Asle Nyborg
|
Asle Nyborg - Blant helleristninger og beitende hester
"Bokstaver, enslige ord eller deler av ord står skrevet over svart-hvitt fotografier. I blant sier ordene noe konkret, oftere finnes de der som ren skjønnskrift. Kunstneren Asle Nyborg arbeider med spor, eller kanskje antydninger om noe. Noen av menneskene på fotografiene er kunstnerens nærmeste; sønnen, kona eller hans gallerist i New York. Men for det meste er menneskene som akkurat da befinner seg foran kameraet personer som er helt ukjent for Nyborg. Tekstene og de fotograferte menneskene trer fram bak et skimmer, som om alt i bildene er på vei til å bli lyst opp. Hva er virkelighet og hva er illusjon? Det er dette som skiller Nyborgs bilder ut i mengden. "
Disse ordene skrev Asle Nyborgs svenske gallerist, Galleri Tapper-Popermajer i fjor. Det er fem år siden Oslo-kunstneren forlot Norge og bosatte seg i Bohuslän. Fortsatt er hovedmarkedet hans i Norge; det tar tid å bygge seg opp et navn også i Sverige.
- Det er faktisk som å starte på nytt. Man skulle tro det var større utveksling over grensen, og at man kjente til hverandres kunstscener, men det hjelper fint lite at jeg har stilt ut her eller der i Norge, og har en solid utdanning. Igjen er det bildene mine som må tale og overbevise for å få utstillinger og bygge nettverk, forteller Asle Nyborg.
Fra falleferdig hus til kunstnerbolig
For to timer siden forlot vi ti minusgrader og to meter snø i Oslo. Nå parkerer vi bilen på tunet på idylliske Vitlyckegård i Grebbestad, der kunstneren Asle sitter i solsteken i en tynn genser med kaffekoppen sin. Bortenfor oss går familiens fire hester i det som kalles Ponnydalen. Illusjonen om en svensk, dog hvitmalt og ikke rød, stuga er komplett. I mange år bodde kunstneren på Grønland i Oslo.
- Vi hadde lenge sett etter et sted utenfor Oslo, og da vi kom over grensen halverte prisene seg. Dette stedet hadde stått tomt lenge. Det var verken innlagt strøm eller vann, og her i atelieret, altså den gamle låven, manglet det gulv og skikkelig tak. En gammel, eksentrisk dame hadde bodd her alene i mange år, og det sies at hun vandret ute midt på natten. Et firma overtok eiendommen for å bruke den til blant annet leirdueskyting og firmahappenings. Det har vært mye jobb, og vi er ikke ferdig enda. Men vi hadde bryllupsfesten her i atelieret, sier Asle og peker på en diskokule i taket; et minne fra dagen som har blitt hengende.
Bordene og stolene kommer fra det gamle Rikshospitalet, som hadde restsalg da de skulle flytte sykehuset. Asle pakker ferdig litografiene vi skal ha med, og legger ved et brev til eventuelt kranglete tollere som ikke vet hva originalkunst er.
- Jeg bruker vanligvis å frakte bildene mine selv, men selv da kan det av og til bli problemer. Jeg husker en gang jeg skulle ha en utstilling i Kristiansand, og fylte tilhengeren med malerier. Jeg ble naturligvis stoppet i tollen, og tolleren ba meg åpne hengeren. Han spurte om dette var originaler, og jeg måtte le, ja det er mine malerier. De har ikke så god kursing i kunst.
Asle forteller også om sin debut på trykkeriet i Kristiansand.
- Jeg har kun trykket en gang tidligere, før disse bildene til Aktuell Kunst. Jeg kjente ikke til de uskrevne reglene, og oppfattet etter hvert at trykkeren skulle få noen trykk som en gest og til en samling. Jeg signerte og ga ham nummer 1-5 i bunken. Han så helt forfjamset ut. De første bildene i opplaget beholder man visstnok alltid selv. Når det gjelder lito, spiller det liten rolle hvilket nummer du får i bunken. De er alle i samme kvalitet. På etsninger derimot kan jo plata bli slitt utover i opplaget.
Å lage bildene mine er som å sample musikk
Asle startet på Strykejernet Kunstskole i Oslo etter videregående, og kom så inn på Kunstakademiet i Trondheim. Etter ett år fikk han overflytting til Statens Kunstakademi i Oslo.
- Vi var en gjeng under professor Arne Pettersen som malte på midten av 1990-tallet. Vi ble virkelig sett på som rare, som valgte noe så umoderne som maleriet. Det var erklært dødt. Jeg ønsket å jobbe med noe håndfast, ikke dette konseptuelle som alle de andre studentene gjorde. Jeg ble tidlig tatt inn på Galleri Brandstrup. I grunnen har karrieren gått fort, veldig fort. Jeg ser at jeg ikke alltid var så kritisk i mine yngre år. Det er tyngre å jobbe i dag, da jeg funderer mye mer. Kunsten og kunstmarkedet er en absurd verden. Det var mye av grunnen til at jeg ville flytte hit; jeg ønsket å jobbe i ro og fred og ikke gå oppi det hele tiden, men komme litt på siden og stille spørsmål.
For over ti år siden kom Asle i kontakt med fotoemulsjon eller Liquid Light, en teknikk som gjør en total integrasjon av fotografi og maleri mulig. Ikke som ett fastlimt foto på lerretet eller et håndkolorert foto, men et fotografisk uttrykk som males og fremkalles direkte på en lerretsduk. Bildene i atelieret viser denne perfekte sammenblandingen.
- Det som fascinerer meg som kunster er ikke muligheten til en eksakt fotografisk avbildning, men en mulighet til å bryte ned fotografiet, slik at det kan smelte sammen med maleriet. Fotoemulsjon er en sølvbasert "sensitizer" som kan festes på de fleste materialer. Emulsjonen er ganske lik den som finnes ferdiglaget på vanlig sort/hvitt fotopapir, men i flytende form er det mulig å anvende den på andre underlag. Det sensitive materialet belyses, etter maskering med det valgte negativet, for deretter å underkaste seg vanlig mørkeromsrutine med fremkalling, bad, fiksering og lang skylling. Jeg har et enormt badekar på bakrommet, peker Asle og fortsetter.
- Eksponeringen kan skje med et kopieringsapparat eller en diasprosjektor. Deretter følger behandling med konvensjonell fotokjemi. Prosessen krever at jeg arbeider i totalt mørke; det vil si i rødt eller gult mørkeromsbelysning. Det tekniske er spennende, men for meg ligger den største fascinasjonen i min rolle som regissør i prosessen. Jeg følger sjelden et eksakt skjema, og unngår sikre løsninger. Dermed åpner jeg for mange uforutsette situasjoner. Som så ofte i kunsten, tilfeldighetene er våre venner.
Fotoene viser både arkitektur og mennesker.
- Når jeg fotograferer går jeg med kamera på magen og knipser i folkemengden. Det kan alltid virke en smule integritetskrenkende å zoome inn på tilfeldige folk åpenlyst, og lett skape uheldige episoder. Deretter blir jeg som en filmregissør som klipper ut det som er interessant, og som jeg kan spinne videre på.
Skriften er også viktig for Asle, enten som fragmenter eller som hele eller halve ord.
- Jeg er svært opptatt av skriftbilder, eller skrift som tegninger. Titlene mine skal åpne opp og antyde. Sammen bruker jeg både foto, maleri og skrift lik en komponist bruker ulike instrumenter for å skape et musikkstykke, der jeg behøver et slags gehør for å få til et godt resultat. Jeg bruker ofte å sammenligne prosessen min med hvordan man samplet musikk på slutten av 1990-tallet, som Portishead og Massive Attack. Bildene mine er som malerisk trip-hop.
Han blir stående og tenke, tar en slurk av kaffen og setter ned musikken.
- Men det skal heller ikke bli for litterært. Mange kritikere har derimot sagt at jeg kan være ganske så grafisk, med sirklene, griden og strekene mine. Dessuten ønsker jeg å skape en tekstural overflate. Kona er gæren på meg på utstillinger, når jeg alltid må ta på andres bilder. Men jeg liker nettopp maleriet på grunn av dette fysiske. Jeg spenner alle lerretene selv, og maler i store formater, så det er mye fysisk arbeid; en fin kontrast til pirket på slutten.
Bildene blir ofte satt sammen til puslespill.
- Det blir nesten som Lego. Jeg flytter bildene rundt, og ser at bilder jeg egentlig malte alene, må stå sammen med noen andre. Slik kan en utstilling bygges i det uendelige.
- Men disse fotoene og lagene, danner de en historie?
- Bildene har en historie jeg ikke kjenner til. Jeg prøver å strekke teknikken og det gjenkjennelige; hvor mye kan jeg dekke til fotoet før man ikke ser at det er et foto; hvor mye kan man ta bort av en kropp før den blir ugjenkjennelig? Stolen er et godt eksempel på dette. I dette bildet står kun omrisset av den velkjente formen igjen, men det er ikke vanskelig å gjette seg til at det er en stol.
Asle peker på et halvferdig maleri, der tre stoler danner negative former mot en rutete bakgrunn. Den originale stolen står i atelieret, og Asle setter seg i den for å bli fotografert. Han forteller leende hvordan han måtte posere som korsfestet på det enorme stålstaffeliet da Norske Bilder skulle ta foto til katalogen.
- Stolen er kanskje det mest symboltunge møbelet man har. En sofa slår liksom ikke like mye, ler han, før han går mot utgangen.
- La oss hilse på hestene også.
Historisk grunn
Asle tusler over tunet og roper på hestene som kommer løpende. På veien hilser han på to katter.
- Thomas er atelierkollegaen min, forklarer han. - Min kone er allergisk mot katter, så de lever ute og i atelieret. Men Thomas tester oss litt, og kikker inn på oss i huset fra utenfor vinduet. Vi har kommet frem til at det er bedre å ha en utekatt som titter lengselsfullt inn, enn en innekatt som lengter ut.
Vi går inn i det hvite huset, der alt er skjevt i følge Asle, og han forteller hvordan han brukte en halv dag på å henge opp en hylle. Vateret mente den hang rett, men det ser fortsatt skjevt ut.
- Det fine med gamle hus er at du kan innrede med alskens skrot. Vi får en liten baby om noen måneder, så nå er sønnen min forvist ut til det lille huset i hagen når han kommer på besøk. Riktig så pedagogisk, ikke sant, smiler Asle som er gift på ny. Barna fra første ekteskap på 14 og 18 år bor i Oslo.
Intervjuet begynner å nærme seg slutten, og kunstneren serverer en kyllinggryte på hjemmesnekret langbord av materialer fra låven. Ut av vinduet kan vi se Aspehaugen, et verdensarvområde i Unescos lister over verdens natur- og kulturarv. Et par kilometer unna ligger Tanums Hällristningsmuseum og Vitlycke museum, der man også finner Vitlyckehällen: En 22 meter lang fond i fjellet som inneholder verdens best kjente og mest besøkte helleristninger; 170 skålgroper og nærmere 300 figurer. Det mest berømte er noe man tror er et brudepar og noe så uvanlig som en blåhval.
- Tidligere gikk havet helt opp til huset her, og like der borte ligger flere gravhauger med en fantastisk utsikt. Helleristningene på tomta har vi skjult, så de ikke skal bli ødelagt. Tenk deg, for flere tusen år siden satt det en mann og gnidde inn, han hogg altså ikke, disse tegningene. Sånn sett må han og kunsten hatt en viktig funksjon. Det appellerer til meg. Nå er det min tur til å være litt huleboer og en særing som sitter her i lia og lager kunst.
Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen