Glasskunstner og grafiker Anne Haavind: En nomade i sin egen verden

Forrige

Neste

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 2-2013: Hun har levert krystallkunst til kronprinsparet, designet jade- og konjakkfargede objekter til hotellet THE THIEF, laget en enorm lysekrone til en moské i Oslo, blitt frontet som norsk designer av DoGA i utlandet og jobber med grafikk på materialer som fløyel og marmor i Barcelona. Men det begynte med stoff, mote og en kimonoinstallasjon.

Med trafikksuset fra E18 på det ene øret og dunkende toglyder på det andre står vi inne i en arbeiderbolig fra slutten av 1700-tallet, bak Oslos beste burgerkjøkken på Vækerø, og snakker om glasskunst mens Viggo på åtte måneder kaster opp. En hund altså, en fransk bulldog, som har tygget for mye ved, fillerye og kamerautstyr. Matmor Anne Haavind tørker og trøster den fortumlede Viggo. Og snakker videre om et liv med spenstige valg.

- Jeg har alltid vært en nomade i min egen verden og tråkket min egen sti. Jeg har valgt å ikke gifte meg og alt det der, og oppdaget denne tosomheten i et ekteskap litt seint i slutten av 30-årene … nei … Viggo … legg deg nå. … as if … , ler hun og setter ned en masete Viggo, serverer kaffe og himler med øynene over muselort som er lagt igjen på et glassfat til x antall tusen kroner.

- Hvor kommer ditt formspråk fra?

- Jeg vokste opp på Ekely som eneste jente blant mange gutter. Morfaren min var maleren og gullsmeden Thorbjørn Lie-Jørgensen, også kalt Gull-Jørgen. Han flyttet til Ekely etter krigen. Han er blant annet representert på Nasjonalmuseet, og var også en meget sterk formgiver som laget Peer Gynt-kniven og arbeidet som designer hos David-Andersen i 35 år. Etter videregående begynte jeg på Nansenskolen, og dro så fra nydelige vidder til bråkete New York. Dette er jo hundre år siden, det var i 1987! Jeg studerte på Manhattan og hadde en vidunderlig tid!

Tilbake i Norge begynte Haavind på Moteakademiet for å studere klær og kostyme, trendanalyse og prognose. Hun jobbet med fototrykk, stofftrykk og scenografi. På avgangsutstillingen i 1996 laget hun en kimonoinstallasjon som man kunne gå inn i. Under Gulf-krigen var hun dykkerinstruktør i Egypt, hvor hun også koordinerte reklamefilmer. Til slutt kom hun inn på Statens håndverks- og kunstindustriskole på klær- og kostymelinjen, men jobbet hele veien med form og skulptur.

- Jeg sluttet liksom aldri på den skolen, men hospiterte ved grafikklinjen mellom ulike jobber. Jeg fikk blant annet jobb i Esprit som markedsansvarlig, der vi tidlig ble opptatt av økologisk dyrket bomull og såkalt mote med mening.

- Men når kom så krystallet og formene inn?

Haavind tar opp en knurrende Viggo som prøver å rydde i vesken min. På veggen bak henne leser jeg kjapt et kort med teksten: ART IS A GUARANTY OF SANITY. Noen Buddha-statuer kikker frem rundt i rommet. Flere krystallobjekter i oransje og rødt står fremme. En av unikaene, Nordic Wave, står ved siden av godteskålene satt litt på skrå.

- Det var ganske tilfeldig at det ble krystall. Jeg reiste med en arkitektvenn i Polen, Berlin og Tsjekkia, det var han som introduserte meg for glassproduksjon. Jeg ble betatt av det tradisjonelle håndverket og teknikken – og klarheten i det bøhmiske krystallet! Selv om deres krystall er overlesset med dekor, var det noe med form og elimineringsmuligheter som inspirerte meg. Jeg ville skape noe som minnet om isbreene jeg hadde sett på Svalbard, korallene jeg dykket til; det lyse og rene. Jeg tegnet der og da en hel kolleksjon, slik jeg jo var vant til fra motebransjen, og fikk den produsert … men Viggo, må du tisse …?

Haavind tar Viggo. I dag har hun levd av kunsten i ni år.

- Jeg er altså ikke selv utdannet glassblåser, men har regien på hele designet og teamet som jeg leier inn på fabrikkene i Tsjekkia. Alle objektene …

- Ikke vaser?

- Nei, de må være små og nettere for at jeg kaller dem vaser. Dette er objekter. Skulpturer. Alle er håndblåste. Objektene på THE THIEF veier syv kilo hver, og det tar to dager å kjøle ned hvert objekt. Det må skje sakte, så glasset ikke får spenninger. Den siste shapingen på hvert objekt gjøres med avispapir. Når den glødende massen har nådd 1700 grader, tar glassblåseren den ut av ovnen, former den med et avispapir dyppet i vann og kaster det fra seg før varmen smelter huden hans ... På de største objektene må det fire mann til for å holde på grunn av vekten.

- Dette kuttet øverst har allerede blitt en klassiker?

- Ja, jeg ser at flere har blitt inspirert. Det lages ved at objektet settes på en kavalett og snurres sakte rundt mens toppen skjæres bort med en diamantnål som varmes opp på et gassbluss. Så kakker man den av med en gummihammer. Deretter poleres hvert objekt med slipemaskin.

Haavind blar frem bilder av den siste produksjonen på mobilen, og ler når hun viser meg ølboksene på arbeidsbenken til kara og nakenmodellene på veggene – og ikke akkurat norske sikkerhetsforhold der de står med bare overkropper og uten briller.

Veldig fine muskler, da, smiler hun.

Haavind er sin egen bedrift. Hun designer årlige kolleksjoner, produserer, pakker og leverer. På få, eksklusive steder. Og hun har deltatt fem ganger på 100 % NORWAY; DoGAs (Norsk design- og arkitektursenter) skryteliste med norsk design under messen 100 % DESIGN i London. Prosjektene har vært mange – og annerledes: Som en gedigen lysekrone med 6000 ledlys og 40 centimeter lange glassprismer, til sammen ett tonn, til en moské i Oslo.

- Den veide først to tonn, men vi klarte å kutte den ned til ett. En sånn utfordring er jo fantastisk, det tar man på strak arm. Prismene er sikret oppe og faller ikke ned. Den ble lekker! Deres stjerne, oktanten, er gjentatt oppover i lysekronen.

Flere ganger i året drar Haavind til sin kjære Ignacio i Barcelona for å trykke grafikk på hans tradisjonelle grafikkverksted.

- Jeg bruker som regel to dager på å tilpasse meg og tilnærme meg en konsentrasjon. Jeg shopper ting jeg ikke trenger i to dager, mens Ignacio trommer med pekefingeren. Så leverer jeg alt tilbake, får pengene igjen, og begynner å jobbe intenst og fysisk med stålbørster og stein på platene og papiret. Jeg vil utfordre papiret og trykker på for eksempel fløyel og marmor.

- Du jobber jo nesten hele veien abstrakt, men så kommer det enkle streker av kropper inn på noen bilder?

Jeg har alltid tegnet kropper, og jeg har undervist kvinner og menn i blant annet Pilates på Elixia i 17 år. Kunsten min handler om bevegelse og pust. Musikk … Viggo, dette blir dyrt for deg …

Viggo avbryter oss igjen da han nesten river ned en one-piecer på hyllen.

- Jaja, han har vært en uke på kennel mens jeg har stått på ski i Alpene, smiler Haavind.

Redefinert hotellkunst og Anne Haavinds glassbolle på alle rom

- Vi har hentet kunst fra tre hold: Petter Stordalens samling, syv lån fra vår nabo, Astrup Fearnley-museet, og nye innkjøp med en verdi på 25 millioner hvor Andy Warhols bilde står for nesten halve summen, sier Sune Nordgren, som har kuratert kunsten på Stordalens nyeste hotell THE THIEF. Mottoet har vært å redefinere hotellkunst. Utgangspunktet er også et uforberedt kunstpublikum.

En Antony Gormley-skulptur kneler mot Mekka utenfor THE THIEF, Stordalens nye livsstilhotell på Tjuvholmen i Oslo. Vel inne møter du verdens største bilde av Richard Prince Cowboy - The Horse Thief fra 1999, og Tony Craggs massive stempel-skulptur. Verdens første strikkende klokke av Siren Elise Wilhelmsen strikker så sakte at du nesten ikke ser det. I løpet av året vil et gullskjerf til Stordalen gjøres ferdig. I heisen blunker Marina til deg fra en videoanimisjon – verdens første hotellheiskunst, signert den engelske kunstneren Julie Opie. Utenfor restauranten danser tre somaliske unge jenter mens de draperer hijaben over hodet i Charlotte Thiis-Evenesens videoverk på tre skjermer.

- Mange forbinder dette verket med noe negativt. Men for 150 år siden måtte enkene i Sverige dekket til hodet. Menstruerende kvinner måtte bruke en egen inngang for å komme inn i kirken. Disse tre jentene på 12, 13 og 14 år som bor i Oslo, ser både skrekkslagne og forventningsfulle ut; å velge å bruke hijab er en stor avgjørelse for dem, forteller Nordgren.

Går du opp trappen, vil du se Camilla Løws objekt Polarid rotere mellom syvende og åttende etasje. Hun er en av få nordiske kunstnere som jobber med konkret skulptur, der tanken er at kunsten ikke fører noe sted eller betyr noe. Kan du betale for Oslosuiten på toppen av hotellet, får du selskap av Magne Furuholmens korthus, riktig nok en mindre variant enn det som sto på Nobels Fredssenter. Er du en vanlig dødelig med nøkkelen til et vanlig rom, om noe kan kalles vanlig på dette hotellet, møter norsk design deg i alle former. Og i et hjørne står Anne Haavinds glassobjekt og speiler hele interiøret.

FAKTA:

Anne Haavind designer krystallobjekter som vaser, skåler og fat.

Verkene er rene i formspråket og fungerer både som kunst og bruksgjenstander i sine omgivelser.

Verkene er blitt lagt merke til over hele verden.

Haavind har deltatt på utallige utstillinger både i inn- og utland.