Hvem er Alexander Chandler?

Forrige

Neste

ANDREW WYETH: Alexander Chandler, 1955, 21 ¼ x 14 ½ in. Foto: © 2011 Office of Andrew Wyeth.  

Av Bjørn Li.

KUNST 6-2013: Bjørn Li vil ha en ny fast spalte i KUNST, der han tar for seg De utstøttes billedhistorie. Denne gangen skriver han om Alexander Chandlers bilde av Andrew Wyeth.

Brennende kors mot nattehimmelen - spøkelsesaktige skikkelser med spisse hetter - Ku Klux Klans seremonier hørte til min generasjons første fjernsynsopplevelser fra det tidlige 1960-tall. Sendingene viste enda uhyggeligere fremtoninger: Slåpne figurer med rep om halsen dingler som brukne bønnebelger fra grener i trærne. En ung mann blotter sin skamferte rygg, omkranset av opprørte familiemedlemmer - alle med hud mørkere enn barken på grantreet hjemme i hagen i det vinterlige Norge. Slik fremsto negrene i denne uvirkelige forestilling: Et brunbarket folk med skamslått rygg og rep om halsen. Og man forsto at dette ikke var eventyr. Negrene ble lynsjet. De ble slått i hjel. Og politiet beskyttet morderne. Det satte verden i perspektiv. Den var et farlig sted å være.

For prøv å forestille deg: Du går ut om morgenen for å hente avisen til dine foreldre, og der henger naboen dinglende fra en gren på frukttreet og du vet hva som må ha skjedd: En gjeng fra nabolaget har i nattens løp tatt seg inn i huset, dratt naboen opp av sengen og ut i hagen. Der klynger de ham opp mens konen desperat ringer til politiet som skjeller henne ut for å forstyrre natteroen. Og mens du står der med avisen under armen og betrakter liket, sitter morderne på den lokale respatexcaféen og spiser vafler med lensmannen mens de morer seg med å beskrive vanviddet i blikket til naboen idet han kjente repet klebe til halsen.

Historien om Amerikas fargede befolkning må være et av de minst oppløftende kapitler i menneskehetens historie: Ført i lenker gjennom det afrikanske fastland, solgt på slavemarkedet for så å bli transportert over Atlanterhavet – sammenstuet under forhold som tok livet av millioner – brukt som arbeidsdyr i gruver og på plantasjer, fornedret og mishandlet gjennom nesten et halvt årtusen og helt inn i vår tid. Millioner av individer fra et utstøtt folk pålagt umenneskelige plikter og fratatt alle rettigheter. Historien har en parallell: Det gamle testamentets beretning om jødenes fordrivelse til det faraoiske Egypt. Men til forskjell fra jødene forble de fargede i sin diaspora.

Hele denne historien ligger på eiendommelig vis nedfelt i det bildet den amerikanske kunstner Andrew Wyeth (1917-2009) maler av Alexander Chandler i 1955. Men først:

To år før Andrew Wyeth kom til verden, gjenoppsto Ku Klux Klan etter å ha befunnet seg i mange års dvaletilstand. I det følgende halvsekel skulle bevegelsen ikke bare terrorisere den fargede befolkning over store deler av det sydlige USA, men også tiltrekke seg millioner av tilhengere på tvers av de føderale grenser. Til tross for at Wyeth tilbrakte sitt liv på landsbygda i Pennsylvania og Maine - et godt stykke fra sydstatenes omstridte segregasjonspolitikk og Ku Klux Klans aksjoner, tilhørte disse begivenheter i påtrengende grad hans samtid. Likevel har hans fremstilling av Alexander Chandler intet av den politiske pamflettens agiterende vesen.

Han er da heller ingen agitator, den loslitte karen som har satt seg på en hoggestabbe i solveggen foran malerens staffeli. En vissen hånd hviler mot stokken; den er mer en drømmers resignerte hånd enn en sliten arbeidsneve. Og stokken har vel tjent som selskap og vandringsstav før den også ble støtte ved ustødig gange. Men bildets virkelige tyngdepunkt - det punkt som samler og forklarer alt det annet – befinner seg i Alexander Chandlers venstre øye. Har verdenskunsten noensinne - før eller siden - frembrakt en slik klode av et blikk? Så åpent, så sårbart og med et slikt innhold av erfaring? Ikke kun den subjektive erfaring som oppstår mellom tilfeldighetenes spill og viljens vankelmodighet, men den erfaring som tar form av et helt folks skjebne.

Og nøyere besett - er blikket som utgår fra Alexander Chandlers øye virkelig rettet mot noe utenfor ham selv? Eller er det nå så mettet at det ikke kan ta opp i seg flere inntrykk der utefra, men må vende seg den motsatte vei for å finne et feste: Innover i sinnet, lik den blinde, men visjonære dikter Homer - den greske grunnlegger av vestlig fortellertradisjon? Det er Wyeths geni at han i det maleriske uttrykk makter å fastholde denne skjøre balanse mellom de psykologiske muligheter. For nettopp slik unngår han å havne i psykologiens reduksjonistiske grep, men løfter sin modell opp til det metaforiske plan uten å frata ham en tøddel jordnær realitet.

Alexander Chandler bærer sitt folks historie på samme måte som spiritualen, gospelen og bluesen løfter den enkeltes fortelling opp til det nivå hvor vi mennesker begynner å kjenne hverandre igjen; på tvers av rasemessige og kulturelle ulikheter. Slik har Chandler-skikkelsen en svakt beslektet figur i vår hjemlige kunst: Den gamle mannen i Edvard Munchs Historien. Men mens Munchs selvbevisste historieforteller har en tilhører, den unge etterkommer som skal føre tradisjonen videre når den gamle er gått bort, så er Alexander Chandler alene med sin viten - uten annet selskap enn stokken og sin egen skygge. Den avtegner seg skarpt og likesom fanger sitt opphav til den solhvite veggen. Det er skrevet at for Wyeth symboliserer det hvite døden. Alexander Chandler er omhegnet av hvitt. Skoene er hvite. Etter et langt liv i skjebnens tjeneste sitter Alexander Chandler på hoggestabben og venter. Tålmodig og tillitsfull venter han på å bli hentet av døden.