Runi Langum
|
Runi Langum - Fra bedehus til atelier
- Huset er et bedehus fra 1896. Da jeg kjøpte det i 1988 hadde det stått tomt lenge, og var forfallent og trekkfullt. Klappstolene stod enda utover. Jeg delte kirkerommet med en vegg. Tidligere var det et lite kjøkken med en luke hvor man serverte kaffe fra en ti liters bedehuskjele.
En times kjøretur fra Oslo finner man Svelvik. Like nedenfor Fossekleiva Brukssenter-og Galleri og med Bergerbukta som nærmeste nabo ligger stedets gamle bedehus. I dag er det atelier og bolig for Runi Langum, en av Norges fremste tegnere. Spisebordet er dekket til vinklubb for 11 damer. Design- og gamle møbler står side om side. Fra sofaen ser man vannet krakelert i is og en isgrønn stripe før sjøen går friskt. Trærne står som mørke tegninger. På et slikt sted blir TV annenrangs. To egenmalte dører fører inn til det tidligere kirkerommet: Atelieret.
Prekestol, køyeseng og en kobberpresse
- Jeg jobber her helst fra 9-16 hver dag; enten med kontorarbeid som sending av bilder og søknader eller med kunsten min. Det er sjelden jeg går tilbake om kvelden. Med tre barn som kommer hjem fra skolen fylles timene.
Det gamle kirkerommet har ikke mistet sin andektighet, men fått tilføyd en feminin sfære. Det føles som å tre tilbake i tid. Slik så det kanskje ut i Harriet Backer atelier. Langum har også denne fine, feminine energien når vi møter henne, et menneske som byr på seg selv og kunsten sin. Det feminine finner man igjen i hennes følsomme, spontane og rå bilder. Langum vokste opp i Svelvik. Senere bodde hun i Paris og Trondheim. I 1988 flyttet hun og datteren tilbake til barndomsstedet. I vinduskarmen ligger fem gipsavstøpninger av et barnehode.
- Det er den mellomste sønnen vår. Vi hadde så god tid, kunne bare sitte og se på han mens han sov. De stiliserte hodene er min manns som er skulptør. De naturalistiske er mine.
Langum åpner et slitt trelokk.
- Denne skrivepulten er fra en manufakturforretning i Svelvik. Under lokket er det limt hundre år gamle foto av damer og en seddel fra et pengelotteri. Jeg tror det er damer som har limt inn "motebilder"! Hadde det vært menn, ville det vært med pupper.
Vi ser oss rundt og peker på en setning og datoen 1. juli 1989 skrevet med tusj på en kommode. Langum ler.
|
- Det er fra innflyttingsfesten. Ut på morgenkvisten var en av gjestene litt beruset. Han skulle kjøre båt til Svelvik og sa "Pass deg, for midt oppe i gata ligger Saltskjær". Jeg syntes det var morsomt og skrev det på kommoden dagen etter. Tenk, det har ikke bleknet.
Bedehuset har naturligvis også en prekestol.
- Den er ikke herfra dessverre. En venninne fant den i en container. Men den er nyttig til å skjule rot.
Langums atelier er en drøm for en fotograf, øyet blir aldri mett: En gammel kjøpsmannsvekt veier en vase med modne tulipaner. En hullete stråhatt henger på en knagg. Et gammelt piano, et avskallet bord, en oppredd køyeseng, skuffer og hyller fulle av bilder, bøker, ruller, lerret, bord med våt maling og pastellkritt i all verdens farger og en kobberpresse fyller opp resten av rommet. På en scene står en stige foran bildet Langum jobber på. På første rad står en brun ørelappstol.
- Her sitter jeg og vurderer bildene som er under arbeid. Skal jeg legge til eller trekke fra? Hvor funker det ikke? Ofte kommer man til et vippepunkt. Går man over, må alt viskes bort eller arket krølles sammen. Noen ganger er nåløyet mitt stort, andre ganger lite og kritisk. Jeg vet når enerne sitter, men tenker mye på hvorfor. Kan man forutse når det klaffer? Ofte kommer de gode bildene etter to uker med stamping. Plutselig overrasker man seg selv; kan dette komme ut av min hånd, mitt hode? Det er en gave som kunstner.
Sudoko og kunst
- Jeg løste sudoko i julen og fant ut at det kan sammenlignes med å lage bilder. En feil tidlig gir følgefeil. Omtrent som et langt mattestykke. Når ting ikke går opp, må du tilbake på et tidlig stadium.
Langums foretrukne medium er den kontrastfulle pastelltegningen. I 1980-årene arbeidet hun med abstrakte former, men slo så inn på en mer figurativ linje. I 1995 og 2001 kom to animasjonsfilmer med egne tegninger.
- Det er ikke mange tegn på at jeg jobber figurativt i bildene mine. Frem fra strekene, materien, kan man lete frem figurer og bevegelser. Filmene er nok det mest spennende jeg har gjort. Jeg jobbet tett med komponisten Sidsel Endresen. Hun jobber mye med lydbilder, så vi snakker samme språk. Jeg har alltid jobbet med tegning og croqie. Figurene ligger i fingrene, så jeg bruker sjelden direkte modell, kun skissene mine.
Mennesket i hvile eller bevegelse er alltid i sentrum hos Langum, enten hun jobber på små intime formater eller en utsmykning på 3 paneler á 5 x 1 meter i Flesberg kommune. Hun vil fange det flyktige i menneskers atferd på papiret.
- Kjernen i kunsten min er konsultasjoner mellom mennesker. Jeg henter mye fra dans, spesielt samtidsdans med en blanding av regi, lys, bevegelse og musikk. Dans er et ordløst og internasjonalt språk, akkurat som kroppsspråket vårt.
- Uttrykker figurene ditt kroppsspråk?
- Det er veldig fysisk å tegne bildene mine. Du kan si at jeg overfører min kropps bevegelser til det hvite arket. Det skjer også mye med bildene når de kommer opp i format. Men man må ta med seg forandringene som oppstår.
Langum karakteriserer seg selv som en forsker i strek. Hun mener hun ikke mister kontrollen med sine spontane streker, kontroll handler om noe helt annet.
- Kontroll er å stille inn flere ting så de møtes. Å lage kunst handler om å både benytte intellektet og intuisjonen, eller erfaringen og tegningskunnskapen som ligger i kroppen. Surrealistene og de som laget intuitiv kunst, som å dryppe maling på lerretet, benyttet bevisst kun intuisjonen. Når intellektet satte inn, stoppet de. Det er en spennende innfallsvinkel. Dette gjør jeg også noen ganger, men lar intellektet overta etter hvert. Jeg vet derfor ikke nødvendigvis hva resultatet blir når jeg begynner.