Svein Bolling
|
- Jeg maler oftest kvinner, menn kan lett bli til selvportretter. Det er enklere å gjøre det annet kjønn til noe generelt og en metafor for menneskelige følelser. Jeg bruker tegninger som modell, og stusser jeg på en albue har jeg min kone. Et bilde er ferdig når ett ekstra malestrøk blir stående som en feil.
Kvinner som bærer blafrende lys, truende uhyrer, draperier som trekkes til side, et enormt rødt lerret med lysende stjerner, malerier av kunstnerens hånd med Fragile-klistremerker, et gipsrelieff av en kvinne med florlette gevanter fra Parthenontempelet over en antikk skuveseng, fire manualer, et bord med fargepigmenter og en opptrekkbar frosk med utallige antenner som kvekker over gulvet. I en leilighet på Frogner holder billedkunstneren Svein Bolling bo og atelier.
- Jeg flyttet atelieret hjem da jeg innså at jeg ikke trengte så mye plass siden jeg konsentrerer meg om ett bilde av gangen.
Bolling sitter på en sort, stram stol i blåstripete skjorte. Han trekker opp frosken og peker rundt i det typiske Frogner-rommet med stukkatur og 3,5 meter under taket.
- Frisen er en nesten eksakt kopi av Parthenonfrisen, og ble laget i ti eksemplarer på Kunst- og Håndverkskolen. Manualene gir meg dårlig samvittighet. Jeg brukte de hyppig før, men nå er de kun presser for krøllete grafikk. Kvinnene med lys på maleriene er metaforer for redsel og sårbarhet. Men de er robuste og behersker situasjonen. Se bare på kvinnen som blir angrepet av faen selv. Som en venninne av min kone sa: "Power comes in small packages". Den lille bevegelsen i flammen lærte jeg av en japansk kunstner.
Bolling triller frem malerbordet sitt. Hele fargeskalaen fra kadmiumgul, krapplack og koboltblå til brent umbra i pulverform blandes med egg-tempera før de blir til prikker på lerretene.
- Pointillistene blandet primærfargene på lerretet i små prikker. Jeg setter også prikker tett i tett, men blander fargene på forhånd. Går du langt unna, fusjonerer prikkene og bildet virker glatt. Teknikken passer meg fordi den fjerner sporet etter kunstneren. Jeg setter ikke prikkene én etter én. Stempelfabrikken Sam fikk laget disse spesialrullene til meg.
Bolling viser oss maleruller i plast med ulike utskårne mønstre. Han tar en slurk kaffe før han fortsetter.
- Jeg har tenkt på hva du kom til å spørre om for å finne noe klokt å si. Hva er god kunst for eksempel? Gode kunstnere behersker å transportere fra det bevisste til det ubevisste. Nobelsprisvinneren i litteratur Joseph Brodsky skrev en novelle om muser. Muser er det samme som inspirasjon som plutselig legemliggjør seg når du nyser på trikken. Musen er datter av Zews og Mnemo, minnenes gudinne. Det å lage kunst handler nettopp om en minneprosess. En idé kan dukke opp i en brøkdel av sekund, og å male er å minnes dette sekundet. Men man må hele tiden holde det gående som billedkunstner, akkurat som en musiker må holde fingrene ved like. Dessuten må man ha en viss form for selvsuggesjon og tro på det man gjør til det ferdige bildet kan bevise sin eksistens. Folk tenkte nok at det hadde klikket for van Gogh når han ville male sine gamle støvler - inntil de så bildet.
Fra låve til kvinner
Bolling fikk oljefarger av sin far da han var 6 år gammel. Han ville male en rød låve hvor lynet slo ned. Det var umulig å få veggene rette, og låven ble større og større.
- Det var et ambisiøst forsøk. Jeg husker også min far hadde en kunstbok der en vindmølle av Rembrandt gjorde inntrykk på meg.
Bolling dro til København og startet på en vindusdekoratørskole.
- En dag malte en studentvenn en blomsterbukett med tusjrestene sine. Det gikk et lys opp for meg: Gikk det virkelig an å være maler? Jeg begynte på Kunst- og Håndverkskolen, men trivdes dårlig. Etter et år kom jeg inn på Akademiet, og da var jeg i gang. Dette var i gamle dager, og du kunne komme ut av skauen og være kunstner uten eksamener og akademistudier.
Da Bolling stilte ut i Galleri K på Skillebekk i 2001 var hans pastellmalerier utsolgt lenge før åpningen. Det var kø utenfor vernissasjen. Seks år tidligere hadde Astrup Fearnley-museet holdt en retrospektiv pastellutstilling, og Lillehammer Kunstmuseum æret Bolling med en retrospektiv maleriutstilling i 1997. Suksessen startet med landskaper i 1970-årene.
- Ofte tillegger man naturen menneskelige egenskaper. Det var å gå rundt grøten for meg. Jeg laget en hundeserie der jeg så på forholdet mellom mennesker og dyr. Hundene representerte menneskelige følelser som frykt, undertrykkelse og aggresjon. Tilslutt innså jeg at det var mennesker og figurer jeg ville male. Å være menneske er sentrum av labyrinten vi kjenner. I 1999 kom jeg til et nytt vendepunkt i New York. Slik oppstod de abstrakte Pulsar-bildene. Jeg er meget fan av Lucio Fontana og hans snittbilder Concetto spaziale der han snitter i lerret og skaper rom. Nå jobber jeg parallelt med det abstrakte og figurative. Jeg kan snakke i evigheter om Pulsar, men da må vi ha rødvin og en lang kveld. - Har du noen forbilder?
- Jeg tenner ofte på enkeltbilder fremfor en stil. Det finnes malerier hvor hele kunstnerens talent utkrystalliserer seg. Støvlene til van Gogh er like hårreisende fantastiske som Pietà av Michelangelo. Begge er ladet med talent.
|
- Jeg leker meg ved å ta opp ting fra kunsthistorien og får samtidig hjelp fra tidligere kollegaer. Aktuell Kunsts Susanna har klare referanser til kunsthistoriens hyppig malte motiv Susanna i badet fra Daniels bok, der Susanna er en vakker kvinne i Babylon som bader og blir sett av to eldre menn. Når hun nekter å ligge med dem, beskylder de henne for å drive hor med en ung mann. De blir gjennomskuet på grunn av sine sprikende vitnesutsagn, og dømt til døden. - De eldre var opprinnelig tegnet inn i draperiet bak Susanna, men jeg håndkolorerte over med en beige farge. Kvinnen er litt østerlandsk, ingen norsk budeie akkurat. Solen skinner gjennom den oransje tekstilen. Gardinene som trekkes til side har jeg lånt fra Veermer. Han hengte alltid opp et draperi. Vet dere, jeg tror ikke perlen hans er en perle, men en sølvdobb. En perle har et eget lys.
Bolling blar opp en slitt, gammel bok med Veermers bilder og draperier, før han kikker på Vaarkveld.
- I midten er mitt første tresnitt. Jeg fant den gamle platen, svertet den og trykket den oppe på litosteinen. Det er flere referanser til livet mitt i Vaarkveld. Figuren og stigemotivet er fra det første trykket mitt på Høstutstillingen. Jeg husker bildet kom på plakaten. Nasjonalgalleriet kjøpte det inn, og Høstutstillingen spurte om jeg ikke kunne trykke opp flere eksemplarer enn opplaget på 10. Jeg var blakk, stolt og ikke-kommersiell og sa nei! Flasken med bein er fra en abstrakt flekk jeg så på et av Håkon Blekens bilder. Alle kunstnere drikker rødvin hele dagen, vet du! Og så er det Aladdins lampe. For hvis man er kunstner, kan man gjøre alt.
Tekst Mette Torstensen / Foto Therese Borge