Jonny Andvik
|
Et hestehode dukker opp mellom vannliljer og pruster ut av nesa på et staffeli. Vakre landskap er snudd med baksiden ut mot oss. Noen badere kikker opp av vannoverflaten i den blå time med Munchs månesøyle i bakgrunnen. En skisse av en malende Odd Nerdrum og kona Turid henger på veggen. TV2 reporteren Hedda Kise sitter rak i ryggen på et annet lerret. Modellens stol står tom på et vaklende bord ved siden av portrettet.
- Jeg har laget et lite stunt jeg. Hedda kommer om en time for å sitte modell, så kan du ta bilder.
Kunstneren Jonny Andvik (født 1966) peker opp på det vakre portrettet som ser ferdig ut i våre øyne.
- Huff, jeg blir litt nervøs jeg, for å bli intervjuet. La oss ta en kopp kaffe først. Det er ikke ofte det kommer besøk inn i atelieret mitt. Dette er et svært personlig sted.
Vi setter oss på stoler dekket med vakre stoffer i atelieret som minner om et lite kapell med sin takhøyde og fantastiske lys som siver inn. Enkelte bilder har kunstneren holdt på med i flere år. De som er i prosess får lov til å stå med forsiden ut. De andre er snudd. Tidligere holdt kunstneren til inne i det vakre røde huset fra 1926. Når har han flyttet ut i hagen sin i Porsgrunn.
- Det er min versjon av nøkken, ler han og peker på hestehodet.
- Kittelsen malte jo dette monsteret som kom opp av vannet med lysende øyne, men han malte også nøkken som en beitende hest. Dette er brytningen og transformasjonen mellom monsteret og den lokkende hesten på myren. Før var jeg opptatt av å skape en illusjon av naturen. Nå vil jeg at bildene skal fortelle noe utover det å illustrere virkeligheten; det skal være et budskap, ikke bare et skjønt syn.
Barokken, reklamebransjen og Nerdrum
Andvik er en av Skandinavias fremste figurative malere. Han har selv undervist over 700 elever i det klassiske figurative uttrykket ved sin egen skole, og har jevnlig dialog med kollegaen Odd Nerdrum.
-Min bestefar var en dyktig maler. Hjemme hos han hang det Skredsvig, Krogh og Werenskiold, inntil jeg begynte å lese kunsthistorie, og skjønte at dette var kopier! Jeg bestemte meg for at jeg ville gjøre noe som var mitt eget, selv om bestefars bilder var aldri så dyktig malt. Etter å ha reist og sett mye kunst, og lett etter mitt ståsted og tradisjon, landet jeg etter hvert på barokken. Barokkens kvaliteter er på to plan: Deres komposisjonsløsning og fortellerform. Men jeg liker også den gresk-hellenistiske stilen med formrikdom basert på et slags proporsjons skjema. Jeg er også fascinert av den akademiske måten å male på som skolen i Firenze, men uttrykket må ikke bli for strøkent. Nesten alle disse kunstnerne ligner på hverandre. Det skal skitnes litt til. Jeg bruker masse tid på bildene mine, men de skal også bære preg av det røffe, som er min, kall det uheldige, egenskap: Å male løst i alla prima.
- Du har også malt mange landskapsmalerier som de gamle friluftsmalerne; nemlig på stedet foran motivet?
- Å male landskap er et todelt prosjekt: Det ene er det endelige produktet, og den visuelle hukommelsestreningen underveis. Når du maler solskinn ute, blir du faktisk blendet. Da gjelder det å vite hvor på klaviaturet på paletten du skal dyppe penselen for å finne den rette fargen.
- Rembrandt var et tidlig forbilde?
- Ja, og særlig den levende streken hans. Å tegne har alltid vært viktig for meg. Jeg elsker strek, og maler på en måte med kullet, og vil få frem både det skulpturelle og det følsomme; det harde og lette på en gang.
Andvik peker på noen kraftfulle portrettegninger på veggen som går fra det lyse ned i det mørke, med vibrerende, lette streker og kullsvarte flater.
- Men tross i disse store forbildene, utdannet du deg til grafisk formgiver?
- Ja du vet, foreldrenes ønske om å skaffe seg et yrke. Jeg var også et år ute på sjøen og hele den biten der, men skjønte fort at jeg måtte tilbake på land og begynne en utdannelse. Jeg startet i skole hos Kjell Dahl på Ulefoss, som underviste i klassisk figurativ maletradisjon i den ekte gamle skolen. Det var draperinger, anatomi, landskapsmaleri og stilleben på timeplanen. Vi tegnet hver eneste kroppsdel før vi fikk lov til å tegne hele kroppen. Ulefoss var et sofistikert og historisk sted å være, et gammelt kulturelt møtested med blant annet kunstneren August Cappelen. Aall hovedgård er jo også Napoleontidens flotteste klassisismebygning og skolen holdt til i konservatorboligen på Lille Ulefoss.
Fra Ulefoss dro Andvik til Haugesund og gikk i tegnelære i tre år, før han tok båten over til England og startet ved Exeter College of Art & Design.
- Det var en illustratørutdannelse, men på en tverrfaglig og eksperimentell kunstskole, så vi fikk prøvd oss på akt, idé - kunst - og filosofi historie, og lærte litt om alle teknikker.
- Så kom du i lære hos Nerdrum?
- Først jobbet jeg i flere år som AD i reklamebransjen; et naturlig resultat av den veien jeg hadde gått. Hele tiden malte jeg ved siden av. Jeg oppdaget spesielt Nerdrums grafikk tidlig, og følte etter hvert at jeg måtte ta kontakt da vi bodde i nærheten av hverandre. En dag tok jeg med meg tingene mine og dro på besøk. Det var starten på et langt vennskap. Jeg var aldri elev; det krever at du er der i ett år først, og dedikerer hele døgnet ditt til den oppgaven. Jeg ble derimot en del av atelieret og miljøet, og kunne komme og gå som jeg ville. Nerdrum er en sjenerøs mann, og vi treffes stadig vekk for å utveksle ideer.
- Men er du kitschmaler, maler eller kunstner?
- Det er revnende likegyldig hva andre kaller meg, det er ikke min oppgave å definere hvilken pol jeg hører til på. Men jeg bruker tiden på å dukke ned i bildene mine etter en førkunst-tradisjon – om vi tar utgangspunkt i at kunstbegrepet bare er et par hundre år gammelt. Odd Nerdrums kitschteori er for meg definisjonen på det å være et følende menneske; slikt sett er jeg en kitschmaler. Kunstverdiene virker begrensende for en figurativ maler, men kitschidéen utfordrer intellektet, gir muligheter for å nyte alle de menneskelige aspekter og å ha fortiden som ideal.
Bildets magi ligger i kunstnerens musikalskhet for fargetemperturer
Andvik er en belest mann, og atelieret bugner over av kunst, historiebøker og faglitteratur.
- Det er så mange som snakker om det store mysteriet med Rembrandt og de gamle mestrenes verk, og trekker hele tiden frem malernes hemmelige oppskrift på bindemiddelet som nøkkelen til mysteriet. Men bindemiddel er ikke annet enn linolje som holder på pigmentene. Hva som gjør et bilde visuelt pent å se på, er faktisk hvor følsom kunstneren er for fargetemperturer. Innenfor en bestemt farge er det jo utallige varme og kalde nyanser. Legger du disse feil på for eksempel en gjenstand eller en ansikt, vil du bryte illusjonen for betrakteren. En som ikke maler vil ikke forstå eller se at det er nettopp oppvisningen med disse fargetemperturene som kan gjøre bilder magiske. Fargetemperturer er en spennende tematikk. Jeg var hos øyelegen med min sønn som skulle ta et bilde av netthinna, og fortalte om min interesse for temaet om hva som gjør at man kan oversette farge slik at den kan tolkes i hjernen. Jeg møtte ingen gjensidig forståelse, ler Andvik, noe han gjør ofte og lett, mens han beskjedent blir varmere i trøya og oser av sin interessante kunnskap. Vi forstår at han har undervist 700 elever med sine erfaringer og kunstvinklinger.
- Titian var en av de første malerne som kunne benytte seg av all verdens dyre pigmenter, og mange kunsthistorikere fokuserer på dette som en viktig forutsetning for hans enestående kvalitet og utfoldelse. Men jeg mener de dyre pigmentene var mer et tema for de rike som kjøpte bildene hans, slik at de kunne snakke om de eksklusive materialene i maleriene. Allerede 4.500 år f. Kr i Egypt laget man syntetiske pigmenter. Igjen er det Titians evne til å se fargetemperaturene som bør trekkes frem. Utfordringen for en maler er heller hvordan man skal kutte ned på antall pigmenter for å mikse seg raskere fram til en illusjon. Jo flere farger på palletten, jo lengre tid tar det å komme fram til et resultat. Titians siste bilder var skapt med en begrenset palett, røft malt i valør, og svært virkningsfulle. Rembrandt beskuet en gang et av Titians bilder i Amsterdam og ble så imponert at han endret sin malestil etter det.
- Kunsthistorikere og teoretikere ser kanskje ikke alltid de samme årsakene til hvordan mesterverk har blitt skapt som utøvende kunstnere som kjenner håndverket?
- Det er nok sant. Med Munch er det jo masse fokus på at han satte maleriene sine ut for å herde i vær og vind og at denne behandlingen ga overflaten visse effekter. Saken er den at Munch malte mye med terpentin, du ser ofte i bildene hans tørre lag med tynn maling, og bildene oste av tynner og måtte rett og slett luftes ute over lang tid. Dette faktum påpekte også Vasari i forbindelse med Titians i en bok utgitt på 1500-tallet. Det var praktiske årsaker som var utgangspunktet for mytene om at Titians mesterverk sto henslengt ute på balkongen. Bildene var plassert der for å tørke og å dunste fra seg, som hos Munch.
Hva er et mesterverk?
- Den abstrakte og moderne kunsten, den gir deg ikke så mye?
- Jo, jeg har et åpent sinn, men det moderne treffer ikke meg i så stor grad ut fra mine kriterier. Men man lærer også mye av det man ikke liker så godt. Jeg er et naturmenneske og tenker at noen liker gris og noen kylling, og det må de få lov til. Denne polariseringen mellom moderne og det figurativ klassiske føler jeg ofte er skapt i hodene til folk og kunstnere. Det er brent av mye energi på ting som ikke er så interessant. Jeg bruker å si som Epikur: Intelligente mennesker holder seg unna samfunnsansvar og politikk. Man må nyte livet og heller erfare egne egenskaper. Jeg er ingen god leder eller politiker, men må benytte meg av mitt talent. Selvsagt søker jeg kunnskap om samfunnet, historien og verdensituasjonen, men man må gjøre noe der man kan gjøre noe. Det er bedre enn å rope høyt om noe man kan sånn halvveis. Jeg påvirker andre med noe jeg virkelig kan.
- Du har sagt at du søker et mesterverk, hva er et mesterverk?
- Det er det tidløse og universelle verket som kommuniserer til alle tider på alle steder. Selvsagt er det nivåer på mesterverk også, ut fra hvilken genre de er malt i: Figurer i interiører eller landskap, som historiemaleriet, er ofte det høyeste mesterverk, som Rembrandts Nattevakten. Så kommer mesterverk innen portrettgenren, bilder som både ser på betrakteren og kommuniserer. Stilleben har kanskje de enkleste kriteriene for å skape et mesterverk: De rette rebusene, koblingene, fargene og maleriske kvalitetene.
- Føler du noen ganger at du er i feil tid med ditt gammelmesterlige uttrykk, eller en annen vinkling; kunne vår tid fostret frem Rembrandt?
- Det er en interessant problemstilling. Nerdrum og jeg snakket en gang om dette: Hva ville Rembrandt ha gjort i dag? Nerdrum mente han ville vært en filmregissør. Man må huske på at de fleste av hans verker hadde en misjon om å underholde. Nattevakten er jo et tablå av en gruppe menn som har betalt seg inn i gruppeportrettet; et sosialt show-of. For å hevde seg i dag må ambisjonene være enorme, i tillegg må man ha det i hue og jobbe lenge nok. Og man må kunne tilpasse seg verden vi lever i med sitt uttrykk. Men kriteriene for å fostre en Rembrandt har endret seg. Tenk deg Berninis menneskehøye marmorskulptur Apollo og Daphne fra 1622 utstilt i Villa Borghese. Da den ble laget var dette det mest sofistikerte og tekologisk høye man kunne skape, omtrent som en PC i dag. Vår tid er like spennende som tidligere tider for meg. Selv om man kan forflytte seg raskere, reduseres ikke opplevelsen av å møte nye steder og kulturer. Og tenk bare på medisinfaget. Hadde Leonardo da Vinci fått utgitt sine anatomistudier, så hadde verdens helsevesen sett annerledes ut for lenge siden. Slik gikk det ikke og mangt et menneskeliv er gått tapt på grunn av den blunderen.
Emigrantbagasje og Telemarksikoner
Under skråtaket i atelieret står det stuet flere rosemalte kister, en rokk og vesker. Det er gjenstander fra Andviks siste stilleben-serie som han stilte ut på Nordic Heritage Museum i Seattle i USA i 2007.
- Stilleben er snille og gode prosjekter der man kan dyrke oljemalingen og jobbe med stofflighet og teknikken. I denne utstillingen om norske Amerika-emigranter, laget jeg meg et contemporary prosjekt der jeg spilte på én tematikk, men i mitt figurative uttrykk. Det mest opplagte var å male triste emigranter som ser Norge forsvinne, om bord på båten eller med det nye land i sikte. Jeg ville lage en serie på vår tids premisser. Dermed spurte jeg meg selv hva disse menneskene ville ta med seg av equipment fra sitt gamle liv til det nye. Det ble gamle kister, sjal, sko og rokker – ting som var nødvendig. Det var jo ikke mye de kunne ta med. Hva ville moren ta med for å gi barna en best mulig oppvekst i det nye landet? Hva pakket håndverkeren?
- Dette er jo universelle spørsmål vi kan stille oss i dag også, samt at bildene blir aktuelle som en kritikk til vårt forbrukersamfunn og som et flyktningsproblematikk eller forståelse?
- Det var det jeg håpet folk skulle se eller tenke. Det sterkeste bildet var av et krøllet gråpapir med jord som het The Homeland Soils. Det var mange av emigrantene som nettopp tok en neve jord i lomma som en slags trygghet. Mange visste jo at de aldri ville vende tilbake.
- Portrettene som du holder på med nå er en slags fortsettelse av dette prosjektet?
- Ja, jeg har valgt ut kjente personer fra Telemark som har betydning for meg som dyremaleren Jan Petter Bratsberg og felespilleren Knut Buen. Og Hedda Kise; som er en kjent TV2 reporter. For to år siden fikk hun svulst på hjernen og legene spådde henne få år igjen å leve. Hun hadde tvillinger på ett år og to eldre barn. Den første operasjonen var mislykket, men ikke den andre. Hun kunne ikke snakke eller gå. Men hun har kjempet seg tilbake, og i dag kan du ikke gjette hva hun har vært gjennom. For meg har hun toppet alle som har klatret Mount Everest eller gått til Nordpolen. Dette er en livskamp, en bragd fra scratch og tilbake til livet. Der er Hedda der forresten.
Hedda kommer inn i det samme antrekket vi har sett på så lenge på portrettmaleriet. Hun beklager forsinkelsen, men fire syke barn som smittet hverandre krever sitt. Hun klatrer opp på det vaklende bordet.
- Jeg begynner å vende meg til å sitte høyt her oppe som en konge. Jeg møtte Andvik på utstillingen hans like før jul. Han sa jeg var malerisk, og lurte på om jeg ville sitte modell. Jeg visste ikke hvilket prosjekt det var til, men ble svært beæret da han fortalte at det var en serie med mennesker som nærmest var "ikoner" fra Telemark. Hvorfor skal han male lille meg, tenkte jeg.
- Du har jo kjempet den tøffeste kampen, skyter Andvik inn med et smil.
- Ja, jeg er enig i det. Men det er godt at andre ser det. Allerede etter den første modelløkten så jeg at det var meg. Fotografier får aldri frem dette; det er alltid en rolle som speiles i fotoene, og blitsen og stylingen gjør en upersonlig. Vi starter med et lite bilde, men nå har det blitt kjempestort. Det vender jeg meg ikke helt til. Du hadde rullet opp masse lerret, så jeg tror du hadde i tankene å male meg det større, ler Hedda. Andvik nikker litt skyldbetynget. Hedda fortsetter å rose kunstneren.
- Og han er helt utrolig dyktig; han dypper penselen oker, brun og blå på engang, og vips, blir det fint på lerretet. Han vet nøyaktig hva han gjør.
Andvik legger opp farger på paletten. Jeg spør om han skal male i de klærne. Søler han ikke?
- Nei, jeg søler ikke, vil du at jeg skal gjøre det for å virke mer autentisk, ler han.
- Nei, nå må vi jobbe sier Hedda, og jeg vinker farvel til maleren og hans modell med en livshistorie kanskje kun de malte, litt triste øynene hennes kan røpe.