Annette Anker

Fra Aktuell Kunst 1/2009:

Landskapsmaleren Annette Anker (1851-1885) - En glemt kunstner

I januar 1886 hang et lite maleri, Fra Hegdehaugen, pyntet med sørgeflor på rammen i Kristiania Kunstforening. Kunstneren Annette Anker hadde nylig gått bort 34 år gammel. Mens hun pleiet sin lungebetennelsessyke og døende far, m¬alte hun dette bildet fra familiens leilighet i Professor Dahlsgate 17 i Kristiania. To uker etter døde hun selv. Like etter utstillingen skrev kunstneren Kitty Kielland noen rørende ord fra Paris til sin venn Erik Werenskiold, der hun var lei for at hun aldri hadde fått takket Annette for hennes kameratskap: "Det er en egenskab som vi damer ikke kjender mellom os, men hun havde den." Annette Ankers navn og kunst ble snart glemt, som så mange andre "malende damer" fra 1800-tallet. Her er hennes og mange andre kvinnelige kunstneres historie.

Det er bevart minimalt med skiftlig materiale som kan fortelle oss hvem Annette Anker var. I Åbo Håndskriftsamling i Finland finnes det et brev Annette skrev til sin finske kunstnervenninne Helena Westermarck like før hun døde. Det finnes også en rekke avisomtaler fra samtiden, og man kan spore navnet hennes i folketellinger og kirkebøker. Det er funnet 25 malerier i Norge og Finland, der ett henger i Nasjonalmuseet for kunst sitt kunstmagasin. 11 bilder kjenner man gjennom titler fra utstillingskataloger og aviser, og fire bilder er dokumentert via eldre foto og tegninger, men aldri funnet. Fire malerier har også blitt solgt ved auksjonshus i Oslo de siste årene til gode priser.

Annette Birgitte Anker ble født på Rotnes gård i Nittedal i 1851, men vokste opp i Kristiania sammen med sine fire brødre, der hennes far Christian Anker var ansatt som kirkeverge. Familien Anker var en borgerlig familie med god inntekt, to tjenestepiker og adresser i byens finere strøk. Broren Herman Wedel Anker ble etter hvert en respektert kunstner. I et brev skrevet av Annettes bror, Nils Christian Anker i 1906, fortelles det at søsteren besluttet å satse på en kunstutdanning etter at hennes bror Herman hadde beveget seg inn på kunstarenaen i 1870. Kitty Kielland skrev også at Annettes moderne malerier "stod rent som en protest mot broderens Düsseldorf-kunst." Annette begynte i Knud Bergsliens dameklasse rundt 1874, og ble der til 1879, som var hennes eneste mulighet for en kunstutdannelse i hovedstaden. Bergslien var en kjent figur- og portrettmaler som drev en kunstskolen i Lille Grensen i Kristiania. Dameklassen var hans økonomiske fundament og bedre besøkt enn herreklassene. (Paradoksalt eksisterer det ingen oversikt over kvinnelige elever slik Bergslien oppga fra sine herreklasser årlig til departementet.) Opplæringen fulgte trolig et tradisjonelt akademisk trinnmønster: Først fikk man en grunnleggende innføring i tegning, deretter en klasse der man tegnet etter antikke gipskopier, for så å kopiere andre kunstneres malerier og til slutt gikk man over til egne komposisjoner.

"Til Jæren for å sjå lyset": Sommeren 1879
Bakpå en liten studie av svaberg, har Annette signert "Jæren, Ogne 1879." Bildet på 14 x 22 centimeter, forteller ettertiden at Annette var på Jæren i 1879, sammen med blant annet Kitty Kielland, Frits Thaulow og Nicolay Ulfsten. Jæren ble et yndet motiv for våre landskapsmalere, trolig inspirert av kunstnermiljøet som hadde utviklet seg på Skagen i Danmark. Norges lille kunstkrets var selvsagt forvirret og opprørt, når selv "fæle, stygge Jæren" ble valgt som motiv. Den norske professoren i filosofi, Jacob Monrad, kalte bare disse første friluftsmalerne for "de grønne". Motivene må på en annen side ha virket stabile i en stadig mer industrialisert verden: Mennesker som levde i nær kontakt med naturen og som representerer det opprinnelige. Annette reiste tilbake til Jæren både i 1882 og 1883 med Kitty Kielland og sin finske venninne Ada Thilén.

Paris; kunstens nye metropol: Høsten 1880
Neste spor etter Annette fører oss til Paris og Academié Colarossi hvor hun var elev i 10 måneder i 1880, og trolig den første norske kvinnen i Colarossis dameklasse. Her gikk også senere Harriet Backer. "Som fugletræk om høsten bar det til Paris", ble det sagt om de norske kunstnerne i 1880. Det ble sagt at mennene reiste for å studere den nye kunsten, åpne sinnene og for utelivet og atelierfestene, mens kvinnene dro for å forbedre sin tegning, koloristiske evner og trene på komposisjon. I Paris kunne også kvinnene tegne etter modell, og dermed bli flinkere i figurmaleriet, som var viktig for å bli akseptert som profesjonell kunstner. Likevel ser man i et bilde av Annette at modellen var delvis tildekket. Atelieret på Academié Colarossi ble hennes viktigste holdepunkt i byen. Den svenske kunsthistorikeren Margareta Gynning beskriver atelieret som kvinnenes domener, fri fra mannlige blikk og kontroll.

Egentlig var ikke Academié Colarossi annet enn et lite loftsrom med plass til 20-30 staffelier og elever. Hverdagen var tøff; seks skoledager i uken med undervisning fra klokken 8-17, og akttegning fra klokken 20-22. På søndagene dro man ofte til Louvre eller spaserte på Baron Haussmanns nye bulevarder. Lærerne kom enn en dag i uken for å veilede. Det er kun funnet to malerier av Annette fra hennes opphold i Paris: Et nydelig og personifisert katteportrett av katten Ricco, og et studiearbeide av hennes finske venninne Helene Schjerfenbeck som maler akt på Academié Colarossi. Mange kunsthistorikere har analysert disse atelierbildene; de var et viktig bidrag til kvinnenes nye kunstnerprofil og definisjon av seg selv som yrkesaktiv.

Med finske venninner til Hangö i Finland: Sommeren 1882
Sommeren 1882 reiser Annette med to av sine venninner fra Paris; finnene Ada Thilén og Helena Westermarck til Hangö i Finland. Sammen med Ada Thilén delte hun interessen for landskapet, noe som i seg selv var ganske revolusjonerende for en kvinnelig kunstner på den tiden. Kvinnene skulle helst ikke male, og i hvert fall ikke utenfor hjemmets fire vegger. Annette og Ada gikk vanligvis ut med fargeskrin og staffelier for å male i ekte friluftsånd, mens Helena gikk til losestuene der losene på vakt satt modell for henne. Livet var nokså fortreffelig i dette "sommerforbundet", som de kalte det: "Sådane flundror och sådan risgrynsgröt som hennes har jag aldrig senare ätit," skrev Westermarck om sitt vertskaps kokekunst.

Kledd i skjørt blant bukseben: Høstutstillingen 1882-1885
3 av 26 utstillere var kvinner på den første Høstutstillingen i Studentersamfundet i 1882: Annette Anker, Betzy Berg og Kitty Kielland. De var faktisk alle landskapsmalere, en genre forbeholdt den mannlige kunstneren. Friluftsmaleriet viste det nyeste innen samtidskunsten, i tråd med Høstutstillingens ånd. At Annette ble valgt ut av juryen til å delta på lik linje med Kitty Kielland, viser at hun var en kjent, talentfull og aktiv kunstner i sin samtid. Hun stilte ut landskapsmaleriet Skårån malt fra Finland, sammen med et ganske så overraskende valg, nemlig portrettet av katten Ricco fra Paris. Annette deltok på Høstutstillingen hvert år til hun døde, og med gode skussmål fra kunstkritikerne. Kunstanmelder Jonas Rasch vier Skårån stor spalteplass i Aftenposten: "Rig og gul, kanskje lidt for kraftig i den gule farve, ligger for vort blikk en mægtig ager, bag hvilken tegne av gaardens huse og trætoppene løvskov titte op. I forgrunden er en karl ifærd med at flaa, medend en anden netoper ifærd med at bryne liaen. En pige binder kornet i keg. Det første øiekast på dette billede bringer en uvilkaarlig til at tænke paa Werenskiold, baade farvebehandlingen i landskabet og tegningen og anordningen af figurerne have noget af hans umiddelbare frihed og lethed. Billedet er meget tiltalende og udført med en dygtighed, der tiltræffelig vidner om kunstnerindens begavelse."

I lære hos Erik Werenskiold: 1883-1885
"Frøken Anker har i løpet av det år jeg selv har korrigert henne, selv hatt anledning til at se hennes studier, vist meget flid og en utvilsom koloristisk begavelse, hvorfor jeg på det beste anbefaler henne ansøgning."

Erik Werenskiold skrev disse ordene i 1884 som følge til Annettes søknad om Johan Finnes legat i 1885. Da hadde hun allerede gått i lære hos kunstneren siden 1883. Werenskiold var en kunstner som hyllet impresjonismens friskhet, dristighet i komposisjonen og de rene fargene. Og det var nettopp fargesynet til Werenskiold og hans ønske om å gjengi naturen i friske farger, som påvirket Annette mest. I høyeste grad gjaldt dette hans grønnfarge, som ble skjelt ut for å ligne spinat. - Søndagsmaleriet har måtte vike for hverdagsmaleriet, drømmen for virkeligheten og bondeidyllen for forholdene således de er, bedyret Werenskiold. Det var nettopp i tråd med Werenskiolds setning at Annette malte sine siste bilder. Naturen og hverdagen var gjengitt slik hun så den. Likevel lå det et snev av romantisering og melankoli i bildene; det realistiske motivet ble aldri en del av hennes motivverden.

Andre meritter og "()utallige reiser for å ta studier": Frem til 1885
Cammermeyer var en bokhandel på Karl Johan, som fra 1879-1888 også fungerte som en kunsthandel. To av fire store utstillingsvinduer var avsatt til billedkunst. I Dagbladet fra 6. november 1880 nevnes Annette i forbindelse med en anmeldelse av bokhandelens utstilling. Beskrivelsen av maleriet fra Jæren fra Dagbladet passer til det lille bildet Fra Ogna på Jæren:

"Det er ikke godt valgt, hun har nemlig Klippeblokken i Forgrunden altfor dominerende til at hun kan faa vidde ind bagved saaledes som det synes at hun ville have; hun havde vist gjort bedre at holde det som en Studie av Klippen. () Klippen er udmærket malet, man lægge Mærke til de store Flader, og hvorledes Blokken ligger du imod en."

På samme utstilling stilte hun også ut et, i dag forsvunnet, maleri med et motiv fra Oscarshall. Her roser anmelderen Annette for å være påvirket av Frits Thaulow:

"Hun har faaet en Del av hans klare Dag i Billedet- de sølvhvide Lys som Fransmændense vilde kalde det- og en Del af den Lethed; hvermed Gjenstandene staar i saa fuld Dag; men det vilde være glædeligt om hun ikke tabte den Dygtighed og Kraft hun har vist i det andet Billede. Det kan altid befrygtes under saa bratte overgange."

Neste spor etter Annette dukker opp i 1883 i utstillingskatalogen til Den norske Industri- og Kunstudstilling på Tullinløkka i Kristiania. Her ble Norge en arena for det aller nyeste av kunst og industri. Til sammen var det 70 malere som stilte ut, hvor ni kvinner hadde sluppet gjennom juryens nåløye: En "Admissionsjury" bestående av Ludvig Skramstad, Christian Krohg og Nils Hansteen skulle passe på at "kun virkelige Kunstværker antoges". Annette stilte ut hele tre malerier; De gamle i prestegården, et ukjent portrettbilde og Høstdag, et motiv fra Finland som er ukjent i dag.

"Den som selges til foreningen får et anbefalingsstempel", påpekte Erik Werenskiold i en artikkel i Morgenbladet, der han tar Kristiania Kunstforenings kjøp opp til kritisk granskning. Annette ble kjøpt inn av Kristiania Kunstforening første gang i 1880, deretter i 1883. I kunstforeningens protokoller kan man også lese at hun sendte inn maleriene I oktober og Høst i 1884 for 100 og 120 kroner. I oktober ble faktisk ikke loddet ut før to dager etter hennes død, til konsul Lund i Bilbau i Spania.

I sitt brev fra 1906 skriver Annettes bror Nils Anker at hans søster foretok "utallige reiser for å ta studier; Kragerø, Nevlunghavn, Eidanger, Ringebu og Ådalen, da vi hadde familie der." I Kragerø var Anker sammen med marinemaleren Betzy Berg og Emily Langeberg sommeren 1883. Til Ringebu reiste hun blant annet julen 1882 og våren 1885 for å besøke sin prest og onkel Nils Hald. I Ådalen og Eidanger besøkte hun familie sommeren 1884 og 1885. Fra alle disse turene finnes malerier; landskap og et vakkert lite interiør fra prestegårdens spisestue. Trolig har også Annette bodd en periode på Walle hotell i Sandvika som brant i 1919, sammen med Kitty Kielland og Harriet Backer. Eieren, jordmoren madame Marie Hansen, kalt "mam Hansen", hadde hengende et maleri signert Annette Anker, trolig som betaling for oppholdet.

En kunstnerisk sammenfatning
Annette var først og fremst en landskapsmaler, og en kolorist framfor en tegner. Det er kanskje ikke uten grunn at hun ble bedt om at det figurative maleriet skulle være et bifag til landskapsmaleriet av en kritiker fra Morgenbladet på Høstutstillingen 1885. Et svært interessant moment er at hun med enkeltbilder, i en liten produksjon, representerer tidens populære tendenser: Friluftsmaleriet, skildring av vanlige menneskers hverdag, avbildning av kvinnen som yrkesaktiv og døds- og sykescenene. Videre representerer også hennes liv den typiske veien for mange kvinnelige malere på slutten av 1880-årene. Tross i at Annette malte i kun ti år, utviklet hun en sjarmerende og solid malerisk stil: Hun hadde en tendens til å komponere stramme motiver med en vekt på det nære kontra det fjerne og en naiv framstilling av figurene med en moderne forenkling av formene. Hun opparbeidet en egen palett med forkjærlighet for høststemninger og rene farger, samt en evne til å skape stemning ved å la lyset leke over motivet. Fargen ble påført pastost og flekkete.

Vi vet dessverre lite om detaljene i Annettes liv. I brevet til Helena Westermarck fra 1885 kan man lese om hennes engasjement i kunstlivet i Norge. Hun skrev begeistret at "vi skal i år få lokale i Nationalgalleriet" (Høstutstillingen fikk låne rom der). Hun var også opptatt av hvem som skulle velges inn i juryen for Høstutstillingen, og skriver at Thaulow har foreslått en dame, og at han kom til å stemme på "lille søster" (Harriet Backer): "Frøken Kielland stemte naturligvis på hende." Annette sendte også et avisklipp om kvinners rettigheter sammen med brevet, der hun ber Westermarck sende det videre til Ada Thilén når hun har lest det. Annette deltok på Høstutstillingen høsten i 1885, men ikke lenge etter ble hennes far syk. Like før julen 1885 døde Annette som barnløs frøken. Westermarck skrev disse ordene i sine memoarer fra 1941:

"Vår vän Annie Ancker var en älskvärd, rättfram och flärdfri ung kvinna, som kanhända kunnat skaffe sig ett namn så som målarinne, om hun icke hadde så tidlig- endast några få år efter den i Tvärminne tilbragte sommaren- gennom en häftig sjukdom bortryckts av döden."

Tekst Mette Dybwad Torstensen

Annette Anker

Emner

Relaterte kunstverk

I Hate Art XV

I Hate Art XIV

I Hate Art XIII

I Hate Art XII

I Hate Art XI

I Hate Art X

I Hate Art IX

I Hate Art VIII

I Hate Art VII

I Hate Art VI

Madonna i grotten

Relaterte kunstverk