Nicolaus Widerberg

Fra Aktuell Kunst 6/2009:


Nicolaus Widerberg Nicolaus Widerberg - Jeg er en håndverker for mitt eget hode

I de gamle verkstedhallene på Myren langs Akerselven holder en av våre mest populære kunstnere til: Nico Widerberg. Kort oppsummert har Nico hatt nærmere 40 separatutstillinger, deltatt på et 50-talls kollektive utstillinger og hatt over 60 utsmykningsoppdrag på 25 år. Han er representert i blant annet Nasjonalmuseet for kunst og Riksgalleriet, samt i en rekke private samlinger. Hans svevende hoder, langstrakte skulpturer, torsoer og buktende, fragmenterte kropper i sterke farger på lerreter eller papir, i farget glass eller hugget frem fra ulike steinblokker har nærmest blitt norsk allemannseie. Men fra enkelte i "kunsteliten" har han derimot blitt kritisert med misunnelige blikk for å være for folkelig og ufarlig på dagens samtidskunstarena. Vi skal møte en Nico Widerberg som er dønn ærlig i det han gjør, og en hardt arbeidende kunstner som fremmer håndverket og det å skape. En kunstner som virkelig tror på det å kommunisere med kunsten sin til sitt publikum. En kunstner som tror på samhold i samfunnet, men også å beholde individene, slik han nettopp gjør det i sine fortellinger. Og en jordnær kunstner, som etter mange års suksess fortsatt kan virke litt sjenert og er stolt over bitte små fremskritt.

- Hei!

Nico sitter bak en stor pult innenfor glassdøren i showrommet sitt i en gammel industribygning ved Akerselva. Han vet ikke helt hvor han skal begynne, tenker litt, og tar oss med bort til de nyeste trykkene sine som han litt barnslig stolt forteller at akkurat ble hengt opp på veggen. Setningene blir ikke alltid fullført, han starter ofte på en ny før han er ferdig med den forrige, nærmest for å korrigere seg selv. Men ordene er mange, og han tenker og assosierer i full fart mens han snakker og surrer litt papir rundt et blødende kutt på hånden, slik en ekte billedhugger skal ha. Nico avslører plutselig med et gutteaktig smil at han ble 49 år i går og fikk ny vest i gave.
- Jeg som trodde at jeg ikke kunne bruke vest mer. Men jeg tok den på i anledning fotograferingen i dag. Ser det ok ut?

Deretter peker han på ett av sine nyeste litografier som skiller seg ut fra alt annet han har skapt før: Diffuse skikkelser i en slags Munch-aktig stemning, der mye sies i stillhet mellom de mange figurene. - Tittelen på bildet er Samlet. Her er det en gruppe, et fellesskap. Det er jo slik vi lever; man må jobbe sammen for å tåle virkeligheten og klare de miljøutfordringene vi står overfor. Samtidig må vi ivareta individene og de mange kulturene. I dette bildet føler jeg at jeg har fått til noe. Det startet som et maleri, der det oppstår ting som jeg kan ta med over i grafikken. Maleriet er ikke ferdig, men nå kan jeg bringe elementer fra den grafiske versjonen tilbake til maleriet. Trykket har faktisk åtte farger!
For Nico er prosessen med å lage lito og tegne på en steinplate mye av den samme prosessen som når han hugger i stein. Som billedhugger må man stunte og ta sjanser; det samme gjelder for lito-teknikken. Men man må også tenke og planlegge fremover, og jobbe med de ulike lagene.
- Et maleri kan du male over og holde på med i det uendelige. På trykkeriet har du en svært begrenset tid, og resultatet blir ganske direkte. Når du planlegger et trykk, må du også tenke alle stegene fremover, slik man gjør når man hugger i steinen.

Sine aller første trykk laget Nico i barndommen, da han bodde på Ekely og faren jobbet i Edvard Munchs atelier. Her trykket Nico alle julegavene sine. Lenge trykket Nico også på Kunst- og håndverksskolen, der trykkeren Bror lager fargene selv fra bunnen av. Den ultramarine blåfargen har fulgt Nico lenge, men nå trykker han på Kunstverket, og produsentene av pigmentet til den gamle ultramarine har gått konkurs. Derfor må han ty til en ny koboltfarge, som har andre kvaliteter.
- Jeg har visst begynt å kle på figurene mine. De har faktisk fått gensere, med mønstre, ler han og peker på det nye bildet Samtalen, som kan minne om et gruppeportrett fra renessansen. Opprinnelig var bildet ment å bestå av hoder, men underveis i prosessen fikk de kropper. Hva snakker de om? Har de en sjel, og representerer de en bestemt karakter i et skuespill eller en fortelling? Nico har ikke svarene.
- Det vet jeg ikke, bildet handler mer om kommunikasjon enn et bestemt tema eller en fortelling. For meg er det heller ingen bevisst dialog med kunsthistorien. Men vi har alle disse referansene i oss, som en del av vår bagasje og substans. Man er preget av fortiden, og fortiden er større enn nåtiden. Selv om mange kanskje mener at nåtiden, det som skjer her og nå i livet deres, er størst. Bare se rundt oss, alt som er preget av det som har skjedd. Jeg er ikke overtroisk, eller sånn, men jeg mener det er en mening med alt her i livet, alt som skjer, smiler Nico litt sjenert igjen, ordner på skjorta og drar seg litt i håret.
Et av de siste nye bildene heter Emne, en god tittel syntes Nico, da vi alle nettopp er emner. Et annet heter Brødre.

- Jeg får snart en sønn til sammen med min samboer, kunstneren Camilla Coucheron, kanskje var det dette jeg tenkte på? Da har jeg tre sønner; en på 12, en på ett og han som kan bli født hvert øyeblikk! Og så har jeg en datter. De går på Steinerskolen. Det var faktisk min ekskones idé, ikke på grunn av meg. Eller kanskje det var hennes idé på grunn av meg? Nei, jeg vet ikke, avbryter Nico seg selv og går rundt skulpturene i rommet, tar litt på dem med en sikker hånd som om han kjenner på en gammel venn, og henter frem modellene til utsmykningen sin på Bærums Verk som er til salgs i Aktuell Kunst. Han legger til:
- Grafikken er en del av det å kommunisere; å nå ut til flere. Men jeg tenker aldri målrettet at jeg skal lage ting for å selge. Men det er en fin tanke at det treffer. Omtrent som å lage musikk eller skrive en bok som kan oppleves av andre i et annet rom.

Å vokse opp i et kunstnerhjem
Vi setter oss på sorte barkrakker og snakker litt om livet til Nico som sønn av kunstneren Frans Widerberg. Assistenten hans, Monika, kommer med kaffe. Hun er selv kunstner og lærer, men har også jobbet for Nico i ti år, som formidler, sekretær og hugger når det trengs. Veggen er dekket med foto av utsmykninger. - Det jeg kanskje lærte mest av min far som kunstner, er at man må jobbe hardt, og tørre å gi seg hen på den veien man har startet. Jeg så også at han lyktes, tross i at dette var en tid der kunst ikke var så kommersielt som i dag. Jeg har vært heldig, og har livnært meg av kunsten fra jeg var ferdig utdannet. Men selv om jeg ikke har opplevd myten om "fattig kunstner" i min egen karriere, måtte jeg som barn samle flasker for å ha råd til mat. Det tok tid før Frans tjente penger, og vi vokste opp i fattige kår.
- Husker du din første store kunstopplevelse, eller vokste du opp med kunst rundt deg hele tiden så du liksom ikke så den?

- Frem til jeg var 15–16 år, var jeg ikke særlig opptatt av kunst, selv om vi hadde mange kunstnere inn og ut hos oss. Nils Aas, for eksempel, var ofte gjest. Men mitt første møte med kunst var på Europa-turene med familien i tenårene til Frans sine utstillinger. Jeg husker jeg så utallige museer og kunstnere som Giacometti og Picasso, og opplevde selv hvor flott det var. Dette var kunst som snakket til deg. Da jeg var mindre, var ofte kunst nærmest dødt for meg, jeg husker faktisk at jeg fikk vondt i hodet av dette tunge. Men plutselig så jeg at verkene levde. Jeg trengte å se det for å skjønne hva kunst kunne være.

- Kunne du blitt noe annet enn kunstner?

- Jeg var nok mest opptatt av musikk og var del av et musikkmiljø. Jeg kunne nok blitt en brukbar musiker, men hadde ikke troen nok på meg selv. Etter hvert fant jeg ut at jeg ønsket å jobbe med hendene, og startet som snekker og drev litt med oppussing. Snart begynte jeg på en hospiteringsordning på Kunst- og håndverksskolen, og etter det var det ingen vei utenom. Senere studerte jeg også skulptur under Boge Berg ved Statens Kunstakademi.

- Når kom så torsoene inn?

- Hodet kom faktisk først; både torsoen og hodet er jo fragmenter av kroppen. Jeg ville fortelle om formen hodet, og beveget på det for å gi det en retning. Det er ikke bare øynene som gir hodet en retning. Da jeg gikk på Akademiet, laget jeg min første torso i tre. Akademiet hadde fått en rekke trær som var hugget ned i parkene. Torsoen min ble valgt ut til å stå foran Grieghallen under Melody Grand Prix, ja, når var det? Uansett husker jeg at jeg så kameraene sveipet forbi torsoen og videre inn i Grieghallen på TV. Monika klikker litt på Mac-en, og skyter inn året 1985. Nico nikker.
- Men hvorfor torsoer?
- Årsaken er også praktisk. Jeg ønsket å lage og løse skulpturene mine alene uten 60 assistenter. Tenk deg, en figur som står med armene rett ut til siden.

Nico viser på gulvet og strekker armene ut til side.
- I bronse kan du jo sveise på kroppsdeler, men i stein krever dette en enorm steinblokk på kanskje 4 x 4 meter, og tenk deg alt dødmaterialet du må hugge bort rundt armene. Og så risikerer du kanskje at armene faller av! Dessuten ønsket jeg ikke ett uttrykk som var for naturalistisk, men en form for abstraksjon. Selv om figuren mangler enkelte kroppsdeler, oppfattes den jo som en hel form og en kropp. Når fotografen skal ta et bilde, må jo også han jobbe med et utsnitt. Musikk er også utsnitt. For meg spiller det heller ingen rolle om figurene mine er en han, hun, gammel eller ung. De er et bilde på oss. Min verden er også et sted mellom drøm og virkelighet. - Når du møter steinen, ønsker du å finne hver steins muligheter? Tenker du som Michelangelo, som ville frigjøre noe som bodde inne i steinen, som i hans berømte slaver?
- Jeg vil vel på sett og vis finne det som er der, å lete frem noe i stein som er millioner av år gammel, og ikke minst bestandig. Jeg avslører jo faktisk stein som aldri før har vært fremme i dagens lys. Det er noe fascinerende ved å skape noe levende ut fra et livløst materiale. Jeg forsøker å gi liv til noe som er dødt, og som springer til liv - som i en slags syklus. - Er du en kunstner eller håndverker? - Jeg ser kanskje på meg selv som en avansert håndverker, eller en håndverker for mitt eget hode. Jeg uttrykker meg gjennom det jeg gjør, og føler at andre føler noe gjennom det jeg gjør. I perioder føler jeg at det går tungt. Men jeg er stolt over å ha fått til noe i kraft av meg selv, ut fra at jeg lager verdifulle ting; en slags tryllekunstner, kanskje? Du kan si jeg leter etter å finne det man leter etter. Jeg jobber mot et mål, men målet er ikke her og nå, men man blir jo alltid dømt for det som er her og nå, og ikke hva jeg kan bli. Alt er i en prosess. Men i ettertid kan jeg se at jeg laget noen virkelig fine ting underveis; som to barnebyster av sønnen og datteren min. Og bildet Samlet representerer et lite skritt videre. Egentlig er jeg en arbeider, en som gjør ting, heller enn en idémaker.
- For både du og din far jobber jo med en begrenset motivkrets uten å hoppe fra den ene tematikken eller motivet til den andre?
- Ja, vi gjør kanskje det. Jeg vil alltid være en del av hans virkelighet, og det kan være et problem at folk alltid sammenligner oss, når begge jobber med sterke farger. Men det er jo flere som bruker et slikt uttrykk. Men ved å velge skulptur er det også lett å fri meg fra hans kunst.
- Mange har jo kritisert deg for å være for folkelig og ufarlig?
- Jeg er nok sær i det jeg gjør, og det har vært et problem i kunstverdenen. Jeg ser på meg selv som en popmusiker, og det er i mine øyne laget mye bra popmusikk med en spesiell nerve. Jeg vil finne en klang eller tone, som i musikken, som kommuniserer. Det er min drivkraft. Musikken er en del av vår verden, den er alltid i rommet. Men kunst gjemmer seg bort og er mer innadvendt. Allerede på min første utstilling i 1984 på Albin Up ville jeg kommunisere med kunsten min. Skulptur var jo ikke akkurat tilgjengelig for folk flest, verken i pris, størrelse og små opplag, men jeg laget små gipsting som folk kunne ta med hjem. De var faktisk ganske så fine! Nico smiler dette litt gutteaktige, sjenerte smilet igjen.

- Er det noen utsmykninger du er mer stolt av?

- I Newcastle har jeg flere skulpturgrupper, blant annet en 6,5 meter høy figur med en "stein-elv" i gresset. Thor Heyerdahl-monumentet, som jeg laget bare 27 år gammel, er også en bragd på fem meter. Jeg ble plukket ut i konkurransen foran drevne billedhuggere. De var rasende. Ikke alle vet at jeg har laget Trygve Lie-monumentet på Furuset i Oslo heller. Dessuten har jeg jobbet mye på norskeide cruiseskip. Og folkegaven fra Coop, med tre figurer! Den har til nå stått foran Stortinget, men skal flyttes til Bjørvika og få to figurer til. Skal vi gå inn i steinhuggeriet og se på dem?

I steinhuggeriet
Nico viser vei inn en nymalt jerndør. Han forteller litt oppgitt at nylig ble den malt, men før var den rustikk med sjel. I verkstedet ligger en påbegynt figur til Bjørvika. Et speil gjør rommet større. Hørselvern henger på rad og rekke over en benk med utallige redskaper. En massiv kran henger i taket, men alle skulpturene lages liggende for å utnytte kraften. Flere ødelagte skulpturer i blått glass ligger på en benk. Nico forteller om en 2 x 2 meter stor vegg i glass som nylig knuste. Glass er ikke alltid like lett å kontrollere, og alt støpes på Hadeland glassverk. Glass-statuene er egentlig Nicos egen oppfinnelse. Lyset bak vekker opp glasset og gir en helt spesiell effekt.

- Jeg skulle lage kunstnerglass for Hadeland glassverk i 1998, og fikk hele verkstedet til disposisjon til å gjøre hva jeg ville. Jeg prøvde å blåse noen hoder og lage andre ting, da jeg kom på at jeg faktisk kunne fylle glassmasse i formene til bronsestatuene mine; formene tålte jo også høye temperaturer. Men bronsefigurene er jo hule, og er støpt mellom en ytre og indre form. Glasset måtte jo ha en tett masse og én form, så formene måtte bygges litt om. Dessuten krevde glasset en nedkjøling over to måneder for å få ut all spenningen. Alle fagfolk frarådet meg å prøve, det ville aldri gå! Men etter flere forsøk fikk jeg det til å fungere. Så glass-skulpturene mine er en svært krevende prosess.

I steinen har Nico selv aldri hugget fatalt feil; noe han mener er en helt spesiell gave som billedhugger! - Jeg har en enorm romfølelse, og etter hvert får du en erfaring med steinen.
Han tar frem en vinkelsliper og demonstrerer hvordan en figur fødes i steinen. Maskinen settes på skrå, og lag for lag brekker man vertikalt av steinen. Deretter fortsetter han med et slags lufttrykkbor, som pulveserier steinen. Til slutt kan han gå på med meisel og hammer. Nico tegner også med rød penn på blokken for å vise hvor figuren ligger, og hva som må bort.

- Man må være effektiv og modig. Man jobber seg varm, det blir som en slags meditasjon. Flere burde egentlig hugge i stein; det er sunt.

Han tørker støv av klærne, unnskylder håret som er fullt av steinstøv fra i går, og forteller at han nesten aldri benytter modell. Han får ofte hjelp til grovarbeidet med å fjerne massen rundt, men hugger alltid selv figuren. - Det er viktig for meg å gjøre alt selv. Jeg husker en gang jeg vurderte å kjøpe et Kai Fjell-trykk, da magister Haaken sa at dette bildet er trykket etter et maleri, og Kai hadde kun signert trykket, men ikke laget det. Jeg lot være å kjøpe. Det sier kanskje litt om hvordan jeg tenker. Men det er en interessant debatt. Hva om noen andre hadde malt Munchs bilder og vi ikke visste det – ville de vært like fine og sterke? På en benk står et par og smelter sammen i et kyss, nettopp som Munchs og Rodins kyss. Vi spør om det er inspirasjonen?

- Nei, originalen var et oppdrag fra Selvaag og står ved Colousseum kino i Oslo. Jeg skulle lage en skulptur som skulle være i en dialog med Vigelands Kysset i enden av gaten.

- Hender det at figurene dine får personlige trekk?
- Ansiktene holdes så åpne som mulig, men jeg har modellert portretter som av Lars Saabye Christensen. Da leter jeg frem en person, eller en fornemmelse av en person, og ikke et fryst øyeblikk. Nico har også laget en rekke priser som Nasjonal Miljøpris, som viser en isbjørn i glass, og en for Amnesty. Nasjonal Miljøpris skal deles ut i desember under Klimakonferansen i København av den norske delegasjonen. Han har dessuten donert bort bilder til Redd Barna, TV-auksjonen og annet veldedighetsarbeid. - Jeg synes det er stort å kunne bidra med kunsten sin i slike sammenhenger. Jeg husker en fyr ringte og bød en million kroner på den ene skulpturen på TV-auksjonen. Han var dessverre litt full og ville bruke opp arven etter faren. Det var visst noe uoppgjort der, rister Nico litt på hodet. Selv etter 25 år som kunstner jobber han like mye, selv om han egentlig ikke trenger det økonomisk.
- Jeg misunner deg arbeidslysten din, skyter Monika inn.
- Men jeg må ha ting gjort, og jobber fra tidlig morgen til sen ettermiddag. Når jeg kommer hjem, så slipper jeg det.

- Hva betyr det estetiske for deg?

- Jeg er nok en ryddetype, som ser det estetiske når ting står i forhold til hverandre i en viss harmoni. Noen av tingene mine er ganske strenge og ryddige. Jeg trenger også en ro rundt meg når jeg skal jobbe, og må alltid rydde før jeg setter i gang. Men når jeg hugger, da spruter steinen. På Akademiet var det komplett kaos der jeg stod, og jeg fikk kjeft! Det ble, uten at jeg visste det, kalt inn til allmannamøte. Det var nok ganske forstyrrende med all energien min når en og annen elev ønsket å tenke før de gikk i gang. Energien har jeg fra moren min, jeg bare setter i gang. Jeg tenker nok i handlingen.

Fotostudio, treningsplatå, malerisal og en skulpturskog
Nico følger oss til det siste rommet i hans lille "kunstfabrikk". Musikk fyller rommet i betong. På et platå opp en smal trapp står et lite knippe treningsapparater. I en krok er det innredet et maleatelier, der vi ser halvferdige versjoner i olje fra grafikkarbeidene Samtale og Samlet. Som i en dialog med bildene, og i en slags skulpturskog, står torsoer, byster og langstrakte figurer rundt omkring i rommet: En er lagt forsvarlig ned, flere meter lang, og tynn som en statue av Giacometti. En lukker øynene. Tre ungdommer sitter på påler. En nesten abstrakt kropp bukter seg som i krampe eller ekstase. En ung pike uten armer sitter på en pall med hjul. Kan en kunstner bli ensom blant sine skapte, tause verk her inne? I taket henger en av de fem skulpturene som Nico laget til Aker Brygge i 1985. Volumene er formet med linjer i ståltråd, uten armer, men i full fart vei nedover, flygende eller svømmende gjennom luften.

- Opprinnelig hadde de vinger i plast, forteller Nico.
- Dette å jobbe mer konstruktivistisk som dette startet egentlig med en utsmykning på Henie–Onstad Kunstsenter i 1983, der jeg og noen andre studenter brukte to meter lange jernbaneskinner til å lage en selvoppholdende form. Jeg kunne nok beveget meg i denne retningen, men det ble en annen vei. Vi stopper ved en helt annen skulptur og spør om dette virkelig er Nico sin. En rekke, flate hender er skåret ut i rustent jern og skinnende stål og omslutter en klode.
- Det er til DnB NOR, en slags shaking hands, som de skal benytte i sin markedsføring. Jeg liker å løse slike utfordringer. Markedsansvarlig ringte meg, og jeg ønsket å lage en ganske illustrativ skulptur.
Fotografen ønsker noen malerier som bakgrunn. Nico ber oss understreke at de ikke er ferdig, i teksten. Litt sjenert igjen. To abstrakte bilder signert Nico overrasker oss, der et lysende rødt felt og et irrgrønt lys kommer ut av det sorte. Ingen figurer, kun farge, stofflighet, mørke, lys. Men Nico har kjempet med maleriet, i forhold til skulpturene, der han er nærmest født til å hugge.
- Det tar litt lengre tid å male seg varm, og det tok mange år før jeg mestret dette. Jeg synes det er vanskelig å skjønne hva jeg "gjør", forstå materialene og finne min "strek" med denne flytende, seige massen som er maling. Litografi er jo også todimensjonalt, men mer naturlig for meg. Jeg oppdaget det i 1982, da Jens Johannessen spurte om jeg ville lage et trykk til håndballforbundet. Himmelhodet het det, og det ble faktisk veldig fint, avbryter Nico seg selv igjen, litt ettertenksomt.
Ved siden av maleriene står en annen langstrakt skulptur der et lite hode vokser ut av det store hodet. - Den laget jeg i 1992, etter at jeg fikk mitt første barn. Men å bli pappa forandret meg kanskje mest som menneske, ikke som kunstner.
Om noen uker skal han bli pappa på ny. Nico tar på seg den sorte frakken. Han innrømmer at han ser på seg som yngre enn sine snart femti, og går helst i olabukser og er fortsatt svært leken og ungdommelig. I rommet har han også et eget fotostudio, med lamper og bakgrunner til å dra ned. Fotografen prøver å fange oppmerksomheten, men Nico prater i vei og sitter ikke mye stille.
- Jeg var sivilarbeider hos byantikvaren der jeg fotograferte og lærte litt om foto. Broren min, Thomas, er jo profesjonell fotograf og har hjulpet meg mye ved å ta bilde av verkene mine. Men som familie blir man jo prioritert sist, så jeg skjønte at jeg måtte lære meg dette selv. Men jeg elsker moderne teknologi, og selv om jeg driver med tradisjonelle håndverk, er jeg langt fremme her. iPoden gir meg frihet til å jobbe ved at den, og mac-en, holder styr på alle avtalene og synkroniserer disse. Jeg vet alltid hva jeg skal, og slipper å bruke tid på å tenke at jeg har glemt noe!
Nico spør om håret er ok, og mener Monika burde steppe inn som stylist. Magasinet Henne var her før sommeren med fotografen Knut Bry som skulle bruke Nicos kunst og atelierer for å skape sine kunstfotoer, en danser og en stylist med masse tøy til Nico. Det endte med at han brukte sine egne klær, og på forsiden av Henne, under en CD med tips om flat mage, stod det Nico Widerberg – Jeg ble et slags mobbeoffer.
- Jeg likte kanskje ikke den overskriften helt. Jeg ble nok mobbet, og kom jo fra noe litt uvanlig som et kunstnerhjem. Jeg var absolutt ingen bajas som ung, men stille og innesluttet og satt mye med musikken min. Dessverre var jeg litt dum og lot mobbingen gå inn på meg.

- Eller kanskje bare reflektert og følsom?

- Ja, kanskje. Men jeg har blitt sikrere og mer utadvendt med årene, og fått mindre prestasjonsangst. Man kan ikke ha for mye angst som kunstner, men bare gå på.
- Er du modig?

- Jeg er jo egentlig det. Kritikken har jo ikke ødelagt selvtilliten min, men gitt meg kraft til å fortsette. Sakte, men sikkert er man i en prosess, så lenge man er levende. Når jeg selger tingene mine, treffer jeg ikke bare andre, men andre velger faktisk å ta vare på det du skaper, slik at kunsten min blir en del av fremtiden. Det er rørende, avslutter Nico, retter litt på bursdagsgave-vesten sin og vrir litt på en av sine mange, tause torsoer med sine egne historier.

Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Anne Vesaas