ANMELDELSE: Med og uten pels
HVA: Ursula Mayer: Till allt som jag kan bli
HVOR: Moderna Museet, Malmö
NÅR: til 24. august
Rent kuratorisk er dette på papiret en interessant konstruksjon; Ursula Mayers utstilling på Moderna Museet befinner seg teknisk sett innenfor den første (!) separatutstillingen med Pablo Picasso i Malmö. En slik manøver gjør allerede som idé noe med tid og sted: perspektivet blir øyeblikkelig forskjøvet og manipulert ned i et 1900-tall der hvert eneste skritt man tar, er å anse som instant kunsthistorie. Hovedverket Gonda er plassert noe mer isolert fra denne konteksten. En massiv videoprojeksjon, direkte ondskapsfullt redigert etter det kinesisk vanntortur-prinsippet, med tekstbrokker og stillbilder som brytes opp av lengre sekvenser der en transseksuell modell iført en kjole i glinsende metall forflytter seg i et rykende vulkansk landskap. Mytisk på alle måter, men kanskje aller mest en wide-screen cinematisk hommage til Pasolini, som ikke sjelden plasserte sine karakterer innenfor disse prehistoriske scenariene. Gonda er et ambisiøst og storslått prosjekt, på alle måter, men det er det andre arbeidet, The Lunch in Fur; en 16 mm filmloop med surrende projektor og det hele, som mer direkte går i dialog med Picasso der det skildrer det fiktive møtet mellom Meret Oppenheim (som i sin tid laget den kjente pelsbekledte tekoppen det vagt refereres til i tittelen), fotografen Dora Maar (portrettert av Picasso på veggen rett inntil) og Josephine Baker. Dialogen er egentlig tre parallelle monologer, like løsrevet fra sammenhengen som karakterene ville vært hvor som helst ellers, bortsett fra her og nå der de hamrer inn sine poenger som en eterisk beskjed fra et øyeblikk det egentlig er usikkert om noensinne fantes. I was fourteen when I started to record my dreams, sier Oppenheim og peker på en utdatert båndopptaker. Og når dette blir sagt av en smilende kvinne en gang på 1950-tallet (kan man gjette seg til) i et rom fylt av abstrakt maleri og afrikanske skulpturer projisert på veggen via en 16 mm projektor, oppstår det der veldig sjeldne, magiske øyeblikket. Jeg vet at jeg ser et spøkelse. Reaksjonen er direkte fysisk; huden trekker seg sammen, og håret på armene spriker elektrisk rett ut i alle retninger.
Og, siden alle disse tre karakterene, i likhet med Picasso selv, for lengst er borte, blir ikke funksjonen til mediet – 16 mm film; også dette et utdatert medium, selv om det fortsatt er i bruk – nettopp i første rekke dette, i kraft av sin immaterialitet; en registrering av 1900-tallets spøkelser?
