Anne Kristine Jarulf
|
Anne Kristine Jarulf – kvantefysikk, mellomrom og overganger
- Mellomrom og overganger er to ord jeg er opptatt av i bildene mine. Hvis du ser på armen din og luften rundt, vet du hvor armen slutter og hvor luften starter? Og hva skjer i overgangen her? Enhver bevegelse jeg gjør, påvirker rommet rundt. Men i mellomrommet mellom alt skjer det også ting.
Anne Kristine Jarulfs abstrakte kunst er ikke helt som andres abstrakt kunst. Den er nemlig helt konkret, nærmest figurativ om man legger godviljen til. Verdenen og universet er abstrakt i seg selv, sett med naturvitenskapens øyne. Vi fikk en liten titt i hennes underlige verden en mandag formiddag i en atelierkjeller i Moss. Det er duket for en samtale om kvantefysikk, mellomrom, bevissthet og grafikk. Og utrolig nok henger alt sammen i Annes bilder.
- Jeg har alltid vært opptatt av hvordan verden egentlig er. Verden er temmelig abstrakt. Vi er jo bare energier skal man tro naturvitenskapen. Verden er ikke slik vi ser den. Bare se på denne massive og solide jernpressen. Anne dunker i grafikkpressen sin.
- Den er jo faktisk en mengde partikler, som i seg selv er forsvinnende små, med tomrom mellom seg. Hva er det som gjør at vi holdes sammen som en masse, at leveren ikke faller ut? Hvor begynner jeg, og hvor begynner du? Dette var tanker jeg fikk allerede på ungdomsskolen, og på videregående tok jeg naturfaglinjen. Jeg tenkte vel egentlig at jeg skulle bli forsker, og tok matematikk på universitetet. Ideen var at kom man på et høyt nok plan innen matematikken, ble det jo nærmest filosofi. Men jeg er en type som ikke planlegger så nøye, derfor tok jeg de fagene som virket morsomme der og da. På kjemi grunnfag ble jeg forelsket, og satt på Frederikke istedenfor på forelesning og ventet på å få se han. Men han var mer interessert i lakmuspapir enn i meg. Det var en kjemi-fyr som laget bomber hjemme og fikk kjeft av moren sin for at kvikksølvkulene lå utover kjøkkenbordet. Det endte naturligvis med at jeg strøk på eksamen. Deretter tok jeg psykologi, antropologi og kriminologi. Og statistikk, men det strøk jeg også i. Jeg likte det å være student, at man sørget for seg sjæl. Men da jeg var ferdig på Blindern, ante jeg ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg fikk raskt tre barn som er 18, 16 og 15 i dag. Jeg husker at etter at jeg skiftet den siste bleien, var det som å se verden på ny. Alt man kunne gjøre! Anne setter frem jordbær, lager ny kaffe og tenner en rullings. Som i bildene sine har hun små tomrom mellom det hun sier. Hun forteller lekende lett tunge teorier om hvordan verden egentlig er satt sammen, og er brennende engasjert og litt sjenert på en gang.
- Alle bevegelsene vi gjør, påvirker og har en effekt på omgivelsene. Tittelen på det ene bildet i Aktuell Kunst, Something out there, er laget nettopp ut fra denne tanken, der subjektet eller jeget påvirker tomrommet utenfor. Men ingen vet hva verden egentlig er. Er det egentlig sikkert at vi er her? Jeg sitter inne i min opplevelsesverden, men det er jo ingen garanti for at vi virkelig finnes? Man sier at alle katter ser svart/hvitt, men det vet vi kun ut fra våre systemer.
- Hva gjør en slik tankegang med deg?
- Jeg er først og fremst takknemlig for at jeg i det hele tatt er her. Det er jo egentlig helt vanvittig, det som skjer.
Fra dedikert figurtegner til abstraksjon
Annes kunstnerhistorie er ganske typisk. Hun tenner røyken på ny.
- Det er den vanlige historien: Jeg tegnet mye som barn, men det falt meg liksom aldri inn at jeg kunne bli kunstner eller ta en kunstutdannelse, selv om vi så flere utstillinger på F-15 på Alby her i Moss. Jeg vokste opp på landet utenfor Sarpsborg. Langt fra andre barn og som attpåklatt. Jeg husker jeg hadde en enorm fantasiverden og laget alltid ting. En gjørmehaug ble formet til et helt mannskor. I skogen var det mange hemmelige steder. Jeg var mye alene inne i hodet og kroppen min, lurte og tenkte på mye. I voksen alder tegnet jeg figurativt, og var dedikert til denne retningen. Alle måtte jo se at dette var det eneste og beste! Jeg gikk i lære først hos Mette Almaas og Gunnar Haugland, faktisk her i dette rommet. Senere gjorde jeg selvstudier i Per Brandstrups grafikkverksted. Han var en utrolig fyr og la ikke to fingre imellom. Han sa rett ut at figurasjonen min ikke var noe særlig spennende. Etter hvert løste figurene seg opp, først til tynne ståltrådmennesker, og det hele endte i et abstrakt uttrykk. Mye takket være et møte med strekene og bildene til Jan Groth. Det var som å få et lyn i hue. Kulene mine dukket også opp etter hvert. Jeg ser på dem som observatører fra et annet sted.
I ti år jobbet Anne på et ungdomshjem i Moss, men hun har hatt eget verksted fra 1997.
- Tidligere het det Pigehjem for uartige piger. Det bor 4-5 ungdom der, og i tillegg finnes det en akuttplass. En slik jobb tar enormt mye energi. Jeg følte at når andre ikke kunne ta vare på disse ungdommene, måtte jeg gjøre det dobbelt så bra. Det er vanskelig å ikke ta med jobben hjem. Du aner ikke alt jeg har blitt kalt i alle disse årene. Men jeg forstår barna. Jeg ville også ha gjort opprør og latt være å snakke med personalet på et halvt år dersom jeg hadde deres tøffe historie og bakgrunn. I denne jobben kommer man i situasjoner man aldri kommer i ellers, og man lærer utrolig mye om hvem man er. Men hvem ville jeg være? Jeg kom til et punkt der jeg satset på kunsten i stedet. Trenger du mer papir?
Jeg har skrevet ut medbrakte ark, og Anne er observant og ser at jeg begynner å notere rundt margen. Hun finner ny notatblokk, samt sin eget studiehefte fylt med tekst og skisser.
- Jeg leser mye, og noterer det viktigste. Jeg elsker å søke på ord på nettet, og plutselig åpner det seg et hav av informasjon. Jeg og kunstneren Elisabeth Omdahl i etasjen over deler på nett-tilgangen, ler hun og peker på en ledning ut av vinduet før hun fortsetter.
- Nå om dagen leser jeg mye om et superparadigmeskifte vi kanskje står overfor. Det handler ikke bare om hvordan man ser på den materielle verden, slik et paradigmeskifte vanligvis er, men går dypere enn dét. Den materielle verden blir ansett som den virkelige verden, mens sinnet, eller bevisstheten, antas å springe ut av materien, på en eller annen ukjent måte. Vi har trodd at hvis vi bare kunne forklare hvordan den materielle verden fungerer, så ville vi kunne forklare alt i kosmos. Den materielle modellen blir sjelden stilt spørsmål ved, men sier fint lite om våre subjektive opplevelser, tanker, følelser og intuisjon. På sikt vil vi bli tvunget til å innse at bevissthet er like viktig som materie, kanskje i større grad enn den, til og med. Men i slike spørsmål kan man lett gå over grensen til det overnaturlige.
Hun stopper opp i et av sine egne mellomrom igjen.
- Jeg har vært veldig nysgjerrig på dette med bevisstheten. Alle vet at man har en bevissthet, men ingen kan si noe om hva den er, eller hvor den kommer fra. Hva er utenfor meg og mine opplevelser og min bevissthet? Har alle mennesker en kollektiv bevissthet, noe slik Jung mente? Jeg tenker meg en illustrasjon der jorda er en slags beholder. Alle mennesker er små utposinger som henter inn informasjon som igjen går inn i jorda. Narkotiske stoffer kan nettopp gi en følelse av denne kollektive bevisstheten, eller ekstreme situasjoner, der man henter informasjon man egentlig ikke har tilgang til. Når jeg har jobbet med mennesker og da tok psykologi på universitetet, har jeg kanskje studert manifestasjoner av bevisstheter.
Anne ler litt og legger til at kunsten hennes er en glad blanding av fantasi og virkelighet, og at hun jobber intuitivt. Bildene er ikke illustrasjoner av kvantefysikken, snarere gir det henne en kraft og energi å lese om denne vitenskapen. Bildene blir dermed små vinduer inn til en opplevelse av denne verdenen. Dessuten er titlene ofte hentet fra det hun leser, eller hun lager kjempetankekart.
- Jeg kan sette meg ned og drodle ut fra et ord. Jeg er hekta på å finne det perfekte ordet, omtrent som jeg elsker å finne det perfekte klesplagget - på salg! Her står det: Jeg er litt lei meg inne i meg, men nå har det gått over. Jeg leser disse tankekartene i ettertid, og synes litt synd på denne personen, omtrent den følelsen du får når et lite barn gjør noe litt dumt.
Mobilen ringer, og hun kommer tilbake etter noen minutter.
- Kjæresten min skulle filme et bryllup i Son, og jeg bruker å bli med som assistent. Jeg blir helt oppslukt av den lille skjermen man da ser virkeligheten gjennom. Jeg får øye på så mye som jeg får lyst til å utforske. Det å jobbe med bilder gir en helhet til livet og en god følelse av frihet, selv når jeg jobber med opplag og alle bildene skal være like. Det er ikke akkurat slitsomt å ta med jobben hjem som kunstner. Du blir kanskje sliten i kroppen av å trykke i 15 timer, men ikke stresset. Dessuten er det utrolig utviklende å være selvstendig næringsdrivende. Alle ting du har fått til, er på grunn av egen innsats. For ett år siden satset jeg fullt på kunsten, og har faktisk fått hjelp av NAV til å starte egen bedrift som kunstner. Det er nesten ikke til å tro. På veggen får jeg plutselig øye på et sitat: Det som kan skje, kommer til å skje.
- Det er en forenkling av Heisenbergs uskarphetsprinsipp. Utgangspunktet er at i et atom har alle elektroner en viss energi og et visst område tildelt. For å unnslippe denne tilstanden, eller klatre over en barriere, må de ha mer energi. Men så viser det seg at de faktisk kan unnslippe likevel. De kan låne energi av omgivelsene hvis de bare passer på å levere den tilbake før det blir lagt merke til. Fantastisk!
- Dette kan jo overføres til andre ting i livet?
- Ja, absolutt. Mange ser sitat som negativt, trolig på grunn av Murphys lov om at alt som kan gå galt, vil gå galt, og på det verst tenkelige tidspunkt. Men i mitt liv tenker jeg at alt som skjer, er positivt, og det negative som skjer, er en velsignelse i forkledning. Ingenting skjer tilfeldig. Jeg tror det er gyldig på alle nivåer. Jeg elsker disse historiene om hva som kunne skjedd, men som ikke skjedde fordi man snublet i en stein etc. Anne tar en pause for å plukke opp en ny tråd.
- Jeg leste noe rart om spalting av protoner. Man vet nå at hvis man spalter et proton og delene fyker hver sin vei, vil det som skjer med den ene delen, skje umiddelbart med den andre, selv om det er på den andre siden av universet. Hvordan skal man forklare noe slikt? Telepati? Ting er virkelig ikke som vi tror de er. Slikt pirrer min fantasi. Vi er ikke i nærheten av å skjønne hva som egentlig foregår.
- Avskriver du det åndelige og religion som forklaringsmodeller når du er så dedikert til naturvitenskapen? - Nei, jeg kan ikke det. Det kommer jo også fra mennesket, det er jo i oss. I hverdagen er jeg nok mer suveren, men i vanskelige tider vender jeg meg også til en gud. Min mor er veldig opptatt av åndelighet. Hun leser og snakker mye om Kryon-kanaliseringer. Kryon er en slags engel på «den andre siden», og budskapet hans blir kanalisert gjennom en mann. Det som er spennende, er at mye som blir tatt opp, er i tråd med mine egne tanker, i tillegg til at de er aktuelle. Noe av budskapet går ut på at vi kan ta det med ro, og at alt vil ordne seg. Det er en tankegang jeg kan like. Man får ikke gjort mye hvis man er redd.
Hun tenner seg en ny Petterøe's, tar litt kaffe og tar på seg den blå arbeidsdressen sin for å demonstrere grafikkprosessen sin. Over arbeidsbenken henger en liste med ord som hun benytter når hun lager bildene sine. Hun tar frem en liten rulle og påpeker de nydelige små sporene, før hun kommer på et annet ord vi ikke har snakket om.
- Mellomrom, det er viktig! Tenk deg hvordan vi deler opp verden i planteriket, dyreriket og så videre, så er det arter som er begge deler og fyller nettopp disse mellomrommene. Hva er det i mellomrommet mellom mennesker? Og det at vi kan forstå hverandre når vi snakker, er jo helt utrolig.
- Alt dette er jo egentlig eksistensielle spørsmål; om hvorfor vi er her?
Anne nikker.
- Alle mennesker, dyr og ting er uunnværlige for universet. Hopper du ut av det, vil det kollapse, selv om dette er en helt abstrakt tanke. At man skal finne sin plass, er jo faktisk ganske så bokstavelig. Hvor starter du, og hvor slutter jeg? Særlig opptok dette meg da jeg fikk barn. Jeg husker jeg sølte morsmelk på kinnet til datteren min like etter fødselen, og tok meg først til mitt eget kinn for å tørke det bort.
Før vi går, roter Anne frem litt små ting i atelieret. Hun samler ikke bare på rare ord, men også rare ting. En pose inneholder materiale hun benyttet til sine mange materialtrykk. En hodeskalle er laget i pappmasjé, men med elgtenner, og passer godt inn i en skrekkfilm.
- Det er ikke en ekte skalle, altså, forsikrer Anne med et smil.
Et stempel med et kinesisk tegn er skåret ut av Anne selv i kleberstein til et prosjekt med et reklamebyrå der en rekke barnetegninger ble trykket opp og stemplet. Hun tar også frem et kaleidoskop som illustrerer nettopp de ulike perspektivene man kan bruke for å se virkeligheten på.
- Den har jeg benyttet mye. Til 40 grader Øst -utstillingen i 2004 på Østfold kunstnersenter laget jeg også disse små boksene i epoxy med jordbærplanter støpt inn. Symbolikken var at det blir frukt av disse plantene. Jeg eksperimenterer også mye med kobberplatene. Denne platen laget jeg hull i som jeg sydde igjen, men den funket ikke som trykkplate. Og dette lille ankeret fant jeg i en butikk. Det kan kanskje hjelpe meg å holde meg litt på jorda. Men hvilken båt kan dette lille nusselige ankeret holde fastankret? spør Anne før vi forlater den blå døren i funkisbygget i Moss under den gamle kunstforeningens lokaler.
Tekst / Foto Mette Dybwad Torstensen