Marianne Aulie

Fra Aktuell Kunst 8/2006:

Marianne Aulie - Jeg søker det gode i verden og mennesker som vil meg godt

- Jeg vil at uttrykket skal sitte "pang", men at det også skal være spontant, uten å modellere frem figurene. Det er i grunnen ulogisk. Det ligger mange forsøk bak, flere bilder og overmalinger før jeg får det uttrykket jeg ønsker hos klovnene og Madonnaene mine. Mange sier at det spontane ser så lett ut. Da ber jeg de komme opp her i atelieret og prøve. Før jeg kunne si at denne Madonnaen var ferdig, sto det seks bilder i kroken der borte.

Marianne Aulie blar gjennom treplatemaleriene med klovner, Madonnaer og abstrakte motiver som står stablet langs veggene. Flere skulle vært ferdig til hennes første separatutstilling som åpner i Galleri Sand neste uke, men hun har skjønt at det enda kan ta opptil ett år før de "sitter".

- Slik er prosessen, det er bare å innse, sier hun, mens hun rigger som best hun kan for fotografen, prater som en gammel venninne, drikker kaffe, smiler og prøver å gi alle oppmerksomhet.

Å komme inn i billedkunstneren Mariannes og datteren Alvas leilighet og atelier fra 1860-årene på Frogner i Oslo, er en feminin, bohemsk, energisk opplevelse med streif av glamour. To store rom fungerer som stue og atelier med avskallet maling, sjarmerende stukkatur og store dører ut til en smijernsbalkong. På veggen henger et par sko og rosa englevinger. En treningsball triller i hjørnet. En biedermeider sofa, et gammelt bord og en malingslakkert stol er de eneste møblene i stua. Langs veggene er det stablet blader og bøker. Oppe på en gammel ovn er en detalj av Mariannes verden med smykker, "dill" og glitter. I en krok har datteren sin egen malekrok og staffeli. Gulvet i atelierrommet er dekket av maling. Pastellkritt er gnidd utover etter at Marianne har håndkolorert Aktuell Kunsts litografier natten før. Malingsburker med akryl står stablet i en enorm bokhylle sammen med tomme champagneflasker og kasser med Krug vintage-champagne fra 1960- og 70-tallet.

- Jeg har spart på champagneflasker i flere år, og vasker alltid bildene mine i champagne underveis. Ofte reagerer alkoholen med den våte malingen og gir en spesiell effekt. Andre ganger legger jeg inn stoff, eller som her, biter fra katalogen til utstillingen min, forteller Marianne og setter seg endelig ned med Farris og boller.

- Jeg har leid denne leiligheten i to år, og elsker det gamle og slitte. Blir det for ryddig er det mistenksomt. Det skal liksom jobbes. Arbeidet er med meg uansett, enten jeg er i New York, galleriet eller på en kafé. Men det er her i atelieret og leiligheten det skjer fysisk. Slik har jeg integrert kunsten i livet mitt, og kan sitte i sofaen og se på et bilde mens jeg leser og slapper av, eller jobbe hele natta for så å gå over gangen og krype til sengs. Uansett klarer jeg aldri å sitte rolig så lenge av gangen, og da er det godt å ha arbeidet i nærheten.

Glade klovner som symbol på annerledesmenneskene For noen år siden dukket Mariannes første klovn opp. Hun blar frem en katalog og viser meg et litt forfjamset vesen som liksom spør: Hvem er jeg? Hvor har jeg dukket opp? Hvem er du? Den andrefødte klovnen har et mer selvsikkert vesen. Marianne vet nemlig aldri hvilket uttrykk hun søker for sine figurer. De har alle forskjellige karakterer og sjeler.

- Familien Sand skulle flytte galleriet fra Grünerløkka til Briskeby. Vebjørn var i New York og jeg her, og vi fant ut at vi måtte komme med noe nytt; en ny æra, vise et steg opp. Vebjørn forlot sine pingviner og begynte å male Zorn-inspirerte akter. Jeg jobbet da abstrakt, men hadde en fantasiverden inne i meg som jeg ønsket å få ut. Jeg isolerte meg i mitt daværende atelier på 400 kvadratmeter ved Akerselva, la utallige maleplater ut på gulvet og kastet, helte og blandet maling. Midt i denne spontane tilstanden dukket den første klovnen opp, ut av intet. Det var virkelig en stor opplevelse, nettopp det kicket man leter etter som kreativ og utøvende. Jeg viste ikke hvor veien gikk videre, ingenting var planlagt. Men det dukket opp flere klovner. De jeg blir glad i, som har dette unike uttrykket, beholder jeg. De andre males over.

- Blir du ikke lei klovner?

- Nei, det er en uutømmelig kilde. Ingen av klovnene i maleriene er kopier, og siden de oppstår så spontant er de umulig å gjenskape. Klovnene er annerledesmenneskene som ønsker å redde verden. Jeg vil male de gode vesenene. Onde klovner med en skjult agenda blir malt over. Mange nok har fortalt meg at verden er ond. Derfor vil jeg vise det motsatte. Jeg søker det gode, mennesker som gjør meg godt og som ikke ønsker å hindre mitt utrykksbehov.

Marianne samler håret i en hestehale og prater med hele kroppen.

- Når jeg kan få barn til å åpne seg eller få en tryggere verden, har jeg gjort mitt som kunstner. Det var en gutt i Alvas klasse som alltid passerte galleriet, og en dag ba jeg han inn for å velge et bilde. Han valgte Mamma jeg får ikke puste, og fortalte at han noen ganger følte han ble kvalt. Jeg fikk vondt. Han slet med angst og bandt hele kroppen. En annen pike valgte bildet Mamma jeg får ikke sove, slik at klovnen kunne passe på henne.

- Forandret kunsten din seg da du ble mor?

- Ikke motivene, men å bli mor forandret arbeidsdisiplinen. Jeg var ikke lenger en ungjente som kunne hoppe fra topp til topp, gå på kafeer og jobbe hele natten, men en kvinne med et ansvar. Det å bli mor gir en ekstra styrke på alle plan. Jeg har møtt jenter som har blitt mødre når de er 16 år. Det er urkvinnen som kommer frem, det vi er skapt til, og man modner på et blunk.

Fra Blindern til Kairo
Som 19 år gammel religionsstudent på universitet i Oslo, møtte Lørenskogjenta Marianne Aune Sand, Vebjørn Sands bror, ute på byen. Hun ble nærmest adoptert av familien Sand. I 1991 droppet hun studiene og ble med Aune til Kairo for å hjelpe til med innspillingen av hans film Dis.

- Jeg husker Aune spurte hva jeg ville bli, og jeg svarte teatersminkør. Jaha, men hva vil du egentlig bli, fortsatte han. Maler, sa jeg forsiktig. Ja, da er det maler du skal bli, og dermed var det bestemt, minnes Marianne. Hun startet på maleskole, men fant fort ut at uttrykket måtte hun skape selv.

- Jeg var et fyrverkeri og ganske utemmelig. På skolen derimot tegnet man en strek, tenkte og tegnet en strek til. Jeg kalte det til slutt zombieland, og fikk nok litt mye fravær, men jobbet på kveldene alene. Lærerne likte nok ikke grisingen og sølingen min med maling, ler Marianne før hun hyller Sand-familiens mottagelse.

- Familien Sand ga meg troen på at jeg kunne bli kunstner. Jeg hadde ikke klart å stå i verden uten deres støtte og generøsitet. Når man er et menneske med et uttrykksbehov er det alltid noen som vil stoppe deg.

I den siste tiden har det haglet mye kritikk mot Marianne. Hun har blitt kalt bimbo, klovnemaler og en kunstner som kun spiller på sex, spesielt etter Galleri Sands friske markedskampanjer i Aftenposten med en nesten naken Marianne. Resultatet ble opptreden både på Tabloid og Skavlan, og et enormt salg til folk som liker hennes glade budskap og optimistiske klovner. Ennå har hun ikke vært på annenhåndsmarkedet, noe hun tolker dit hen at folk blir glad i bildene hennes.

- Jeg må bare svare med enda mer styrke, enda mer kaos. Det er jo smigrende at jeg som 35-åring blir kalt modell. Men klart jeg blir såret, jeg er jo bare meg fortsatt, særlig når jeg leser uriktig fakta smørt utover i Dagbladet; som at jeg mottar stipend. Det har jeg aldri gjort. Vi bare leser det ikke, det eneste som skjer er at du blir sint og såret, rådet Vebjørn meg. Poenget er "hele pakka" er meg. Jeg er ikke en bimbo som blir markedsført som en Idol-stjerne, men de erotiske fotografiene er min idé like mye som kunsten jeg skaper. Det skal være glamour, pompøst og ektefølt. Slik sables ned i et tungrodd kultur-Norge der alt skal være seriøst. Man skal ikke blande kunst og fashion eller kunst og glamour.

Marianne bryter av en bolle før hun fortsetter engasjert.

- I Norge må man være 50 år for å være suksessfull. Det syntes jeg er veldig galt. Som ung har du en naiv energi og nerve, samt en enorm skaperglede og arbeidskapasitet som blir hyllet i andre yrker. I utlandet har man flere superkunstnere rundt 25 år. Ut fra dette var jeg ikke forberedt på slakten i Norge.

Mariannes treningstime nærmer seg før datteren kommer hjem. Hun vender samtalen tilbake til klovnene sine før jeg får en hjertelig avskjed.

- Jeg er fascinert av fashion-verden og sirkuslivet. Tenk deg kvinnen på catwalken. Det er et beintøft liv med mange forsakelser. Det er glamour på utsiden og et slit bak kulissene. Når en ballerina svever over gulvet ser man ikke alle musklene. Det som ser lett ut, krever enormt.

Foto edcortes.com