at folk skal bo der. Hvis du ikke sto på, døde du. Bestemor fikk ikke sko før hun var 18 år. En sinnssyk optimisme ligger i blodet. Foreldrene mine har lært meg at man aldri må gi seg. Det går alltid bra til slutt. Man velger selv hvordan livet kan være.
Tekst Mette Torstensen
Foto Therese Borge