Ola Steen
|
Ola Steen - En kattekunstner i kjelleren under Risør kunstforening
- Jeg er opptatt av å være to og det å dele. Når man er to kan man halvere sorgen og doble gleden. Likevel er det rommet og spenningen som dannes mellom elementene og kattene mine som fascinerer meg. Hva har skjedd mellom de to kattene? Hva kommer til å skje? Hvorfor er blikket så avveid, kjærlig vennlig og kritisk distansert? Katten betrakter og vurderer deg.
Aktuell Kunst har tatt Sørlandsekspressen fire timer fra Oslo til Risør. Byen har dalt etter en hektisk sommersesong og noen eldre damer jeg passerer på torget slarver om at høsten har kommet. Omringet av klassisk, idyllisk sørlandsarkitektur finner jeg Risørs kunstnersenter; et enormt murhus fylt opp av atelierer og kunstforeningens lokaler. På midten av 1970-tallet startet tre kunstnere kunstnergruppa og fellesskapet Villvin her. Siden har det pulsert et fruktbart kunsthåndverkmiljø i Risør. Ola Steen ble eneste hane i høneflokken, som billedkunstner blant keramikere, da han ankom hit for 26 år siden, og en av drivkreftene.
- Det er ganske rått her, men jeg kunne ikke funnet slike lokaler til denne prisen i Oslo. Når det er flom eller mye regn, fosser vannet inn, forteller Steen over en kopp kaffe og en røyk i "kontorhjørnet" sitt. Hans enorme verksted domineres av en svensk håndpresse hvor all grafikken trykkes av Steen selv. Langs veggene er det stablet kobberplater med velkjente kattemotiver. En vask brukes til syrebad. Benkene er overfylt av en grafikers redskaper; varmeplater når platene skal gnies inn med sverte, ruller og valser, skjære- og risseverktøy, penner, og strukturredskaper. Steen viser oss favorittnålen sin, leter etter pannebåndet som er hans varemerke når han trykker for å ikke få hår i trykket, og ifører seg trykkeforkleet. Han demonstrerer hvor fysisk tungt det kan være å risse inn i platene og manuelt sveive ark og plate med flere tonns trykk gjennom pressen. Koldnål er teknikken han foretrekker med sitt sterke, intense uttrykk, mens litografiene gir et mer malerisk preg.
- Dyptrykket besitter en type estetikk og kraft som står i sterk kontrast til vår tids spektakulære digitale virkelighet. Jeg tror på den nødvendige langsomheten i koldnålen, siterer Steen fra et ark.
På bordet står en katteskulptur med et kattehode i begge ender. Steen stryker litt på den glatte overflaten.
- Jeg har nylig laget katteskulpturer i herdet gips for å prøve meg på andre ting enn bilder med kattemotiver. Katten har en kropp med hodet i hver ende, slik at man kan gå i begge retninger om livet krever det. Jeg har faktisk jobbet med katter siden jeg gikk ut av skolen. Tidlig på 1980-tallet var det kattens bevegelser, lekenhet og vesen som tiltrakk meg. Etter hvert har jeg forenklet katten, fokusert på de grafiske trekkene og overdrevet kattens karakteriske form og katten som et menneskelig portrett. Jeg prøver å sprenge grenser og forsøke nye motiver, for til tider er jeg luta lei katten. Som kunstner kan man dessverre få billedangst, og søker da det man kan. Å lage kunst krever at du er 110 % tilstede mentalt og fysisk. Med en slik ambisjon, blir min årlige produksjon ganske liten, men det tror jeg er bare bra.
|
- Jeg hadde, men nå er en ny bestilt, smiler Steen mens han tenner en ny røyk.
Dyreelsker og fluebinder
- Palletten min strekker seg fra svart til hvitt. Dessuten liker jeg å ha en close-up komposisjon, et utsnitt. Det enkle er ofte det sterkeste virkemiddelet. Som Picasso sa: Det viktigste i kunsten er å ta vekk. Man trenger undringen. Derfor er det rommet mellom kattene som er det viktige i mine bilder. I bildet To har jeg lagt inn en dramatikk i form av en hvit flekk. Det er også en aftenstemning i bildet. Er noe i ferd med å avsluttes? Kattene vipper på grensen mellom å være tett og avskilt. For hvor nær kan man være uten å være nær? Eller hvor nær må man være for å være nær?, spør Steen mens vi sitter foran bildene Mellom og To til Aktuell Kunst. Steen fortsetter å snakke om katten som et symbol på mellommenneskelige relasjoner.
- Jeg sier alltid at jeg lager kattebilder, men antipusebilder. Kattene står for allmenngyldige, ofte selvopplevde, tilstander mellom mann og kvinne. At det nettopp er katter, er for så vidt irrelevant.
Steen har likevel en sterk kjærlighet til katten. Han forteller hvordan katten har fulgt menneskene gjennom årtusener: Fra å være et hellige dyr med gudestatus i det gamle Egypt, til den sorte katten som stod i ledtog med djevelen og ble brent på bålet med heksen, til katten som et populært kjæledyr i våre dager.
- Katten er en individualist og med en selvstendig atferd som veier sine omgivelser. Katter hopper ikke opp på fanget til hvem som helst. Dogs think they are human, cats know they are goods, heter det. Vi skal alltid menneskeliggjøre dyrene og mister slik respekten for dyrenes egenart. I dag er det en helkommersiell kitschkultur som trenger inn i dyrenes naturlige verden med spa, hotell og treetasjers hundehus. Man skal la en katt være en katt, og lære dyrenes språk på dyrenes premisser.
Telefonen ringer, og ut fra samtalen avslører Steen en annen skjult lidenskap: Fluebinding.
- Jeg skal gi ut en bok om fluebinding som ikke handler om hvor mange kilo fisk du får, men om å være i en kontemplativ tilstand ved elven i samspill med naturen. Hvorfor vil ikke fisken bite på din perfekte imitasjon av en flue? Grunnleggeren av det moderne fluefiske, Isac Walters, skrev essensen av vår filosofi i en bok på 1600-tallet: The river and the inhabitants of the waterelements are made for wise men to completement and for fools to pass without consideration. Man må bli en del av naturen. Slik er også kattemotivene en slags politisk kommentar til vår tid; hvordan vi mennesker er oss i mellom og hva vår tid gjør med oss. Vi må innse at vi er en del av naturen, ikke tukle med den.