Nini Bjønness
|
- Jeg trenger å ha det stille og være alene når jeg maler, og nærmest høre at maleriet snakker til meg. Det blir en slags meditativ reise.
- Den veier fire kilo, sier Nini Bjønness og peker på en murstein av en kunstkatalog fra Biennale Internazionale dell'Art Contemporanea i Firenze, der hun nylig var representert og invitert som kunstner.
Nini er enkelt og elegant kledd i sort, og svinser rundt på atelieret sitt i en enorm bygning i Bærum bestående av hundrevis av små atelierer og kunstskolen Det tverrfaglige kunstinstitutt. Hun viser malerier, fotografier av eldre verker, avisutklipp og minner fra en nesten 50 år lang kunstnerkarriere i USA og Norge. Hun starter begeistret med å si at hun er så happy over Obamas seier, og mener han vil gjøre mye godt for USA. - Mitt hjerte er enda i Unaiten, smiler hun, men hun legger flere små malerier utover bordet. De er laget som originalmateriell for gicléene i Aktuell Kunst.
- Jeg jobber lenge med disse bildene; det er vanskelig med små formater. Mange påpeker at det dukker opp et rom mellom fargene i de fleste av bildene mine. Noen store former står klarere frem, for meg er de som symboler. Etter et besøk i Ufficigalleriet nylig ble jeg inspirert til å jobbe med gulltoner. Firenze er for meg den vakreste italienske byen.
Nini trekker frem en serie malerier som glitrer i lyset fra det store vinduet, før hun henvender seg til fotografen som knipser ivrig.
- Du må ta Farris først, Kristian, sier hun, og legger til at hun har et barnebarn på fotografens alder i Denver i Colorado, før hun forteller om sitt liv med amerikanske ord som stadig sniker seg inn.
- Hvis jeg skulle dø i morgen, ville jeg tenkt at jeg har hatt et utrolig rikt liv. Kunsten har vært min passion.
Visste hun ville bli kunstner som 8-åring
Nini Bjønness er en kvinne og kunstner man ikke glemmer så lett. Hennes livshistorie er ikke som alle andres, og gjennom hele livet har hun satset 110 % på kunsten; 27 år i USA og 20 år i Norge. Hun har nylig fått invitasjon til en biennale i Beijing og en i Dubai, men vil ha fokus på sitt amerikanske marked - og på Norge. Nå jobber hun mot en stor gruppeutstilling på Amsterdam Whitney Gallery i Chelsea i New York.
- Jeg har i store deler av livet mitt jobbet 18 timer i døgnet med kunst; som gallerist og med egne bilder, samt at jeg hadde mann og tre barn. Kunsten, barna og mannen var mitt liv. Dette var i en tid da kvinner oftest var hjemme. Men jeg har også måttet betale en pris for å ofre så mye for kunsten. Mine tre døtre har nok kommet med noe kritikk. Mens jeg var gift hadde jeg en snill mann, som lot meg arbeide med mitt. Etter at jeg ble skilt har jeg klart å leve av kunsten. Men når man må stå på egne ben, må man prøve mange veier. Å leve av å være skulptør, som jeg opprinnelig var, nyttet ikke. Å jobbe allsidig har også vært berikende.
Nini kommer fra en kulturell familie. Hun husker enda tankene hun hadde som 8-åring da hun ble tatt med på konsert i aulaen på universitetet, og satt foran Munchs malerier.
- Det var da jeg bestemte meg for å bli kunstner.
Familien sendte henne på Steinerskolen.
- Vi holdt til i gamle tyskerbrakker, og måtte koste gulv og hente ved. Det var en spennende og kreativ skole, men mye jobbing. Og ganske så forskjellig fra skoledagen i dag.
Fra Norge til USA
Hun utdannet seg innen business i Oslo og London, for å ha et skikkelig yrke, og til interiørarkitekt i København i 1962-64. Så traff hun en amerikansk mann, og dro over til USA. - Jeg hadde alltid hatt lyst til å studere skulptur, og startet på Corcoran School of Art i Washington D.C. i 1972. Jeg hogget og polerte treskulpturer, og det var et hardt fysisk arbeid.
Nini viser oss flere fotoer av abstrakte og organiske trestatuer som ser myke ut, nærmest smeltet inn i store myke treformer, men som er et resultat av kunstnerens energi og kraft. I maleriene rundt oss kan man kjenne igjen formene, mange år etter at hun sluttet med treskulpturene. Etter syv år i Washington flyttet familien til Aspen i Colorado for 18 år.
- Det var et gorgeous sted å bo, og vi gikk på ski nesten hver dag. Her var det også skjønt å klatre og rafte. Rafting prøvde jeg flere ganger, men høyder holder jeg meg unna. Har du forresten lest boksen 3 cups of tea av fjellklatreren Greg Mortenson? Det er en skildring om klatremiljøet, men han var en mann som også brukte tid på humanitært arbeid og bygget flere skoler for afghanske piker. He made a difference; det er ikke så ofte man møter slike mennesker i dag.
Gallerist
Sammen med to andre kunstnere startet Nini det toneangivende Galleri Jerome i et historisk hotell fra 1890-årene.
- Det var fem viktige år av mitt liv, og jeg er veldig glad for denne spennende fasen. Vi leiet 3000 kvadratmeter i kjelleren på hotellet og holdt viktige utstillinger, hadde atelierer - og fikk en masse presseoppslag. Dette var hippietiden, mind you. Galleriet ble et kunstnerisk samlingspunkt. Etter hvert ble hotellet kjøpt opp og jeg fikk et atelier i et renovert industriområde. Det viktigste jeg lærte fra denne tiden var fra å jobbe med så mange ulike kunstnere; nemlig å ikke oppføre meg som en diva som kunstner, ler Nini, før hun ser på fotografen.
- Kristian, vil du ikke ha noe å drikke? En cookie? Jeg har handlet kun for dere.
Fotografen henter seg litt brus, og Nini spør leende og pent om han snart er ferdig med å ta bilder.
Fra treskulpturer til mosaikker og eksotiske blomster
- Jeg begynte faktisk med mosaikk allerede som barn. Jeg plukket steiner og charms på stranden. Jeg var også syk i mange år med tuberkulose som ung, og malte og puslet med steinbitene for å få tiden til å gå. I Washington tok jeg opp mosaikken. I Norge er det faktisk nesten ingen som driver med mosaikk.
Nini har blant annet smykket ut tre cruiseskip med mosaikk i perioden 1998-2000: Explorer of the Seas, Navigator of the Seas og Voyager of the Seas.
- Enkelte av bildene er opp til ti meter lange, og jeg har satt på plass hver eneste bit mosaikk selv. Det var litt av en jobb. Jeg inkorporerte ofte speil, så betrakteren blir en del av bildet, og ser broker eller fragmenter av seg selv i bildet. Lyset forandrer seg gjennom døgnet, så speilbildene og opplevelsen av mosaikken varierer. Mange mennesker leverte også gamle serviser til meg, som jeg knuste og brukte i mosaikk-komposisjonene. Dette ble små personlige historier.
Nini viser oss fotografier av tre store mosaikker med runetegn på 2 x 2,5 meter, og en mosaikkfoss med et tre meter høyt fall som møter de ankomne på MS Vision of the Seas.
- Jeg jobbet fort og skar meg heldigvis nesten aldri. Som public art på båtene må man dekke mosaikken med en glassplate så passasjerene ikke skjærer seg når de tar på bildet. Dessverre har jeg ikke sett utsmykningen etter at den var ferdig, de er strenge på hvem som slipper inn.
Ninis bilder er i dag hovedsaklig abstrakt, med vakre, ekspressive farger i et modig, dynamisk og tydelig uttrykk som det krever mange år som kunstner å opparbeide og mye energi å utføre. Hun jobber helst i serier.
- Folk blir forbauset når de ser at det er en dame på nærmere 70 år som har malt disse bildene. Jeg er kanskje gammel i kroppen, men ikke i hodet, og jeg skal holde på til jeg dør.
- Har det alltid vært det abstrakte?
- For meg er det naturlig å gjøre det abstrakte, natur kjeder meg, men jeg har også malt alt fra fjell og norsk furu til eksotiske blomster.
Nini åpner en liten kiste og trekker frem en bunke små malerier med motiver av eksotiske blomster og fisker.
- Etter at min samboer døde av kreft like før vi skulle gifte oss, bodde jeg på St. Lucia en lang periode, og snorklet hver dag. Det tropiske fikk en enorm innflytelse på disse bildene. Jeg laget også en silketrykkserie på 1990-tallet, der jeg forstørret opp blomstene. Den solgte ut alle 200 i opplaget på rask tid.
Etter 27 år i statene, kom Nini tilbake til Norge for å pleie sin far.
- Jeg overtok og solgte etter hvert barndomshjemmet på Slemdal. Nå bor jeg i en lettstelt leilighet og er kjempefornøyd. Jeg prøver å male så mye jeg kan, men jeg har også en datter som trenger hjelp etter en mislykket operasjon. Alle mine døtre er forresten kreative, men ingen har blitt kunstnere. Jeg har også rådet dem til å kun bli kunstnere hvis de brenner intenst for dette. Det er et utrolig rikt, men krevende yrke.
Tekst Mette Dybwad Torstensen / Foto Kristian Sandbæk Solli