Tore Hogstvedt
|
Tore Hogstvedt - en landskapsromantiker fra Rælingen med internasjonal suksess
I e-postboksen til Tore Hogstvedt ligger invitasjoner fra et anerkjent galleri i Beverly Hills i California og Camden Art Gallery i London. I 2002 stilte han ut ved det prestisjetunge galleriet Galerie d'Art Contemporain i Versailles i Frankrike. De var særdeles begeistret for lyset i Hogstvedts bilder, og sammenlignet ham med de største nålevende, franske samtidskunstnerne.
Tore Hogstvedt åpner døra i en enebolig utenfor Rælingen barbeint i slippers og med malingsflekkete joggebukse, og viser oss ned i kjellerstua som fungerer som atelier. Med en arbeidslampe som lyskaster og et lite malerbord, staffeli og en krakk, tryller han frem de vakreste landskap. Hans lys, stemninger og farger kan konkurrere med 1800-tallets impresjonister; uten å bli dårlige, søtladete kopier. Naturlig nok bruker han samme type maling som sine forbilder.
- Jeg søker det impresjonistiske strøket fremfor en fotografisk fremstilling av naturen. Mange ønsker at jeg skal skrive i titlene hvor de ulike landskapene er hentet fra, men jeg skjønner rett og slett ikke hvorfor. Jeg fotograferer og bruker spesifikke steder som utgangspunkt, men resultatet er snarere min opplevelse av naturen og en slags abstraksjon. Bildet sier selv fra når det er ferdig; når stemningen er komplett.
Hogstvedt peker på et stort bilde som dekker den ene veggen, og som allerede har flere potensielle kjøpere. Enkelte har sin egen Hogstvedt-samling, og vil ha flere.
- Det ser jeg som et bevis på at man ikke blir ferdige med landskapene mine ved første øyekast. Bildene er ikke kjedelig naturmotiver. Det er noe mer under malingen, smiler Hogstvedt, og snakker videre om farger og tekniske finesser han har prøvd og feilet seg frem til alene i kjellerstua gjennom en 12 års karriere.
Strøkene er korte og butte; akkurat som hos de store impresjonistene Claude Monet og August Renoir. Og som disse l'art pou l'art-kunstnerne, bruker Tore også det franske malingsmerke Sennelier og aldri sort; det dreper bildet med en gang. Tores gråtoner er derfor malt i lilla. På avstand opptrer dette som grått for øyet. Han grunner i mørkt, og etter måneder og x antall fargelag, har han jobbet seg opp i det lyseste lyse som ligger som nupper på overflaten. Mot en knall blå himmel lyser høstfargede trær i sterk oransje, rett fra tuben. Under de tunge grenene skjuler det seg et halvmørkt vann i dyp lilla der alt kan skje. Det er helt stille; vi har trengt oss inn i urørt natur.
- Mange påpeker denne stillheten i bildene mine. Noen syntes også bildene har en religiøs tone, en slags guddommelighet. Men all kunst er på en måte guddommelig. Jeg har vokst opp i Telemark med vakker natur, og her har jeg utsikt til Øyeren på den ene siden og Østmarka på den andre. Visste du at Øyeren er et fredet naturreservat? Vi kan se et fugletårn fra kjøkkenvinduet; det skal visst være 297 fuglearter her. Det er ikke akkurat lett å få sove på våren med vinduet åpent.
Familiens hund, Pitchoun, som betyr den lille på fransk, får plutselig et bjeffe-anfall i etasjen over, og kommer så bort med benet for å leke. Vi spør Tore om det er vanskelig å velge blant alle motivene i naturen.
- Det skal lite til for å tilfredsstille meg motivmessig for å si det sånn. Men du finner ikke figurer i mine bilder. Jeg fikk et godt råd en gang; gjør det du kan, og det er landskaper. Jeg jakter på lyset og fargene i naturen. Jeg forsøker å fange dem og feste dem til lerretet slik at de opptrer naturlig, som troverdige. Det er ikke alltid så lett.
Rundt oss står og henger et enormt repertoar med ulike, og troverdige, landskap: Monumentale og evige, samtidig lette og atmosfæriske fjellbilder, Østlandslandskap, mørkeblå kveldsstemninger med en måne over trolske skoger og brusende fosser som kaster seg mot deg. Det er som et lite Nasjonalgalleri, men samtidig med en ny moderne palett og utførelse. Men Tore mener han er mer fransk-forankret enn norsk.
- Jeg er nok mer fransk-orientert når det gjelder bruk av fargene. Min kone er fransk, og vi har en leilighet på den franske riviera hvor jeg også maler mye. Men jeg beundrer kunstnere som Christian Krogh og hans evne til å bruke fargene helt ut. Mange har også trukket paralleller mellom Fritz Thaulows snø- og elvebilder og mine vintermotiver og bilder fra Lågen.
- Kan man kalle deg en romantiker?
- Jeg har ikke noe imot det, men jeg fikk en aha-opplevelse for noen år siden. Jeg hadde malt en stor roseportal og vannliljebilder som eieren av Plantasjen faktisk kjøpte. Da sa jeg til meg selv at "nå Tore, nå er det på tide å finne frem sine maskuline sider igjen".
Hogstvedt begynte tidlig som kunstner. Tolv år gammel gikk han i lære, og ble rådet til å satse på en solid kunstutdannelse. Dessverre døde læreren hans av kreft, og i mange år forsvant malingen ut av livet til Tore. I fire år studerte han teologi med tanke på å bli prest. I stedet valgte han å leve ut sitt sosiale engasjement på andre måter, og jobbet blant annet for Røde Kors med flyktninger og ti år i Utekontakten i Oslo. I dag er han kursleder for arbeidsledige i Oslo ved siden av malingen, og holder også flere kurs i maling. Siden hans første separatutstilling i Stavanger i 2000, har hans kunstnerkarriere ekspandert i utrolig fart. Den 13. september åpner han sin andre separatutstilling i Galleri Falkum i Skien.
- I 1995 møtte jeg den norske billedkunstneren Jan P. Bratsberg fra Skien. Han kikket på bildene mine, og sa at dette måtte jeg satse på. Jeg fikk litt veiledning, men først og fremst mot til å fortsette. Jeg var heldig, og knyttet til meg gode gallerier. Siden 1995 har jeg deltatt på over 80 kollektive utstillinger og den 17. separate utstillingen står nå for tur i Skien. Men jeg er like usikker på hvert bilde jeg maler, særlig i de første fasene. Vil jeg klare det denne gangen? Jeg gjør mitt ytterste hele tiden, så er det opp til publikum å bedømme om det er bra.
Tekst / foto: Mette Dybwad Torstensen