Christopher Rådlund
|
Christopher Rådlund - Under Hamsuns seng i et nygotisk krimskramsslott
- Jeg vil man skal se at alle detaljene er betraktet i bildene mine, at det ligger en grundig observasjon til grunn. Dette er fysiske, rendyrkete virkelige steder, malt ute eller fra et foto. Men det er ikke så viktig hvor landskapene og bymotivene er hentet fra. Treet eller fjellet har aldri bedt om å være norsk eller svensk, bli en turistattraksjon eller kalles en bjørk eller Glitretind. Jeg maler ideen fjell og tre.
Christopher Rådlund er ikledd hvit skjorte, smalstripet bukse og vest, og et lommeur i kjede henger fra knappehullet. Et par elegante Pierre Cardin-sko fra Grünerløkka setter prikken over i'en. Som en blanding av bohem, dandy og borgelig herre fra forrige århundre sitter han lett hengslengt i en rosa velurstol. Interiøret er som hentet ut fra stilhistoriens ABC: Oldemors sofa, bokhyller fylt med gamle bøker, brystpanel, vegger kledd med bilder og Rådlunds arbeider fra Høstutstillingen i 1994 og 1996, statuer, brune mahognimøbler, en enorm lysekrone, stukkatur og et glasskap fylt med tørkede roser, et dyrekranium og en menneskeskalle. På et staffeli fra Stortinget står to halvferdige bilder.
- Din venn Tor Arne Moen ville ikke si hvor han fikk sin hodeskalle fra?
- Det får du ikke vite av meg heller, ler Rådlund.
Rådlunds historiske paradis av en kombinert leilighet og atelier befinner seg i arkitekten Wilhelm von Hannos nygotiske bygg i St. Olavs gate 7 i Oslo. Bygget var ment for von Hannos familie og ble oppført i 1870-årene. De bor her enda. I tillegg finner man over 20 kunstnere og kafeen og galleriet til Frie Kunster, etablert av Rådlund selv. I bakgården står arkitektens gamle tegnestue, kalt kapellet på folkemunne.
- Rett over hodene våre sto Knut Hamsuns seng. Von Hanno leide ut loftet til Hamsun da forfatteren ikke gjorde det så godt i Kristiania. Her levde han det livet han skrev om i Sult. Ylajali i boken bodde nettopp på St. Olavs plass rett nedi gaten. Jeg flyttet inn her for 6 år siden, og hadde lenge drømt om et kunstnerfelleskap a lá Frie Kunster. Gårdeieren hadde lokalene, jeg energien og ideen. I løpet av disse årene har vi gitt ut tidsskriftet Aorta og arrangert utstillinger og poesikvelder i kafeen. Vi har dessuten Norges eneste figurative, ikke-kommersielle galleri. På et tverrfaglig grunnlag ønsker Frie Kunster å fornye tradisjonen. Vi verdsetter den klassiske arven og den tradisjonsbaserte kunstutøvelsen.
Figurativ konseptkunstner og nyansens kunstner
- Men Frie Kunster har ikke så mye med meg som kunstner å gjøre. Mitt prosjekt er i stor grad annerledes enn hos de vanlige norske figurative kunstnerne. Utgangspunktet er klassiske, figurative idealer. Men jeg har et ønske om å revitalisere disse idealene og forestillingen blant, og om, figurative malere. Det er et uoppfylt potensiale i det figurative, håndverksbaserte, tradisjonelle maleriet. Derfor er jeg svært positiv til Nerdrumskolen. Jeg befinner meg et sted mellom konseptkunstnerne og den figurative tradisjonen, avbryter Rådlund spørsmålene mine. Han fortsetter raskt videre på egen hånd med gjennomtenkte og filosofiske setninger om kunst, vårt moderne samfunn, våre eksistensielle verdier og sin plass i den norske kunsten; på trillende svorsk.
- Det er en misoppfattet forestilling om hva samtidskunsten skal inneholde. Mange mener at den figurative kunsten ikke tilfører noe nytt, og er repeterende. Vi klassisk, figurative malere forholder oss til en annen eksistensialisme enn samtidskunsten. Jeg er et postmoderne menneske som går ut på gaten og mottar fragmentene av den postmoderne verden. Men her i dette rommet oppsøker jeg en annen tid og andre eksistensielle verdier.
- Er dette idealer som kom tidlig til deg, eller har de utviklet seg etter hvert?
- De kom for 15 år siden, men det tok meg ti år å finne et perspektiv på dette. Det var viktig for meg å komme til Norge i 1995. Her hadde man en høyere faglig kompetanse for å utvikle mitt figurative prosjekt. Men jeg har hatt nytte av hele det norske kunstmiljøet. Likevel er tradisjonen og mine døde forbilder det viktigste for meg. Men jeg føler meg ikke som en del av en armé. Den figurative tradisjonen er kun en gunstig måte å kommunisere på.
Rådlund blir sittende urørlig i noen sekunder og rynker pannen. Han tenker virkelig så det knaker for å klekke ut den beste formuleringen.
![]() |
- Jeg er likevel mest opptatt av fordypelse fremfor fornyelse. Forandring kan være noe så poetisk som at løvet faller på høsten. Forandring kan være et nytt motiv der jeg enda graver etter det samme som i forrige bilde. Frans Widerbergs beste kvalitet er nettopp at han har holdt seg til det samme prosjektet gjennom hele livet. Jeg liker å kalle meg nyansenes kunstner, og har ingen planer om en radikal forandring de nærmeste 30 årene.
Skjønnhetens kunstner
- Noe annet som er viktig...
Rådlund peker på meg før han setter seg tilbake i stolen.
- ...er å finne nyanser av skjønnhet med stor S. Det er mye jeg kan tenke meg å gjøre visuelt, men skjønnhet er det absolutte kriteriet. Jeg ønsker også å la betrakteren bli konfrontert med en skjønnhet som kan være rystende, de skal settes i en tilstand. Jeg er en romantiker som kunstner, og oppfatter naturen som sublim med en egen sjel.
Rådlunds bilder er vakre. I årevis har han malt åser, fjell og trær fra Syd-Sverige, Nord-Jylland og Nord-Norge. Hans stemningsfulle, nesten dystre landskap med høy himmel over dype horisonter, med trær i storm, fjerne og skremmende fjelltopper og eksplosive skyformasjoner er alltid holdt i svart og hvitt med en patina av oker og brent umbra. Ofte fester motivene seg fast på netthinnen til hans "beundrere", og de kan fortelle ham at de har sett en Rådlund-sky eller Rådlund-fjell. I den siste tiden har Rådlund også tatt for seg enkle bylandskap. - Jeg fant den samme fortettetheten i byen som i naturen. Monumentale bygninger kan lett gi en uhyggelig følelse. Mye av den moderne arkitekturen er funksjonell, men skaper ofte en dysterhet. - De fleste bildene dine kretser nettopp om det forgjengelige, død og det dystre? - Det stemmer, men likevel er det hele tiden vakkert. Kontrasten mellom det grufullvekkende og det hinsides vakre opptar meg. Fjellet kan føles dystert, men det er et lys bakom. Kunsten tar stort sett opp ting som handler om livet og døden. Faren er at når man prater om det mektige, blir det bastant. Slike bilder må tale for seg selv.
Rådlund stopper opp og får tenkerynker igjen. Han starter setningen flere ganger og ender tilslutt slik: - Et nytt velformulert perspektiv på døden i et verk, kan gi oss en ny nyanse av forståelse. Men det skjer av seg selv, man skal ikke mase det frem. Jeg tror folk oppfatter om et slik perspektiv er velformulert.
- Hvilken landskapstradisjon føyer du deg inn i, den svenske eller norske?
- Jeg tror jeg vil si den hollandske. Den er ikke programforpliktet som den nasjonale norske landskapstradisjonen. De hollandske malerne ønsket å oppdage naturfenomener.
Kart over Stockholm
- Er det noe du er spesielt stolt av i det du har gjort? Høydepunkter?
Rådlund ler.
- Hvor mange skal du ha? Det må være utsmykningen min på Stortinget og mine nyttårsfester med levende musikk, poesi og god mat der folk møtes i hyggelige omgivelser. Det var også utgangspunktet for Frie Kunster.
Rålund nikker til et vanvittig detaljert bykart over sofaen på over én meter i bredde og høyde. Det kunne like gjerne vært datert år 1700.
- Det var heftig å få inn Gøteborgkartet mitt på Gøteborg kunstmuseum også. Jeg husker direktøren gikk rett ut av kontoret, tok ned et bilde av en kjent svensk kunstner og hang opp kartet mitt. Siden har det hengt der. Kartet var et illustrasjonsoppdrag over Gøteborg by. Alt er konstruert opp for hånd. Jeg brukte et halvt år på etsningen. Jeg tegnet byen slik den som vandrer på gaten tenker seg byen sett fra et fugleperspektiv. Et flyfoto ville blitt helt annerledes og vanskelig å orientere seg i, med master og utbygg som forstyrrer horisontlinjen.
Rådlund reiser seg fra stolen. Rydder bort noen esker så bakgrunnen på fotografiene blir perfekte, og unnskylder seg med at kjæresten akkurat har flyttet inn og at han ikke helt vet hvor han skal gjøre av tingene sine. Så poserer han som en ekte dandy i motlyset fra vinduet, og i speilet foran pianoet sønnen bruker. Bare stillasene utenfor avslører at vi ikke har reist hundre år tilbake i tid.
I det vi skal gå sier Rådlund:
- Jeg kan være svært uhøytidelig og skjelmsk, men det er få intervjuer som har fått frem dette. Når jeg snakker om kunst blir det veldig høytidelig og tungt. Men ring meg i kveld når jeg skal drikke vin på Artotekia! Da blir det litt lystigere.
Foto Therese Borge