Kvinner på randen

Forrige

FOTOUTSTILLINGEN Do Not Disturb handler om sider vi ikke fï¿½r vise i hverdagen. Den ble vist pï¿½ The Little Black Gallery vest i London i mars. Her er Room 81 suitcase.

SERIEN Portraits of the Invisible og Free like a dead bird.

Neste

FOTOUTSTILLINGEN Do Not Disturb handler om sider vi ikke fï¿½r vise i hverdagen. Den ble vist pï¿½ The Little Black Gallery vest i London i mars. Her er Room 81 suitcase.

Av Tekst Lillian Reif / Foto Christina Gothe Schultz.

KUNST 6-2012: Selvportrettene til Anja Niemi viser kvinner nær kanten av stupet. Kvinner som er i ferd med å gå i oppløsning eller forsvinne ut i intet. Selv har hun akkurat feiret datterens ettårsdag og føler seg veldig forankret i virkeligheten.

OSLO (KUNST): - Hvem er disse kvinnene på bildene dine? Det er selvportretter, men er de deg?

Anja humrer. Hun sitter i en vintagekjole og nipper til et glass vin, og ser ikke ut som om hun har tilbrakt dagen med sukkergira barn og velmenende mødre. Hun tenker seg lenge om.

- Du vet, mitt nye galleri, The Little Black Gallery, ligger i fancy Chelsea i vest-London. De har et helt annet klientell enn det galleriet jeg var hos tidligere. Og jeg var derfor ganske usikker på hvordan bildene mine ville bli mottatt. Businessfolk i Armani-dresser. Kvinner kledd i Gucci som virket så kontrollerte og lukket. Men så på åpningen kom mange av gjestene over til meg og ville snakke om bildene mine. Og alle var så åpne. Det morsomme var at disse menneskene som jeg trodde var så forskjellige fra meg, de kjente seg så veldig igjen i bildene mine. Og ikke bare kvinnene. Alle hadde historier som relaterte til det mørke i motivene, men også det humoristiske. Så for å svare på spørsmålet ditt: Bildene handler om sider i oss, også meg, som vi ikke får vise i hverdagen der vi skal være foreldre, kollegaer, naboer, venner og helst vellykkede mennesker. Det er ikke rom i hverdagen for å si at i dag vil jeg ikke på jobb, jeg vil heller gjemme meg under kjøkkenbordet og ikke snakke med noen. Men disse sidene finnes i de fleste av oss, og noen ganger kan det være godt og befriende å ta dem frem i lyset, le litt av dem, snakke om dem, da er de ofte ikke så farlige som man kanskje trodde.

Spiller du på humor i bildene dine? Jeg liker å ha med et element som kan tolkes humoristisk. I bildet Room 80, der kvinnen på bildet ligger med hodet i en koffert, er det et ganske stort humoristisk element. Og det tror jeg gjør det lettere for betrakteren å forholde seg til det tragiske. At humor kan være en lettere vei inn til det dypeste i oss. En måte å nøytralisere det litt farlige på. Noen synes ikke bildene har et tragisk element i det hele tatt, de liker bare det visuelle uttrykket.

En kritiker sa at bildene dine var for vakre ... Ja, igjen. Det er morsomt å se hvordan den enkelte tolker et bilde. Det som for noen er en tragisk, hodeløs kvinne i en nedbrent syfabrikk, er for andre kun en estetisk opplevelse. Det har kanskje noe å gjøre med hvor man er i livet også.

I utstillingen Do Not Disturb har du tatt bildene i hotellrom. Hvorfor akkurat der? Hotellrom har alltid fascinert meg. De er så private. De innbyr til noe utenom, noe annerledes, noe grenseoverskridende. Det er et lukket rom der mennesker kommer og går, lever korte, ofte intense øyeblikk av sitt liv, og så forlater de det for å gå tilbake til hverdagen. Det er noe privat som foregår der. Utroskap, reiser ... mange velger å ende sine liv på hotellrom. Bryllupsnatten. Et slikt rom favner mye av det ekstraordinære ved et menneskeliv. Så er det andre som tilbringer altfor mange netter på hotellrom i forbindelse med jobb og lengter hjem til sine nære. Kanskje ikke så rart at hotellrom blir smadret noen ganger. Og det er disse følelsene jeg vil lete frem til i mine bilder. Og da kunne jeg ikke ha hvilke som helst hotellrom.

Hvordan fant du de rette rommene? Jeg brukte måneder på å søke på nettet. Så igjennom hundrevis av sider med hotellrom- beskrivelser og bilder. Så fant jeg de riktige og måtte dra til steder som Wien, New York, Berlin og London. Også Grand Hotel i Oslo fikk være med. Så lukket jeg meg inne og lot prosessen begynne.

Ja, for du gjør alt alene? Ja, alt sammen. Jeg er fotograf, modell, lysmester og stylist. Det er viktig for meg å ha full frihet i en slik prosess. Mye av arbeidet mitt er rent intuitivt, og da trenger jeg å være alene. Bare jeg vet eksakt hva det er jeg vil uttrykke, og da er det viktig at jeg har full kontroll på det omkring. For at jeg ikke skal bli avbrutt av å måtte løpe og trykke på selvutløseren, stiller jeg inn kameraet på å ta et visst antall bilder i løpet av en halv time. Da går kameraet, og jeg kan tillate meg å glemme at det er der. Så, når alt det ytre stemmer, kan det underbevisste og intuitive skje.

Handler det om å miste kontrollen? På en måte. Jeg prøver å pushe meg selv. Se hvor langt jeg kan ta det. Like før jeg gjorde den siste serien så jeg en film av Wim Wenders. Det er en dokumentar om danser og koreograf Pina Bauch. Den viser mange av danseforestillingene hennes, samt intervjuer med dansere og andre hun jobbet med. Denne filmen ble en øyeåpner for meg. Hun sier You just have to get crazier. Jeg har vel i grunnen alltid tenkt det motsatte, at jeg måtte holde mer igjen, men etter å ha sett denne filmen skjønte jeg at jeg måtte våge å ta meg selv enda lenger. Miste kontrollen og la noe helt grensesprengende være til stede.

Kan det være ubehagelige eller skremmende ting som skjer med deg i en slik fotoseanse? Det kan helt klart komme opp ubehagelige følelser når jeg jobber. Det er viktig for meg at ikke alt er skuespill, og prosessen med isolasjonen i hotellrommene var en måte for meg å få det til på. Å våge å være i det som er vanskelig. Det er jo ganske naturlig at man får tenkt gjennom en del ting når man ligger alene en halv dag med hodet i en koffert, eller ligger og holder pusten i bunnen av et badekar. Men til sist er det en god følelse man sitter igjen med i flyet på vei hjem. Da føler jeg meg helt tømt, men på en god måte. Og ikke minst fordi hjemme venter jo alt som er fint!

I dine tidligere utstillinger Stadtbad og Portraits of the Invisible er det flyktige og det forfalne viktige elementer i bildene dine. Ja, serien Stadtbad handler på en måte om svunnet storhet. Den staselige svømmehallen Oderberger i Berlin hadde sin storhetstid på det festglade tyve-tallet og ble siden et gjemmested for berlinere under andre verdenskrig. Og det er i disse ruinene jeg spiller ut mitt eget lille teater. Jeg blir selv noe forgjengelig, noe som også kan forsvinne i historien. Et av bildene fra samme serie er tatt i en nedlagt, vakker danseskole. Kommunistregimet tillot ikke den typen dans som ble vist der, og dermed ble skolen stengt. Bildet jeg tok reflekterer dette. Jeg henger på et vis i usynlige tråder, som en levende marionett, kontrollert av noe. Denne serien reflekterer det destruktive vi møter når noe stort har slått oss i bakken og vi ikke klarer å reise oss til samme storhet igjen. Men, så er det likevel noe i oss som gjør at vi nekter å gi opp helt.

Hva var det som tiltrakk deg med akkurat disse bygningene? Jeg likte at disse bygningene har all historie bak seg, og ikke noen fremtid. Det er som om livet fortsetter utenfor veggene, men på innsiden står alt stille. Og for å illustrere dette lar jeg meg selv forsvinne inn i veggene, inn i historien, og lar meg selv bli ett med forfallet. Når jeg står i disse tomme rommene, med disse veggene som roper ut etter medfølelse, og roper ut etter deres medfølelse, da skjer det noe uforklarlig. Som om jeg tar bilder av mine egne hemmeligheter, min egen angst, og da kjenner jeg på frykten for hva som gjemmer seg der inne i mørket.

I fotoserien Porcelain skjer det noe helt nytt. Da tar du bilder av hester. Kan du fortelle litt om denne brytningen? Hele mitt kunstneriske virke før det hadde handlet om å rette kameraet innover mot meg selv. Utforske mine egne grenser og en selveksponering. Men da jeg fikk mitt første barn, følte jeg meg plutselig veldig avkledd i mine tidligere arbeider. Jeg fikk en veldig beskyttertrang, selvfølgelig overfor barnet, men også overfor meg selv. Så da ble det til at jeg rettet linsen mot noe som ikke handlet om meg. Og det ble noen nydelige araberhester.

Hvorfor hester? Var du en hestejente som ung? He-he, nei, ikke i det hele tatt. Jeg er i grunnen ganske redd for hester. Hadde en ganske alvorlig ulykke som barn da jeg falt av en hest. Så det var en litt absurd situasjon da bildene skulle tas. Her var disse dyrene, brakt inn i dette studioet med fremmede og masse lys og hvite vegger og en fotograf som så vidt torde komme nær dem. Man ser at de er engstelige på bildene, og jeg var engstelig. Men så var det på en måte i denne usikkerheten vi fant hverandre. Og jeg synes virkelig det er noe med hester som er litt opphøyd, åndelig kanskje. De er så store og stoiske og har på mange måter noe trygt og beskyttende over seg. Og når jeg ser tilbake på den serien, så var det nok denne beskyttelsen som jeg ville vise min nyfødte datter. Gi henne en slags gave, noe trygt å se på og ikke bare bilder av sin mor som et slags spøkelse.

Hva er det du jobber på nå? Nå har jeg på en måte tatt den samme kvinnekarakteren som var på hotellrommet ut i forskjellige hverdagslige hendelser. I min forrige serie lånte jeg elementer fra moteverdenen, og dette vil bli enda tydeligere i min neste serie. Etterfølgerne til damene i Do not Disturb vil komme frem fra lukkede hotelldører og inn i glinsende variasjoner av hverdagen. Det er litt tidlig å si akkurat hva de skal gjøre, men jeg har et bilde av en velkledd dame som skifter bleie på en hylende baby i baksetet på en gul Jaguar. En slags stilisert perfekt kvinne som befinner seg i en uperfekt og til tider kaotisk verden.

Hva er disse kvinnenes agenda? De har fått et slags falskt løfte om perfeksjon, og gjennom en kombinasjon av det filmatiske og selvportrettet vil jeg utforske det banale og melodramatiske i selvportrettet. Og uttrykket jeg bruker er stilisert, men også forførende. Jeg vil bakenfor den perfekte fasaden og minne seeren på at det ofte skjuler seg mye bak det tilsynelatende feilfrie. Hun skal ut i virkeligheten, og der kan jo det meste skje.

Fikk du tatt mange fine bilder på barnebursdagen i dag? Nei! Nesten ingen. Jeg bruker så lang tid på å ta et bilde, så når jeg har komponert det slik jeg vil, er modellene forsvunnet. Unger, ikke så flinke til å sitte stille, vettu.

Anja Niemi (f. 1976)

-Norsk fotograf bosatt i Berlin.

-Utdannet fra Parsons School of Design og London College of Printing (1996-2000).

-Representert av Riflemaker, og nå hos The Little Black Gallery i London. -Omtalt som lovende ung kunstner (bright young thing) av det prestisjetunge bladet Art Review etter sin første soloutstilling hos Riflemaker i London.

-Fotografiene hennes har blitt solgt gjennom både Phillips Auction House og Christie's, og hun var nylig med på listen for One to watch av Art & Auction Magazine og har fått omtaler i Sunday Times og Eyemazing.

-Internasjonale kunstmesser: Volta Art Fair, Basel, New York Christie's Art Fair, London Preview og Berlin Preview.