Jonas Daatland
|
- Da jeg var liten, var jeg veldig innadvendt og levde litt i min egen verden. Men jeg tegnet mye og fikk positive tilbakemeldinger på det jeg laget. Tegningen og malingen ble min måte å stille mitt uttrykksbehov på, det ble mitt språk.
Jeg prøver å uttrykke det menneskelige i dyrene og dyret i menneskene.
Jonas Daatlands bilder er ved første øyekast en energisk kaskade av klare, sterke farger. Ved annen gangs blikk kommer derimot motivbruken tydeligere fram, og bildene får raskt flere dimensjoner og urolige undertoner. Og det er nettopp dette den unge Oslo-kunstneren ønsker å oppnå: Uro.
- Jeg ønsker å forstyrre det tilskueren forventer når han eller hun ser en farge eller et objekt. Både fargebruk og motiv skal gjerne forføre litt, men jeg må legge inn noe som skurrer litt, noe som ulmer bak. Bildene mine skal ikke være for lettvinte eller vakre å se på, understreker Daatland.
Atelieret er ikke stort, og en hel vegg er dekket av påbegynte verk på store lerret. Fluoriserende oransje, intenst blå, sjokkrosa. Det er noe syntetisk, nesten popart-preget over Daatlands fargebruk. Fargene står nesten ut av bildene og skaper kontraster til hverandre, men også til motivene.
- Før jobbet jeg med akrylfarger, men det blir lett litt flatt. Jeg liker oljemaling bedre, fargene blir klarere og tydeligere. Olje passer også bedre til måten jeg jobber på. Jeg skraper mye av igjen og henter fram farger. Det går ikke med akryl, da blir det mer lag på lag, forklarer han.
- Men det krever også tid. For å få de skarpe kontrastene mellom de ulike fargene må jeg vente til malingen har tørket, ellers blir oljemalingen lett blandet sammen og fargene blir uklare.
Nakent og ærlig
Et todelt motiv med to gjess og en menneskeskikkelse er et utsmykningsoppdrag til Holmestrand fjordhotell, det samme er en stor, blå okse. Dyr er et gjennomgående tema i Daatlands kunst.
- Jeg bruker ofte dyr som motiv. Når jeg har malt mennesker, har jeg ofte ikke laget blikk eller ferdige ansikt på dem. Som tilskuer blir man veldig opptatt av et blikk, det fanger deg og tar så mye av oppmerksomheten. Da kommer kanskje ikke det jeg egentlig vil si med bildet fram, blikket tar alt fokus. Dyr er mer nakne følelsesmessig, du får det du ser. Derfor synes jeg det er lettere å portrettere dyrene mer i sin helhet, å male hele ansiktet. Det er tryggere å møte blikket til et dyr, selv om det er aggressivt, for det er i alle fall ærlig. Menneskeblikk kan du ikke være helt trygg på; du vet ikke helt hva som skjuler seg bak det.
Jonas Daatland forklarer lavmælt, men engasjert. Killinger, gjess og et nesehorn kikker på oss fra lerretene langs veggen. På de fremste bildene er derimot dyrene fremstilt i like fargesterk koloritt, men i en ganske annen tilstand.
- Etter hvert har jeg begynt å male dyrekadaver. Jeg synes det forteller noe om tilstander. Det er noe med det sårbare, nakne og overgivne ved det blodige kadaveret som representerer vold, men samtidig nesten et begjær. Du ser forbi hud og hår, inn til hjertet. Et kadaver har mistet kontrollen over egen kropp og er hjelpeløs overfor den som har tatt fra det huden, kraften. Dyrene er for meg det naturlige, det ukultiverte. De er mer ærlige og sårbare. Hvis jeg hadde brukt døde mennesker hadde det kanskje blitt for frastøtende og satt en stopper for noen - det hadde blitt for mye og plutselig gått over til å handle om noe annet.
Ikke for tydelig
Uten blikk og ansiktstrekk har menneskene i Daatlands bilder likevel en identitet som uttrykkes gjennom kroppsholdningen eller situasjonen i motivet. I det siste har han også forsøkt seg på ansiktsportretter, men synes ikke det er så enkelt. Uansett synes han ikke det vanskeligste er å begynne på et bilde, men å avslutte det.
- Det er alltid en utfordring å bli ferdig med ting. Det er et valg man må ta, om man har truffet riktig og bildet er der det skal. Etter hvert har jeg overarbeidet bilder en del ganger og lært mye om at man lett kan holde på for lenge, smiler han forsiktig.
- Jeg vil ikke overforklare eller bli for detaljert i bildene mine. Ofte vil jeg si så lite som mulig, slik at betrakteren kan fylle ut de tomme feltene og lage en helhet for seg selv. De ulike elementene i bildet danner et nettverk, som blir til et bilde når du som tilskuer lager din egen logikk i det. Det meste som er interessant innen kunsten har en dybde, flere lag bak en bedragersk fasade.
Tekst: Ingunn Liabø Fauske