Kjeld Stub
|
Når klokka har blitt ni, er billedkunstner og morgenfugl Kjeld Stub for lengst i gang med arbeidsdagen. Han er opptatt av stillheten, og liker følelsen av å se dagen våkne til liv. Men et møte med Stub er alt annet enn stille. Han er en pratsom og engasjert, og viser gjerne frem arbeidet han holder på med.
En morgen i midten av juni finner jeg veien til Sekkegaten 4, like ved Grieghallen i Bergen sentrum. Innerst i den lille gaten holder Kjeld Stub hus - med både atelier, galleri og hjem. Stub står i døren og ønsker meg velkommen, og viser meg opp til atelieret i andre etasje i det hvitmalte trehuset.
- Kom inn! Jeg står her oppe og trykker.
Stillheten
"Der stillheten gror" er tittelen på Kjeld Stubs første bok (Alma Mater Forlag, 1996). Stillhet, naturen og lyset er stadig tilbakevendende temaer i hans arbeid. I boken skriver han blant annet:
"Lyset gjør mest av seg når solen stiger over horisonten en tidlig, tidlig morgen mens natt blir til dag. Sommersolen har ikke i seg det samme eventyr som høst- og vintersolen. Skiftningene fra minutt til minutt; røde flammer som går over i rosa, blått, fiolett. Alt er så stille da."
- Sommerlyset er kjedelig. Det får alt til å se ut som glansbilder. Jeg liker det skiftende lyset, og overgangen fra natt til dag. Det stille morgenlyset er vakkert.
Den skarpe formiddagssolen strømmer inn i atelieret og skaper skarpe skygger i rommet. Her råder kreativt kaos og jeg får beskjed om å være oppmerksom slik at jeg ikke får maling på meg. Det gamle tregulvet er dekket av malingsflekker. I taket henger trykk til tørk. Bildet Stub jobber med når jeg er på besøk, heter Stille Stunder. Det er et linosnitt i sort, rødt og gult. Stub viser meg hvordan han ruller malingen på trykkplaten, for deretter å kjøre den gjennom en valse. Slik blir fargen fra trykkplaten overført til papiret.
|
- Jeg synes det blir kjedelig dersom bilder ikke har tittel. Tittelen kommer når bildet er ferdig, den er uvesentlig i arbeidsprosessen. Stille Stunder opplever jeg som en åpen tittel, den låser ikke fantasien.
Naturen
Stub liker å gå på tur i fjellet. Byfjellene rundt Bergen blir flittig brukt. Stubs motiver er ofte inspirert av naturen, men ikke nødvendigvis på en lett gjenkjennelig måte. Han bryr seg ikke om at folk skal forstå bildene hans.
- En trenger ikke å analysere i stykker bildene. Det blir for teoretisk. Kunst er en følelsessak. For eksempel plukker man ikke blomster fordi man forstår dem, man plukker dem fordi de tiltaler hjertet, hjernen og sjelen. Slik vil jeg at folk skal oppleve mine bilder.
I boken "Kjeld Stub" (eget forlag, 2001) skriver Eva Furseth:
"Det er naturen som står i fokus i produksjonen til Stub. Men det er likevel ingen naturtro gjengivelser av et bestemt landskap vi her står ovenfor; og vi vil i denne boken følge utviklingen mot en økende løsrivelse fra den topografisk gjenkjennelige naturen – hvor ved det skapes en særegen verden i et abstrahert formspråk av organiske former og strukturer. En kan derfor bli fristet til å si at det her blir dannet en syntese mellom den nonfigurative verdenen og landskapsmaleriene fra hans tidligere faser."
- Har du med deg skisseblokk eller fotoapparat når du går på tur?
- Nei, jeg fotograferer i hodet. Jeg lager ikke bilder fra bestemte steder, jeg ønsker å formidle min personlige opplevelse av naturen. Egentlig maler jeg bare for meg selv. Jeg har en trang til å skape, og det får jeg tilfredsstilt gjennom malingen. Er jeg heldig, liker andre det jeg lager.
Det er det tydelig at folk gjør. Stubs bilder blir stadig utstilt og innkjøpt. Og apropos innkjøp; mens vi snakker sammen kommer en kjøper innom for å hente bildet sitt. Stub blir borte noen minutter og gjennom det åpne vinduet hører jeg ham snakke med kjøperen.
Musikken
Da Stub var 21 år debuterte han som konsertpianist med Harmonien om våren og som billedkunstner på Vestlandsutstillingen om høsten. Det sies at Stubs pianolærerinne, Ingebjørg Gressvik, ble skuffet da hun fikk høre at han hadde avsluttet sin karriere som pianist. Hun mente han hadde evner til å nå langt.
Både i boken fra 2001 og til meg, forklarer han valget slik:
- Jeg følte etter hvert at det ikke var nok å spille. Jeg ønsket å skape mine egne ting, for det er så mye inne i meg som jeg synes jeg ikke kan gi uttrykk for gjennom pianoet. I musikken er jeg bare en gjenskaper, en som utfører komponistens verk. Dessuten følte jeg at jeg aldri ble ferdig med et musikkverk, det kan alltid bli bedre og en kan alltid legge inn nye tolkinger. Et bilde derimot kan jeg avslutte.
Stub tenker musikk når han skaper kunsten sin, men han lytter aldri til musikk samtidig som han jobber.
- Jeg jobber fremdeles med klanger, rytmer og komposisjoner; med den forskjell at jeg nå uttrykker meg gjennom pensel i stede for tangenter.
Rutinen
Stub er utdannet ved Bergen Kunsthåndverkskole, Kunsthøgskolen i Warszawa og Trinity College of Art i London. Utover denne studietiden i utlandet, har han alltid bodd og jobbet i fødebyen Bergen. Stub har siden debuten vært en flittig utstiller, både i hjemlandet og utenlands. Til høsten blir det utstilling i Telemark og Oslo, og neste år planlegges en ny utstilling i New York.
Utstillinger er for lengt blitt en del av hverdagsrutinen for billedkunstneren Kjeld Stub, men hva med morgenfuglen Kjeld Stub, hvilken rutine har han?
- Jeg spiser havregryn til frokost. Det har jeg gjort hver dag i 55 år. Jeg har funnet ut at så langt har jeg spist 5 tonn havregryn.
- Hva har du på havregryna?
- Alltid melk, ellers varierer det. Både sukker, banan og blåbær er godt.
Tekst / foto Astrid Hagen