Tor Arne Moen

Fra Aktuell Kunst 6/2006:

Tor Arne Moen - Fra skytebane til skriverstue, grafikkverksted og maleratelier

- Jeg drømmer om den store kjærligheten, en utømmelig malerisk kilde. Kanskje finnes den ikke for meg, kanskje jeg har funnet den. Det vet jeg ikke før om noen år.

Jeg har kjørt fra Oslo til Notodden Næringspark. Etter fem etasjer med trapper forbi musikkdunkende treningsstudioer står jeg foran døren til kunstneren Tor Arne Moen. "Jeg låser meg inne og vil ikke bli forstyrret når jeg jobber. Men ta gjerne kontakt for en avtale", informerer en plakat. Heldigvis har jeg en avtale. Moen åpner med et stort smil:

- Kom inn, kom inn. Har du lyst på kaffe?

Jeg blir plassert i en slitt lenestol foran et sjakkbrett og en radio med antikt stempel. Det er utallige meter opp til taket. Malingstunge oljemalerier i de vakreste, ekspressive fargestemninger står stablet langs veggene. En båt, en fugl og et dyr skimtes i de nesten abstrakte landskapene, et uttrykk Moen har tatt opp igjen etter 21 år. Det gamle industrigulvet er prikkete av maling. Bord er overlesset av pigment, eggeskall og kartonger, pensler, skrapere, palletter laget av pappasjetter, tuber og det andre vil kalle alskens skrot. Over vinduet triumferer en liten gris og noen biler. Pondus-tegneserier, skisser og fotografier henger på veggene. På et bord får jeg øye på dyreskaller og en hodeskalle.

- Hvor har du fått den fra?

Moen har tatt plass i den andre lenestolen, men smiler kun som svar.

- En kunstner må ha en hodeskalle, som de gamle renessansemestrene.

I det samme ringer kunstnerkompisen Lars. Moen gjør et trekk på sjakkbrettet.

- Vi tar et trekk hver dag, fem dager i uka på telefonen. Et spill kan ta opptil 3-4 måneder. Men nå har jeg en god plan, skjønner du. Lars er sjakk matt, ler Moen mens han skriver en tekstmelding med hestens nye posisjoner til den kommende taperen.

- Er det langt fra et kunstnermiljø her på Notodden?

- Jeg er vokst opp her, så jeg liker meg godt. Kunstmiljøet er uansett lite i Norge. Jeg tar meg en tur inn i hovedstaden en gang i blant. Ellers låser jeg meg inne. Jeg blir forstyrret når noen forstyrrer, og vil ikke ha folk ubedt. I starten kom folk innom på kaffe, med unger og alt. Det er energigivende med mennesker, men man mister konsentrasjonen. Likevel blir man fort feig når man maler alene. Man blir sittende å glo på et bilde som blir riktigere og riktigere for hvert minutt, patte på en pipe og føle seg som en ekte kunstner. Slikt kan man tillate seg i ti minutter. Bilder blir først og fremst til ved fysisk arbeid. Deretter må bildet tåle å stå i skammekroken. Jeg har ikke akkurat et sentimentalt forhold til det jeg lager.

Malefri sone
Moen spretter opp og tar meg med opp trappen til atelierets finstue og malerfri sone på en nybygd hems. "Ta av skoene" sier plakaten. Instrumentene til et helt jazzorkester står klart til bruk. Bokhyllen er stappfull av bøker. Vi setter oss i en lyserosa velursofa og Moen tar frem mintsjokolade.

- Vi er fem kompiser som spiller jazzsvisker, eller jazzperler som vi kaller dem, fra 1930-60-tallet. Jeg er litt malerisk schizofren, og har høyt ambisjonsnivå som både maler, grafiker og forfatter. Det krever sin mann. Men jeg tror jeg blir en bedre maler av å skrive og en bedre forfatter av å male. Det stjeler tid fra hverandre, men man blir mer effektiv av dårlig tid.

Moen kom tilbake til Notodden for 14 år siden og bygget om en gammel skytebane til tre rom: En skrivestue/kontor, et grafikkverksted hvor han trykker alt selv og et maleriatelier. Han jobber fra 8-16 hver dag, med faste skrive- og trykkedager i uken. I 1998 ga han ut novellesamlingen Høst i sommerfuglhagen på Cappelens forlag. Hans karriere som maler startet også innen litteraturen:

- Jeg har malt siden jeg var liten gutt, men det tok lang tid før jeg forstod at jeg kunne leve av det. Jeg startet å gå i lære som utstopper, men kom inn på lærerhøyskolen. Tanken var å bli tegnelærer. Jeg hevdet meg i tegneklassen, og tenkte at jeg kanskje var god nok til å søke på Kunst- og Håndverkskolen. Jeg kom inn i Bergen. I perioden 1992-1994 laget jeg 33 malerier og 33 bokillustrasjoner til Hamsuns samlede verker. Det ble gjennombruddet. Et ektepar bygde et permanent galleri til serien på Hamarøy i 1995. I 1997 ble Hamsun-illustrasjonene trykket som bokomslag til Hamsuns samlede verker hos Gyldendal. Etter det har jeg levd av kunsten.

Moen tar ut Hamsun-bøkene fra bokhyllen og fortsetter.

- For meg er Hamsun den mest interessante og betydeligste romanforfatteren vi har hatt. Jeg leser Sult for eldste gutten nå. Men som kunstner føler jeg meg ferdig med Hamsun.

Fra motorsykler til høns og blomster
Som en reaksjon på Hamsun kom Moens motorsykkelserie.

- Jeg føler ingen stor programforpliktelse, og følger lysten når nye prosjektidéer dukker opp. Det var befriende å bevege seg bort fra det litterære til noe så politisk ukorrekt som motorsykler. Da jeg stilte ut sykkel-maleriene på Ibsenhuset i 1998 mistet jeg nok mange Hamsun-fans. Men motorsykkelfolka parkerte ikke Harleyene sine utenfor som jeg hadde trodd. Jeg ønsket å få frem det dyriske i det å kjøre sykkel, og var lite opptatt av detaljer og sykkelmodeller. Disse mennene er så jækelig macho, men på veggen har de gjerne et søtt bilde av en nydelig, detaljert motorsykkel i solnedgang.

- Så ble det høns?

- Jeg hadde høns i ti år, og liker høner. På åpningen av utstillingen med hønebildene hadde vi høner på vagler mellom bildene. Jeg er litt malerisk schizofren. Jeg jobber i bolker. I mange år jobbet jeg veldig naturalistisk og figurativt med inspirasjon fra London-skolen med Lucian Freud som forbilde.

Moen peker på et maleri av en radio på veggen bak oss for å vise hva han mener.
- Jeg får en idé til et prosjekt, og går løs på den. I starten er det oftest tungt. Et prosjekt er aldri moro før man har holdt på en stund. Etter noen år har jeg ofte funnet ut det jeg vil vite, føler en tretthet og mister litt av konsentrasjonen. Det kjennes som prosjektet er ferdig utforsket, og jeg får lyst til å gå videre.
For litt over syv år siden begynte Moen å dra med seg ting opp på atelieret; sneiper, sluker, frukt – og blomster. Ett av resultatene ble det store maleriet som henger på den trendy restauranten Alex Sushi i Oslo. Moen løper ned i atelieret og henter rosa klosser på 15 x 15 cm med lubne hestehov. - Jeg gikk helt bananas med disse blomstene. Hver morgen fant jeg en ny hestehov som jeg belyste og malte. Alle er forskjellige. Til slutt hadde jeg 147 små malerier som jeg satte sammen til ett stort. Bildet er blant de beste tingene jeg har gjort. Neste idé var tresnitt. Jeg laget 10 plater, så 50 og til slutt hadde jeg skåret 700 små trykkplater med blomster. - Blomster har jo tradisjonelt blitt sett på som en litt mindreverdig genre forbundet med kvinner og hobbymalere?
Moen ler.
- Jeg fisker og skyter store elgokser, så det mandige ivaretas også. I tillegg er jeg hagemann, og det hender jeg tar opp hundre Klematisstiklinger til atelieret på høsten. Reodor Felgens grafikkverksted
Moen debuterte på Høstutstillingen med en tresnittutgave av motivet til På gjengrodde stier i 1994. Siden den gang har han bygget opp sitt eget grafikkverksted: En sinnrik konstruksjon med tørkesnorer, tørkehyller, skuffer, plater og arbeidsstasjoner. Han har også med tiden utviklet en tresnittmetode som inkluderer mange trykkplater og tykke fargelag. Resultatet er trykk med mettet overflate og malerisk preg.

Moen demonstrerer hele prosessen for meg, fra den ferdig utskårne platen til innvalsing av farge og sveivingen av trykket gjennom Flattalspressen. Fra skjæringen til trykket er tørt tar det cirka en måned. Opplagene er gjerne på 150. Ofte går mellom 10-30 % i søpla. Han starter med to hundre ark som skal holde til prøvetrykk og svinn.

- Jeg har prøvd å gjøre hver prosess så tidsbesparende som mulig, siden jeg gjør alt for hånd. Før benyttet jeg små håndvalser. Det tok tid og dannet skjøtemerker hver gang jeg måtte ta på ny farge. Hva om jeg fikk en rulle som hadde diameter tilsvarende bredden på platen? Problemet var da at denne spesiallagde rullen veide 40 kilo! Så jeg monterte en fire meter lang løpekatt over fargebordet, som gjorde valsen vektløs.

Til for eksempel Aktuell Kunsts blomsterbilde Tussilago Farfara VI er hver enkelt blomst trykket fra syv forskjellige plater, slik at til et bilde med 15 klosser trenger Moen å skjære ut og trykke 7 x 15 plater! Hvert trykk får da syv turer i pressen. Med 200 ark som utgangspunkt blir det 1400 håndsveivete runder gjennom Flattalspressen. Et logistikksystem med trykkeplater og trykk en ordensmann verdig ligger i skuffer med latinske blomsternavn.

- Jeg velger først ut hvor mange og hvilke små plater jeg ønsker å bruke til bildet. Aktuell Kunst har et bilde der det er gjengitt en utvalgt hestehov, hvitveis og blåveis. De tre andre bildene har gjengitt 3, 12 og 15 hestehov. Hver blomst dannes etter hvert som de forskjellige fargeplatene går gjennom pressen. Jeg starter med den gule, og reduserer mengden gult ettersom de andre platene overlapper den første. Det er overlappingene som gjør at bildet får det stofflige, fete preget med en nesten malerisk vibrato i overflaten. Det er en enorm jobb, avslutter Moen mens han signerer de siste blomsterbildene til Kunstklubben.

Idet jeg skal ta fatt på regnglatte veier tilbake til Oslo, tikker det inn en tekstmelding fra Lars som har skjønt at han er sjakk matt: "Skitt!"