Eva Lange
Eva Lange - Fruen fra Hvaler
- Det gjør noe med deg å bo her ute. I natt var det en utrolig storm. Taksteinene blåste av taket og jeg måtte redde inn alle plantene. Nå er det helt stille. Det er nok stillheten som er det beste ved å bo her ute i Hvalers skjærgård.
Jeg har kjørt et par timer fra Oslo en varm høstdag, tatt av ved Fredrikstad og krysset Kråkerøy. Veien videre ut til Hvaler-øyene går nesten kant i kant med havet. Vi kjører over broen til Asmaløy, og tar av en humpete vei ned til Rød og mot Knatten. På veien passerer vi huset som er hovedlocation til TV2s nye dramaserie Hvaler. Foran det store, hvite nabohuset vinker Eva Lange til oss fra tunet i sin egyptiske kjole og med håret flagrende i vinden.
- Vi flyttet hit for 20 år siden. Dette var huset til Johan Borgen og kona Annemarta; begge urnene ligger begravd i hagen. Møblene har fulgt huset i alle år. I andre etasje har jeg atelier, mens min mann Erik Frisch er forfatter. Eva Lange har en lang og tung utdannelse med to år på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole (1963-65), fire år ved Statens Kunstakademi (1965-69) og to år som hospitant ved lito-verkstedet ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole på slutten av 1970-tallet. Foruten en svært lang norsk utstillingsmerittliste, har hun stilt ut i Egypt, Italia, England, Malta, Tyskland og Mexico. Kollektivutstillinger begynner å nærme seg 200 i antall. Hun har også utsmykninger ved blant annet Meierienes Fellesfabrikk i Brevik, Aulaen i Holtan Ungdomsskole i Horten, Birkeland Fabrikker, Hvalerhallen og ved Psykiatrisk boligsenter i Fredrikstad, samt at hun er kjøpt inn av utallige museer og samlinger som Nasjonalgalleriet i Oslo, Oslo kommunes kunstsamlinger, Bibliothèque Nationale des Èstampes i Paris, The National Museum of Fine Arts på Malta, L'Universita di Pavias kunstsamling i Italia og Woburn Fine Arts i England.
Eva viser oss inn på kjøkkenet, hentet ut fra Harriet Backers malerier. En utstoppet ugle hilser oss velkommen. En stråhatt har funnet sin plass i et stilleben på en byste.
- Det er husugla til Annemarta, sier Eva, og stryker den kjærlig over hodet, før hun benker oss i solveggen med kaffe og kaker. Mannen Erik kommer ut og tenner en røyk. Sesongens siste vepser angriper det de kan av søtt, og susingen fra sommerturistene i sundet er for lengst forstummet. Vi blir sittende og prate om grafikk som håndverk og konkurransen fra nye digitale trykkemetoder.
- Jeg husker et opplag jeg laget i Paris for noen år siden hos den renomerte litotrykkeren, Yan Samson, på hans presse fra 1880-årene. Trykkene ble trykket for hånd. Det var virkelig håndverk. Nå er det vel ingen som gjør dette lenger.
Erik nikker bekreftende, og ruller en ny rullings. Eva fortsetter.
- For meg er det tekniske og håndverket i grafikken en møysommelig prosess, hvor jeg bygger opp fargeflatene i flere gjennomganger i trykkpressen med transparente farger på hver stein. Det kan bli fra 6-10 steiner før trykkprosessen er ferdig.
I 16 år har tusenvis av besøkende tråkket ned gresset på Knatten i pinsen, og benket seg rundt der vi sitter nå med med husets vafler og kaffe. Eva og Erik forteller varmt om det musikalske, litterære kulturarrangementet med nye inviterte kunstnere hvert år og Evas bilder på veggene i hele første etasje.
- Da vi startet i 1991 med var det uvanlig at kunstnere åpnet hjemmene sine for publikum. Det første året kom det fem tusen mennesker, det var kø på broa der oppe og totalt kaos. Den årlige Pinseutstillingen trekker langt flere besøkende på en helg enn det en gallerist i byen kunne ønske seg i løpet av en utstillingsperiode på tre uker. Folk tar en familieutflukt hit. Vi kunne nok drevet med dette hele året, men det er kunst vi skal lage, så vi begrenser det til en årlig tre-dagers kulturdugnad.
Eva samler sammen koppene og viser oss opp i atelieret med havutsikt og et høyt skråtak. I hjørnet står en seng hvor hun søker tilflukt når det uler som verst rundt hushjørnene. Under taket henger fire mosaikker der lyset vakkert skinner gjennom det fargesterke glasset.
- I de siste årene har ryggen ikke vært så god, og jeg har måttet legge om teknikken litt. Alt har fått hjul her i atelieret. I den siste tiden har jeg jobbet med abstrakte glassarbeider og mosaikker; eller glassobjekter. Enkle symboler er også innfelt. De skal henge fritt og gjennomlyses, og kan sees fra to sider. Derfor har de ulike bilder på hver side som to uttrykk i et objekt. Jeg har arbeidet med dette som skisser med potensiale for større monumentale utsmykningsarbeider.
- Men i maleriene og grafikken jobber du figurativt?
- Ja, men jeg mener at ethvert godt bilde må ha abstrakte verdier også. Jeg syntes det er vanskelig å snakke om bildene mine; ordene kommer til kort. Jeg er ingen ordkunstner, men en billedmaker. Bildene kommer frem under arbeidsprosessen. Tematikken faller på plass etter hvert. Titlene kan også bli en lang prosess. De skal være nøkkler som åpner bildet.
Heldigvis har andre uttalt seg om Evas nærmest mystiske, melankolske og undrende motiver; eller "menneskelige urbilder eller personlige arketyper", som Ole Jørgen Lehman har omtalt Evas figurer. "Stråler fra den moderne kvinnens indre tilstand", er overskriften på en tekst Mario Azzopardi har skrevet om Lange. Han spør hva hennes bilder egentlig ønsker å avsløre for oss, og mener at Eva Langes kvinner eksisterer i en tilstand av "du vil, men kan ikke skrike". De har en balanse mellom det å slåss mot sjelen sin, eller tape den, og mellom det å være bortkommet og likevel lete videre. Dominic Cutajar, direktør for The National Museum og Fine Arts på Malta, har uttalt følgende:
- Eva Langes tema er det europeiske menneskets kulturelle fremmedgjøring. Således er praktisk talt alle figurene i Eva Langes malerier ikke bare isolert fra andre mennesker og verden omkring, de er også lukket inne i sin egen verden. På denne måten retter Eva Langes budskap seg direkte mot våre hjerter - som en taus appell. Hennes kunst vil alltid finne et følsomt publikum, et publikum som ser og forstår med hjertet.
Eva pakker bildene til Kunstklubben, stikker en blyant i håret og bærer grafikken ned trappa ved hjelp av en fransk kroklignende oppfinnelse, utviklet for å bære tunge grafikkmapper. Før vi vender nesa tilbake til byen tar hun oss med ut i hagen, der Johan Borgen og kona ligger begravd, og hvor Eva tar morgenbad så å si hver dag gjennom sommermånedene. Hun setter seg ned foran en statue av italienske Alessandro Stenico som stilte ut i pinsen i år, en slags modernistisk værhane som virkelig har fått testet seg under nattens storm.
- Du kan nok si at bildene mine er noe sære og melankolske. Jeg har ikke noe mål om å treffe alle, men jeg vil nå frem til de som kjenner seg igjen og finner nærhet i "fortellingen". Jeg snakker ikke først og fremst til forstanden, men mer til hjertet. Det ligger noe under i bildene mine, du må åpne deg opp for å finne dette.
Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen