ANMELDELSE: En tanke nærmere naturen

Forrige

Neste

Av Tommy Olsson.

HVA: Andreas Eriksson: Roundabouts

HVOR: Trondheim Kunstmuseum

NÅR: til 8. juni 2014

Ted Kaczynski's cabin er tittelen til et av de mange landskapsbaserte maleriene til Andreas Eriksson, noe som gir et hint til en tenkbar ekstrem konsekvens av kunstnerens ideologiske utgangspunkt. Eriksson, overfølsom for elektrisitet og ellers skeptisk til trådløs kommunikasjon, har mer enn hva som egentlig er komfortabelt felles med Unabomberen, og kan se ut til å operere ut fra en sivilisasjonskritisk plattform med fundamentet i den samme typen tankegods. Forskjellen er selvfølgelig formidlingen: Eriksson har foreløpig ikke utført noen terroraksjoner, hva vi vet, og jeg skal akte meg for å trekke denne tråden for langt; men tittelen briserer et sted halvveis inn i utstillingen som en aldri så liten informasjonsbombe. Alt du har sett på veien hit faller på plass, og alt du ser etterpå vil være filtrert gjennom denne tittelens forskjellige implikasjoner. Det er, vil jeg si, en veldig god tittel. På mange måter det beste i hele utstillingen, ville jeg sagt hvis ikke det utsagnet bar med seg en risiko for å nedvurdere alt annet her, for det er ikke sånn jeg tenker på det. Det er en bra utstilling, men den har altså et arbeid med en nest inntil perfekt tittel. Typisk nok fungerer denne samtidskritikken ellers best når den ikke er direkte formulert, men ligger et sted i bakgrunnen som motiverende faktor. Maleriene - og de er mange - er så konsekvent langt nede i den regnvåte jorden med sine flyhendte strøk, at det poetiske møtet mellom menneske og natur ikke bare er umulig å unngå, men stadig befinner seg fremst i rekken av tenkbare lesninger. Direkte og distinkte, men samtidlig vanskelige å helt sette finger’n på, er de nesten-abstrakte på den samme måten som den verden i kontinuerlig forvandling som de avbilder. En verden som - vi må aldri glemme det - er fullstendig uavhengig av vår tilstedeværelse, og helt likegyldig til hvorvidt vi fornemmer den eller ikke. Bildene er også oftest monumentale, slik at størrelsen i seg selv er intimiderende og overbevisende på samme tid. Det er altså en ganske definert maler vi har med å gjøre - selv om denne retrospektive manøveren over et tiår også bærer med seg adskillige digresjoner. Verdt å nevne er en serie oversettelser av maleriene hans til vev - makes perfect sense - og de avstøpte muldvarphullene i serien Sorkhög. Svakest er det når han lager video, nettopp fordi kritikken der blir mest tydelig, på bekostning av det poetiske anslaget - og ikke minst fordi teknikken per def utgjør en del av det som kritiseres. Da skurrer det jo litt, sant?