Trine Folmoe

Fra Aktuell Kunst 6/2008:

Trine Folmoe - Et sted mellom mytene og hverdagen

Trine Folmoe var en av de første kjente elevene til Odd Nerdrum, men hun har utviklet et personlig uttrykk. Å velge den figurative linjen var aldri et valg for henne, det måtte bare bli slik.

- Oi, jeg har helt glemt dere! Beklager!

Trine Folmoe lukker opp døren i en gammel bygård i Oslo, iført badekåpe og vått hår.

- Bare vent i atelieret mitt så lenge, så skal jeg få på meg klær, sier hun med et smil, og viser oss gjennom en leilighet som ligner en antikivitetsbutikk med utallige små skatter og kuriositeter. En utstoppet svane sprer vingene sine utover på toppen av et barokt skap. Peisen er et kunstverk i seg selv.

- Jeg trengte ekte vinger å se etter, og ba taksidermisten la svanen fly for å kunne studere utstrakte vinger. Svanen døde en naturlig død altså! Peisen er murmesterens egen oppfinnelse; han fikk frie tøyler.

En engel viser videre vei inn til atelieret. Adam og Eva støtter taket i en bue over døren. To gamle dører har blitt veggdekor bak et enormt treskrin.
- Jeg bruker nesten alle pengene mine på antikviteter. Disse dørene er fra en bygård på Frogner. Ideen var å bruke de til en sengegavl. Treskrinet har treverk fra 300 år tilbake. Engelen som er skåret ut er i det eldste treet, mens treet på toppen er fra 1800-tallet. Jeg har en fascinasjon for engler, selv om det kan virke litt patetisk.

Trine forsvinner ut, mens vi blir stående i et atelier som like gjerne kunne tilhørt en kunstner for flere hundre år siden. Bilstøyen er det eneste som bekrefter at vi fortsatt befinner oss i 2008. Vi er forresten ikke alene; kunstneren kikker på oss fra utallige selvportretter og figurkomposisjoner. Et speil i hodehøyde ved staffeliet røper at Trine bruker seg selv som modell. To katter holder oss også med selskap. Vi setter oss på en gammel empire-sofa og beundrer rommet. CD-stabler vitner om en musikkelsker. Tørkete blomster, en tom rødvinsflaske, bøker om de gamle mestere, utallige stoffer og pelser, en sy-dukke med gammeldagse klær, avskallet stukkatur i taket, en sterk malingslukt og malepigment i utallige krukker gjør rommet til et "ekte" atelier.

Bifil når hun maler
- Her kommer jeg med litt te.
Trine gir oss to keramikkopper, og har iført seg en flagrende kjole som passer perfekt inn i det romantiske bohem-atelieret.
- Ok, da er jeg klar, sier hun og setter seg ned på krakken foran selvportrettet. Telefonen ringer, hun utsetter neste avtale på en SMS og booker en mannlig modell; uten et snev av stress.
- En ung mann skal stå modell for Narcissus i full størrelse i mitt neste maleri. Det blir spennende om det blir solgt; det er faktisk enklere å selge kvinner. Men jeg elsker menneskekroppen i alle sine former; volumene, rytmen og linjene i kroppen. Du kan si jeg er bifil når jeg maler. Jeg blir henført av kvinner og menn, uten at det ligger noe seksuelt i det. Jeg er snarere opptatt av å få frem for eksempel hudlighet. Huden er nemlig gjennomsiktelig, med mange lag. Den skal ha en lett rosa farge og virke transparent. Samtidig er det viktig å gjengi lyset som faller på huden.
Hun løfter opp hånden til lyset for å vise hudens gjennomsiktighet, før hun fortsetter å snakke om tekniske finurligheter ved det figurative maleriet..

- Jeg bruker bare blyhvitt nå. Før brukte jeg titanhvitt, men det ble tannpasta hvitt. Alle bildene legges opp i grisaille, det vil si i gråtoner. Jeg jobber alltid fra det lyse og oppover i det mørke. Til slutt er det flere lag med lasur - alt en skikkelig kakeoppskrift fra barokken. Visste du at Tizian benyttet 60 lag med lasur?
Vi rister imponert på hodet.
- Man blir litt nerdete av disse tekniske tingene. Kunstnere kan diskutere penselens hastighet over lerretet i timesvis. Når man erverver ny erfaring, som å skape en bestemt nyanse, får man en slags eierskap til teknikken. Behersker man det tekniske, kan man begynne leken.

- Tror du noen kan komme opp på nivå med mestere som Rembrandt og Titian idag?

- Ingen menn eller kvinner har nådd så langt, men det har vært flere kunstnere tett opp til. Det viktigste for å lykkes som figurativ maler er konsentrasjon. Jeg prøver å stenge all støy ute. Det handler om gehør for fargene; en finstemthet.

Vi gå over til å snakke om kvinnelige maleres få spor i kunsthistorien. Vi kommenterer også at Trines nesten monumentale og erotiske figurer har noe maskulint over seg.
- Jeg bruker å låne et sitat av Kate Kollewitz: "Det mannlige gavner meg i mitt arbeid." Jeg tråkker til i mine bilder, noe som oppfattes som mannlig. Kanskje skyldes dette at jeg hadde Nerdrum som lærer? Han er uten tvil en kraftfull kunstner, som ikke nøyer seg med å male en fløyte hvis han kan male hele symfoniorkesteret.

Livet griper deg like mye som du vil gripe livet
Fra et maleri høyt opp på taket sitter en kvinne med Trines ansikt og lyse krøller sammen med barna hennes. På et annet bilde står hun ved siden av en hest, og på et stort maleri er hun naken i en erotisk gruppe med en annen kvinne og to menn.

- Jeg ser jeg gjentar meg selv til det kjedsommelige, men dette er et ansikt og en kropp jeg kjenner ut og inn. Det er ikke Trine jeg vil gjengi, men en type. På denne måten kan jeg isolere meg, og slippe å ta hensyn til en modell. Jeg jobber mye og konsentrert.
Myter er noe mange forbinder med Trines kunst. I 2000 stilte hun ut på Blomqvist med utstillingen Myter og liv. Skissene utføres gjerne med noe så upoetisk som en kulepenn.
- Jeg er opptatt av livet, og ønsker å bruke mytene inn i hverdagen for å forsterke deres aktualitet. Det svinger motivmessig av mytene. Der handler det om de store tingene: Livet, kjærligheten og døden; temaer som også Munch, Rodin og Vigeland beskjeftiget seg med. Jeg er mest opptatt av arketypene i mytene. Jeg koser meg med å dikte og male mytene som ulike teaterscener jeg kan fylle med historier. Det blir et parallelt liv, en slags rom jeg og publikum kan flykte inn i og la oss henføre av. For plutselig er klokka fire, og man må steke pannekaker.
Flere av Trines bilder har et mor- og barn motiv.

- Det er et klassisk motiv som jeg faktisk utforsket før jeg selv fikk barn. Det er noe intimt over det. Samtidig er det et motiv som står i forhold til min disiplin og kunsthistorien.

- Endret bildene seg da du selv fikk barn?

- Livet griper deg like mye som du vil gripe livet, svarer Trine poetisk, mens hun legger til:
- Jeg ble skjørere og mer sensibel som mor, noe som også påvirket innholdet og uttrykket i bildene mine. Tidligere var livet mitt styrt av min vilje. Da barna kom måtte jeg bøye meg for andre, åpne opp og ikke minst vente.

Fra tegnede dagbokskisser til Nerdrum-elev
Den ene katten smyger seg opp på fanget til Trine. Tre til bor i leiligheten.
- Han er så kosete, sier Trine før hun forteller hvorfor det akkurat ble den figurative uttrykket. Hun er utdannet ved Oslo Tegne- og Maleskole og var elev hos Odd Nerdrum i to år fra 1983. Tre år etterpå debuterte hun på Høstutstillingen, og i 1989 hadde hun sin første separatutstilling i Bergen Kunstforening.

- Jeg hadde aldri et valg. Den figurative tradisjonen var den eneste veien jeg kunne gå. Da jeg var yngre tegnet jeg livet rundt meg, som en slags dagbok. Maleren og forfatteren Kristin Søhoel på Oslo Tegne- og Maleskole var utslagsgivende for valget. Mange tenker at det er litt "harry" å male figurativt, men publikum elsker ofte denne stilen. Vi jobber i forhold til en tradisjon som har vært i tusenvis av år; den figurative.

- Er det dager du ikke maler?

- Det hender, men går det for mange dager blir jeg svært misfornøyd med meg selv. Jeg kunne levd et slags liv uten å være kunstner. Det å være mor fyller en viktig oppgave. Men jeg ønsker noe som har en større gyldighet, som står i forhold til noe større enn meg selv. Som å skape bilder. Dette er banal lek og blodig alvor på samme tid.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas