Eva Harr
Eva Harr - En nordlandskunstner på Frogners tak
- Samtaler med naturen, streif av minner og billedinntrykk har formet mine nyeste bilder. Erindringer og vage antydninger fra drøm og virkelighet peker mot det gåtefulle. Med utgangspunkt i et landskap, med sterke avtrykk fra nord, har utfordringen vært å se på nytt; søke et underlys i det maleriske rom.
(Eva Harr april 2004)
En svingete vei som fører oss inn, men også ut av bildet. Et forlatt hus med skjulte historier. Et nesten uvirkelig landskap med spor av ritualer og eldgamle stier. Et magisk, teatralsk lys. Stillhet. Minner. Overgangen mellom morgen og dag, eller dag og kveld. Lysende blå og røde farger. Vi har ankommet Eva Harrs billedverden.
- Jeg lager både indre og ytre landskap. Eller indre landskap som oppsøker meg når jeg er ute. Jeg forsøker også å menneskeliggjøre landskapene mine. Jeg er veldig var for stemninger i naturen, og har alltid med akvarellblokken. Landskapene søker jeg overalt; først og fremst i den nordnorske naturen, men også fra India til Hellas. Men jeg ønsker alltid å gjøre landskapet uforutsigbart, og skape en verden utenfor den vi lever i.
Eva Harr serverer oss te i tykke keramikkrus på sitt atelier på Frogner i Oslo, med utallige ambassader som nærmeste naboer. Ut har vi utsikt til hennes arkitektmanns kontor og flagget som vaier over slottet for å fortelle at kongen er hjemme. Rundt oss er det pinlig ryddig. Et vakkert blått bilde står halvferdig på et staffeli. Midt i rommet står Evas stol, med en hvit skinnfell. Gulvet er nesten uten malingsflekker. En modell av et Nordlandshus har fått hedersplassen på benken. Klassisk musikk fyller luften. Eva er like rolig som sine bilder. Hun utstråler en nydelig og varm energi, smiler hele tiden, og snakker med et snev av nordlandsdialekt.
- Atelieret er et fantastisk sted. Før holdt jeg til i kjelleren i dette bygget, men en fra Nordland må jo ha lys! Her tilbringer jeg jo svært mye av tiden min. Stolen har jeg arvet. Alle kunstnere må ha en stol til å tenke i, det har dere sikkert sett. Ellers må jeg ha det ryddig for å konsentrere meg. Jeg misunner de kunstnerne som kan ha et salig kaos slik at det ligner et kreativt atelier. Den lille modellen av Nordlandshuset er det første jeg pakker ut på et nytt sted. Kanskje jeg en dag får et slik hus? Når jeg skal male velger jeg musikk med omhu. Det er kraftige saker som kommer inn i øret. Likevel blir det alltid stille i bildene mine, ler Eva og tar ut posene av tekannen.
Det er få som får lov til å klatre trappene opp på loftsatelieret til Eva, avslører hun, mens hun ser på oss med sterke blå øyne.
- Jeg er var for forstyrrelser, og bør være mye i fred uten støy. Jeg har nok blitt litt sær. Jeg vil dessuten holde bildene mine så tett inn til brystet så lenge som mulig, å beskytte de underveis i prosessen. Som kunstner blir det du skaper så veldig synlig når det kommer ut herfra.
Landskap som en teaterscene
Eva flyttet fra Nord-Norge til Oslo for 40 år siden. Siden har hun blitt boende, med korte opphold i nord.
- Det var ikke så lett å utdanne seg til kunstner i nord på 1970-tallet. Så møtte jeg kjærligheten her i Oslo, fikk barn og hele den gamle historien. På den tiden var jeg gift med en skuespiller og knyttet til teatermiljøet. Jeg ser nettopp landskapene mine som en teaterscene der jeg har scenografien. Mange har også sagt at lyset mitt er teatralsk. Jeg liker å belyse bildene mine med et aktivt lys som viser døgnets overganger og skumringstimer.
Det er ofte en måne oppe i Evas bilder. Aldri høylys dag.
- Jeg er ikke så flink til å sove, og er våken hver natt når resten av verden sover. Da leser jeg hauger av romaner og ser verden i et helt annet perspektiv. Det å stirre ut i natten kan snus til noe positivt.
- Bruker du naturen aktivt som inspirasjonskilde?
- Jeg har alltid gått turer og satt pris på naturen, noe jeg lærte som barn. I mange år løp jeg også mye. Da flyter man gjennom landskapet som i en film. Ute i naturen går jeg inn i en samtale med meg selv, en slags meditasjon. Tenk deg bare å finne en sti ingen har brukt på 100 år. Det er like magisk som en Rodin-skulptur.
- Er landskapet i Nordland det viktigste for deg?
- Mine røtter er mine røtter, men det har blitt en klisjé å være nordlandskunstner. Nord-Norge er vår reneste og mest ekslusive natur, og det er bedrøvelig at det å fremstille den har blitt en utbrukt greie. Mennesker over hele verden reiser verdens vakreste sjøreise med hurtigruta. Da jeg så Anne Eva Bergmanns bilder fra Nord-Norge møtte jeg en kunstner som skrellet bort alle detaljene. Det gjorde inntrykk. Kittelsen og Kate Kollewitz er andre kunstnere som har berørt meg.
Eva kikker ut av vinduet, og fortsetter å snakke om husene hun plasserer ensomt i bildene sine.
- Arkitektur opptar meg. Hvor enn jeg har reist, er det gamle, ensomme hus som forfaller. De bærer bud om en historie, og uttrykker seg helt uten beboere. En gang tok jeg toget til Jæren for å søke en spesiell hustype. I de senere år har jeg skjønt at jeg har bygget hus siden jeg var liten; alt fra dukkehus til hjem i utlandet. Det er kanskje en måte å søke trygghet på. Det er godt jeg er gift med en arkitekt!
De fleste av Evas bilder har en kontrast mellom det fjerne og nære; et element i forgrunnen som bringer betrakteren inn i landskapet og noen fjerne fjell som skaper avstand og dybde.
- Jeg liker godt antydninger og tilbakeholdenhet, ikke det som kommer rett i fleisen på deg.
Eva vifter dramatisk med hendene mot ansiktet og fortsetter:
- Man beveger seg veldig i bildene mine, samtidig som man står helt stille. Veien eller stien blir en linje som trekker betrakteren inn. I syv år leide jeg et Nordlandshus, og bodde der alene i perioder. Den svingete veien som ofte går igjen i bildene mine gikk utenfor dette vakre huset. Det var en sterk tid.
- Er det en magi og mystikk i landskapene dine?
- Jeg er glad du spurte om det. Jeg har vært overtroisk siden jeg var liten, og trodd på det uforklarlige, gjengangere, spøkelser, og oppnår en viss kontakt med denne verdenen i min dialog med naturen. Min far snakket mye om samenes mystiske ritualer i naturen. Dette ønsker jeg å gjenspeile i landskapene mine. Igjen kommer vi tilbake til det teatrale; her skal noe skje eller noe har skjedd for mange hundre år siden. Jeg har lett og lett i slekta etter samiske aner, men dessverre kan jeg ikke pårope meg noen.
Nattbarn er den eneste serien Eva har laget med mennesker. Det er 30 år siden, da datteren hennes ble født. Kanskje kommer menneskene igjen?
- Jeg er opptatt av å fornye meg, og ikke gjenta meg selv. Så jeg tror menneskene kommer, sier hun med et smil.
Fra grafikk til maleri - ikke omvendt
Eva er en av få kunstnere som startet som grafiker. Det var for 30 år siden. Maleriene kom først på 90-tallet.
- Det ene føder ofte det andre. Et maleris stemning og tittel kan dyttes over i den grafiske banen, og motsatt. Jeg trykker alle bildene på Stentrykk hos Nicolay Berg. Han er en trollmann med farger.
Akvarellskrinet er alltid med Eva. Hun viser en bunke skisser som ligger på vent til å bli noe, hun vet bare ikke hva.
- Å male akvarell blir en fingerøvelse, en mental øvelse i å observere, en billedgymnastikk. Skal man være en figurativ maler, er man friere jo mer man kan beskrive det man ser. Det er enklere å forenkle når du vet i fingertuppen hvordan naturen ser ut.
Estetikk er også viktig for Eva. Hun skaper vakre rom som omgir henne; enten det gjelder valg av bøker, musikk hun fordyper seg i eller de fysiske omgivelsene.
- Jeg er opptatt av det vakre, det virker beroligende på meg. Publikum har også gitt meg tilbakemelding på at det jeg skaper er vakkert, og har en viss gjenkjennelighet. Da blir det meningsfylt å skape kunst.
Hun tar en pause for å tenke.
- Og du, vi har glemt å snakke om reisene mine. Det handler også om fornyelse. Men jeg må tilbake til Hellas hvert år. Der føler jeg meg hjemme. Noen steder er som å komme til Lofoten, men med en annen temperatur. Jeg tror de greske øybeboernes lynne er ganske likt lofotværingenes.
Om to dager reiser hun og mannen til en rorbu i Lofoten. For å skape nye indre og ytre landskap, stemme magisk lys, utforske flere forlatte hus og skjulte stier, prøve å gjenskape glemte ritualer i en mystisk natur, og stirre ut i den nordnorske natten.
Foto Therese Borge