Marius Amdam - Avantgardisten - Historiefortelleren

– Og så er det Vanligheten her da. Det minner om noe fra en Sør-koreansk skrekkfilm.
– Det er noe som skurrer i dette bildet?
– Ja, det er noe som skurrer, men jeg liker det, det er tyggemotstanden, at du må tenke
”Unnskyld, hva i helvete skjer egentlig her?”. Familiemedlemmene mangler noen føtter og armer.
– Det makabre og vakre hånd i hånd, sier mannen bak verket og betrakter det halvferdige maleriet.
Vi er inne på Marius Amdams lille atelier på knappe tolv kvadratmeter i Lademoen Kunstnerverksted (LKV) et arbeidsfellesskap for billedkunstnere i Trondheim. Amdam og 38 andre billedkunstnere leier arbeidsplass hos LKV som eies av Trondheim kommune. Her holder han til på fjerde året, i et av verkstedets aller minste atelier.
– Her har jeg alt jeg trenger, sier Amdam og tråkker opp på et lite platå i atelieret. På kortveggen er et stort vindu som gir utsikt mot Lademoparken. På platået foran vinduet står en stol. Her sitter han ofte. Betrakter parken, menneskene. Legger et nytt strøk på lerretet. Ser ut vinduet igjen. Snur seg og maler litt på bildet på motsatt vegg.
– Om sommeren har jeg orkesterplass ned til damene som ligger her i parken, sier han.
Ved døra står en divan. I den brede vinduskarmen står en kombinert radio- og cd-spiller. Amdam jobber ikke her hele tiden.
– Jeg kom nettopp hjem fra Kristiansand. Der jobber jeg i et verksted med grafikk, forteller han.
Han har kortklipt, brunt hår. Enkle, firkantete briller, mørkeblå genser, grå bukse i cordfløyel og solide vintersko. Og en stor ørering i hvert øre. Utseendemessig kunne han, om man ser bort i fra øreringene, lett gått for å være for eksempel en streit advokat fra Byåsen. Amdam har første avdeling juss.
– Juss- det hadde noe med språk og sånt å gjøre. Jeg var veldig klar på at jeg skulle bli advokat. Så begynte jeg så vidt på det. Men det gikk faktisk veldig bra og da kunne jeg slutte. Hadde jeg gjort det dårlig, så hadde jeg blitt en dårlig advokat, men siden det faktisk funka, så kunne jeg velge det helt bort, og velge dette her istedenfor.
På begge sider av rommet henger store malerier som er under arbeid. En eksplosjon av farger, strek og uttrykk suger til seg all oppmerksomhet. Midt i står Amdam og røyker rullings. Her jobber han, gjerne lange dager og kvelder, intensivt og inspirert.
– Det er ålreit å sitte her på den lille tronen og snu seg og kjenne at bildene som i utgangspunktet er forskjellige, blir mer og mer beslekta. Jeg holder på stort sett i ett. Snur meg og ser på det andre og så tilbake.

Struktur for hodet

– Siden jeg har liten plass her og altfor mye i hodet, må jeg strukturere tingene. Derfor tegner jeg på Hitra, trykker i Kristiansand og maler her. Slik greier jeg å holde de litt fra hverandre, sånn at det ikke blir bare søl. I Kristiansand har jeg et superverksted hos en veldig flink trykker. Jeg har nettopp vært der i halvannen uke. Der jeg har gjort to nye arbeider, det ble veldig saftig og bra trykk.

– Du har stadig nye ideer og prosjekter?
– Altfor mye! Jeg må sortere dem, derfor lager jeg meg små disposisjoner, titler, serier. Jeg forsøker også å være tilstede der jeg er. Det er fordelen med å dra til Kristiansand for å trykke, for eksempel. Det finns ei lito-presse i kjelleren her, men hvis jeg bare skal gå herfra og ned i kjelleren, så hadde jeg fremdeles tenkt på maleriene. Når jeg reiser helt til Kristiansand, er det langt nok til at jeg rett og slett bare gjør akkurat det jeg skal gjøre der, og det funker for meg.

Forteller i bilder

Amdam kaller seg historieforteller. Historiene fortelles i maleri, tegning og litografi.
– Jeg lager mitt eget system og gjør noen ting som forholder seg til folk og samtid.
Han nærmer seg arbeidet litterært. Fra tekst til bilde. Tittelen er ofte det første som kommer.
– Jeg har et bestemt format og jeg har en tittel. Også hender det at jeg overrasker meg selv underveis. Når jeg har laget et bilde er jeg på en måte ferdig fortalt. Den interessante historien er når mottakeren tenker noen ting. Det er på en måte lønningsdagen min. Jeg trenger ikke å høre så mye om hva mottakeren tenker heller, men når noen ser noe jeg har gjort og lager noen ting selv i hodet, da funker det for meg. Det er på en måte kikket. Bildene kan oppleves direkte, men jo mer kunnskap du har, dess enklere er det å gå inn i bildene. Samtidig er det ikke sikkert det skal tolkes så mye heller. Folk kan selv bestemme hva som har skjedd i bildet.
Amdam ble uteksaminert fra Kunsthøyskolen i Bergen i 2001 og har etter endt utdanning vært kunstner på heltid. CVen er lang og innholdsrik. Han har holdt flere separatutstillinger, kollektivutstillinger, blitt innkjøpt av Trondheim kunstmuseum, St. Olavs hospital, Sør-Trøndelag fylkeskommune og norsk kulturråd. I 2009 deltok han med to malerier på Høstutstillingen. Neste planlagte utstilling blir i Sandefjord kunstforening i 2011.
– Jeg driver med dette, og har tatt det bevisste valget om at det er dette jeg gjør. Å være kunstner er innmari flott innimellom, og nå er jeg så heldig at jeg har et stipend fra billedkunstnernes vederlagsfond (BKV) som er et toårig arbeidsstipend på 200 000 kroner. Det gir deg en trygghet til å kjøpe materialer, til å eksperimentere og til å ikke gå etter det mest kommersielle.
Amdam har et godt forhold til Trondheim kunstmuseum og jobber mot en utstilling der. Trondheim kunstmuseum har kjøpt inn både tegninger og maleri av han.

En spennende kunstner for sin generasjon

Kunstgruppa gutengut

Kvartetten Kim Nilssen, Mattias Åkesson, Henrik Placht og Marius Amdam utgjorde gutengut, et kunstprosjekt som varte i fem-seks år.
– På studiet traff jeg tre andre kunststudenter. Jeg kom inn på akademiet med maleri, men sluttet på en måte å male allerede første dagen.
Amdam er glad for erfaringen han har fått gjennom kunstnerkollektivet som han betegner som veldig interessant og spennende.
– Vi tok opp i oss alt. Vi gjorde performance, videokunst, vi jobbet mye med gruppa som subjekt. Når vi var i Bergen så ble det, uansett hvilken av oss fire som var til stede på et arrangement, oppfattet som om hele gruppa gutengut var tilstede, på godt og vondt. Vi fjernet på en måte individet. Subjektet gutengut var ganske mye poenget vårt. Og det kunne vi bruke til å fortelle hva som helst med en hvilken som helst teknikk, forteller han.
Alle fire var i utganspunktet malere. Kunstnerkollektivet stilte ut en hvit kube i Bergen Kunsthall. Kuben var en stor installasjon.
– Vi jobbet inne i kuben med malerier i flere uker. Den hvite kuben fikk tittelen Monster og vi, kan man si, var monsteret inne i kuben.
Kuben ble vrengt og avslørte et monster av malerier på utstillingens siste dag. gutengut bodde og arbeidet sammen i Berlin og en periode i Spania. Etter hvert har alle gått hver sine veier.
– Hvis jeg ikke hadde deltatt i, og laget den historien med gutengut, kunne jeg ikke blitt den historiefortelleren jeg er i dag. Jeg er veldig glad for at jeg har gjort det. Det har blitt mye mer interessant for meg å ta opp igjen det todimensjonale. Jeg har ingen begrensninger på teknikk. Jeg har bare lyst til å lage dem, og fortelle dem og gjøre det alene. Du blir sulten på ditt eget etter å ha vært sammen med noen så tett og intenst så lenge. Vi var veldig kritiske med hverandre og mye av den akademiske øvelsen gikk ut på å utvikle tyggemotstand. Etter hvert begynte det å bli interessant å komme tilbake til sitt eget hode, sier samtidskunsteren.

Glem det gylne snitt

Bak døra til atelieret ligger en pose med kjølige øl. Amdam åpner en boks Tuborg. Røykeloven gjelder ikke inne i Amdams lille univers. Rullings og boksøl er påfyll mellom slagene. Amdam drar frem noen store malerier plassert i gangen. Alle refererer til andre kunstverk. Han viser et bilde kalt Pike med løve.
– Det er en referanse til et maleri som finnes fra før. Men det handler litt om å ha kunnskap og kjennskap i bunn, og så lage noen ting som folk må tenke litt på selv. Det er ikke interessant å fortelle hele historien. Jeg vet alltid hvor referansene mine kommer fra. Det kan også være at jeg har laget en tittel som refererer til noe, eller det kan handle om en bok eller en film. Han henter fram og støtter opp mot veggen et lyst, nesten fargeløst maleri hvor konturene av en mer død enn levende skapning gliser mot oss.
– Dette er et maleri som inngår i en tredelt serie, inspirert av religiøse bilder. Når man lagde altertavler før, altså religiøse bilder, måtte man ha noen med karakter for å være Jesus og Judas og alt mulig. Modellen til dette bildet, er en god kompis av meg og tidligere kriminell, med virkelig mye karakter. Han ble så interessant for meg at jeg bruker han som utgangspunkt for et sånt stort tredelt bilde. Foreløbig arbeidstittel på denne serien er Banditt. Amdam viser en tegning. Enkel og med mye luft omkring. Kontrasten til maleriene er slående.
– Når jeg maler, må jeg ha et oppslag, det må være noe under og så må det gradvis reduseres igjen, men i tegninger tillates ikke sånne feil. Det er mye mer interessant med feil i maleriet enn i grafikken. Maling er annerledes å jobbe med enn grafikk og tegning.
– Det er to veldig ulike måter å forholde seg til den todimensjonale flaten på, og det er noe som jeg liker. Det ene gjør at jeg blir mer interessert i det andre, noe som gjør at jeg kan gå til og fra. Jeg har kjøpt meg hundre nye ark. Uansett om du vil, så greier du ikke å plassere noe feil på dette arket. Det blir riktig uansett. Alt sånt om det gylne snitt og tull og tøys om hvordan alt skal være, det kan man bare glemme.

Utdanninga satte kunsten i system

Amdam kom inn på Kunstakademiet på Kunsthøyskolen i Bergen i 1997. Etter fire år som kunststudent var saken klar. Han skulle leve av kunsten. Dette var det han ville holde på med.
– Hva har utdanninga betydd?
– Mye. Det er håpløst hvis du ikke kan sette deg selv i et system. Og hvis du skal greie å påstå deg selv, da, slik som verden har blitt, så trenger du virkelig å se noen andre, jobbe med noen andre og høre på andre. For geniet er over. Det viktigste du kan lære deg der er å sette deg selv i et system. Og du får prøvd viljen din. Og mange fortsetter ikke, eller overlever ikke, rett og slett fordi det er for knallhardt. Vi var i opposisjon til lærerne våre. Det som var bra med Bergen var at det var sterkt akademisk. Vi hadde en lærer, professor Lars Vilks, en fantastisk svenske som har utfordra staten og som kunne veldig mye. Det vidunderlige med akademiet var at du var i nærheten av folk som kunne veldig mye. Med mindre du skal gjøre naturmalerier, så må du lære deg noe om kunst.
– Hva inspirerer deg?
– Det er så mye. Det er film og bøker. Alt er lov og jeg lager mine egne kategorier og systemer, avslutter en inspirert Amdam.

Tekst / Foto Elin Rønningen