Elisabeth Omdahl
Skinnet kan bedra når man ser Elisabeth Omdahls naive og "snille" vinyltrykk med søte dyr og enkle figurer. Hennes kunstnerkarriere har vært preget av dramatiske brudd. Da hun sluttet å farge sitt grå hår brukte hun sitt siste fargede, avklippete hår i en installasjon. Da hun var ferdig med sin ekspressive malefase, brant og ødela hun bildene som var igjen. Det var tid for opprydning, og vinylteknikken med sine rene og enkle motiver ble født.
Aktuell Kunst har satt seg i bilen på vei mot Moss. Da vi passerer Mosseporten og den eiendommelige Mosselukta siver inn i bilen, tikker en SMS inn på mobilen:
"Ta inn ved Moss kirke i Dronningens gate, gå forbi kafeen og rundt funkishuset i murstein bak kirken, se etter inngangen ved en turkis og gul moped og gå opp i 2. etasje. Her har jeg atelier."
Vi parkerer bak kirken, og finner den fargerike mopeden. Elisabeth er i ferd med å ta en røyk på en smal veranda utenfor atelieret. Syv kunstnere og en forfatter har atelier i bygget. I første etasje hadde tidligere kunstnerne ansvar for galleridriften i cafeen. Moss Kunstforening hadde også tidligere lokale i et funkishus ved siden av.
- Dette huset ble revet for å gjøre plass til Moss videregående skole. Cafeen hadde en flott uteplass mot en stor grønn plen hvor folk fra "Kulturlivet" i Moss møttes. Dette grøntarealet ble spist opp av skolen, forteller Elisabeth, mens hun setter frem en asjett med oppskåret frukt på arbeidsbordet sitt.
- Bygget er et av Norges få rene funkishus fra 1930-tallet. Ideen var et slags kulturhus med tre kunstenheter; kafe, galleri og atelierer. De flate takene er et evig problem. Dessuten har slike funkishus ofte innvendige takrenner, som hele tiden tetter seg og gir vannskader. Er det ok om jeg tar en røyk?
Elisabeth kom fra Bodø til Rygge som datter av en far i Forsvaret. Da hun var ferdig med videregående reiste hun et år til Thailand og en tur til Tokyo før hun lurte på hva hun skulle bli. Hun hadde en gjesteopptreden som ingeniørstudent, i den tro at dette ville tilfredsstille hennes eksperimenterende side. Istedet ble det Strykejernet Maleskole på Kampen, samt Kunst- og håndverkskolen.
- Som ferdig utdannet kunststudent i 1983 var det å tegne dyr sett på som illustrativt og kjedelig. I dag er det heldigvis tillatt med et mangfold av uttrykk. Det har løsnet over hele linja; fra det brutale til det naive. Alt er lov. For meg har det vært frigjørende. Jeg har jobbet med det provoserende, som mine installasjoner, til det naive som de siste vinyltrykkene. Det er meg alt sammen.
Hun har nylig sendt fra seg bilder til en konkurranse i Istanbul, samt en ny biennal i Kina.
- Jeg har nylig oppdaget kunstnernettverket www.flickr.no. Å være kunstner er ofte en ensom prosess. Her kan man slippe ut nye "barn" om morgningen, og i løpet av dagen har det kommet inn kommentarer fra andre kunstnere fra hele verden. En skotsk kunstner tipset meg om biennalen i Kina. Jeg er litt hekta på dette nettverket, men det er så dynamisk, uten en overkickador som kunstlivet i Norge ofte er preget av. Hvorfor skal jeg begrense markedet mitt til Norge? Kanskje det norske blir oppfattet som eksotisk i Kina?
Fra svidde streker i vinyl til grafikk
På en gammel stol henger Elisabeths arbeidscap med skriften: Every day art. Elisabeth liker ikke kompliserte teknikker, men vil heller benytte seg av det vi har rundt oss. Veggene er dekket med bilder skapt fra Elisabeths nyeste oppfinnelse; vinyltrykk. På gulvet legger hun noen av vinylformene: Kaninen, huset, en kvinnefigur og et rådyr.
- Vinyl er mykere enn for eksempel linoleumsplater, så jeg må svi i vinylen istedet for å skjære. Dermed skjer det en del ukontrollerte ting underveis. Jeg bruker enten en hel vinylplate med et svidd motiv, eller lar bildet bestå av flere løse sjablonger med svidde strukturer i seg. Bildet får samme stoffelighet som koldnål. Kantene på den svidde streken blir rufsete, lik den upresise koldnål-plogen i metallet.
- Figurene dine, hvor kommer de fra og hvem er de?
- De kom i grunn med vinylteknikken. Jeg er en storforbruker av kultur. Kvinnefiguren er omarbeidet fra et foto hentet fra Internett. Men kaninen har jeg båret under armen hele livet. Kaninen er en slags omsorgsfigur. Den er ikke deg og meg, men et slags symbol på noe menneskelig. Husformen har jeg også brukt mye, og er for meg et slags jeg.
- Forteller hvert bilde dermed en historie?
- Jo mer åpent motivet er, jo mer riktig. Jeg kan ikke fortelle historien med ord, det blir bare platt. Bildene kan sammenlignes med et haiku-dikt, der de frie assosiasjonene er viktige og elementene er de samme. Du kan kanskje si det er en slags naiv drømmeverden.
Utstoppete frosker, indre organer, sy-arbeider og tankekart
Elisabeths kunstnerkarriere er som en skattekiste med de rareste prosjekter, som kanskje ikke er så rare likevel, men med referanser vi alle kan kjenne oss igjen i. Selv bruker hun uttrykk som ordsalat og tankekart der hun forfølger tankerekker så langt hun klarer. Kunstneren tar frem en rekke polaroid-fotoer av tidligere arbeider:
- Her er endel av de ekspressive maleriene mine. De var temmelige kaotiske, og ble villere og villere. Men jeg tok et hardt og brutalt farvel med dem, og brente mesteparten på bålet.
Vi kikker på et bilde av en plastelinakjole, Elisabeths siste fargede avklippede hår i en kasse merket Fragile, voksavstøpninger av et par bryster og en kjole med alle dydene påbrodert. En feministisk ånd hviler over installasjonen.
- Jeg laget et syrom for å referere til kvinnesysler som er nedprioritert i kunsthistorien. Det tok litt av. Moss Kunstforening trodde jeg skulle stille ut malerier selvom det aldri var en uttalt avtale. Da jeg pakket ut den ene kassen etter den andre med tingene mine, ble de paffe. Det ble et heftig rom.
Elisabeth ler, og legger frem et foto som viser et gullbur med en babydukke. Når hun finner et enkelt språk og et verk som sitter på en rar og corny måte, er hun fornøyd.
- Under dette buret lå min første vinylplate, sier Elisabeth nesten litt stolt. - Jeg konstruerte også et slags telt av et dynetrekk med lys og sommerfugler, støpte leketøy inn i glass og laget frosker i plastelina. Det hele bar preg av barndommens "jeg fant jeg fant", men installasjonen dramatiserer også en barndom der alt ikke bare er bra. Kanskje jeg trekker det litt for langt noen ganger. Jeg så det på enkeltes blikk på utstillingen. Men du, nå har jeg skravlet i to timer, kan du bruke noe av dette?
Vi kikker også på de siste bildene av menneskelige organer i form av vakre grafiske vinyltrykk.
- Den ytre kroppen har alle et forhold til, men de indre organene har også vakre former. Likevel ligger det referanser til alderdom, forgjengelighet og noe ekkelt like under overflaten.
På vei ut peker vi på teksten "Jeg glemte hvor jeg skulle", og spør hva hun glemte? Elisabeth ler.
- Da dere ringte og spurte om jeg ville bli med i Aktuell Kunst, skulle jeg starte på et installasjonsprosjekt med indre organer i vinyltrykk på ståltråder ut fra veggen. Jeg måtte glemme dette en stund, da jeg gikk igang med å lage vinyltrykk til Kunstklubben istedet.
Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen