Dag Alveng

- Jeg har tro på kunsten, det er omtrent det eneste jeg tror på. Jeg begynner alltid dagen med å tenke: Hvordan kan jeg gjøre noe kreativt i dag?

Dag Alveng har stilt ut på Samtidsmuseet og Deborah Bell Gallery New York og er innkjøpt av The Metropolitan Museum of Art og The Museum of Modern Art i New York. Slike internasjonale meritter ser ikke ut til å prege en av Norges fremste fotografer. Han har kontor i Oslo, studio i New York, lang feriefartstid på Koster og atelier og gård i Holmestrand til sine siste mixmedia-arbeider. Det God Liv møter Alveng i hans fotostudio i Bispegata. Sønnen Karl tusler rundt i kulissene og kan røpe at faren er fargeblind og gal etter biler som går fort. Middelalderens Oslo blander seg med lagerbygninger omkring oss. Hylle etter hylle er fylt med negativer i ringpermer fra en 30 år lang karriere.

- 8 hyller med permer, det blir vel cirka 100 000 foto det. Det er i grunnen ganske lite. Gary Winogrand etterlot seg 200 000 ufremkalte bilder da han døde, sier Alveng mens han henger opp nyfremkalte fotoer på en snor i mørkerommet og serverer pulverkaffe. Bildene er de første i det som kan kalles hans livsprosjekt; New York serien. En mann sover på en benk og en kvinne er på vei inn i en taxi. Kjærligheten førte Alveng til N.Y. i 1986. Han begynte å knipse livet på gatene. Det gjør han enda. Det hele kuliminerte i utstillingen og boken "This is most important" på Galleri Brandstrup i 2003.

- Jeg jobber nesten alltid i serier eller konsepter, og det er også viktig for meg å avslutte prosjektene med en bok. Starten på New York serien var at jeg dobbeleksponerte ved en feiltagelse. Jeg så med engang at her var det noe. De siste bildene i serien lekte jeg også frem, ved å snu kameraet rundt i en sirkel og knipse fire ganger.

Asyl og sommeridyll

Alveng henter en ny bok som viser hans første store serie; "Asylium" fra 1986 - utstilt på Kunstnernes Hus det samme året. Boken har blitt kåret til en av verdens beste foto-bøker i England. Fotoene viser ikke mennesker, men sterke, triste interiørskildinger: Tvangsremmer, brente hull i gulvet etter sigaretter, et slitent juletre.

- Jeg jobbet som nattevakt på Dikemark på 80-tallet og tok disse bildene. Noen ganger jobber jeg med mennesker, men i Dikemarkserien var det helt feil å ta med mennesker. Begge motiver er like vanskelig. Alt krever, enten du er poet eller fiolinist, sier Alveng mens han finner frem en siste bok: Hans sommerserie fra Koster; "Sommerlys" som ble stilt ut bl.a. på Museet for Samtidskunst i Oslo i 2001 samt i N.Y., Hannover og Warszawa. Vi ser hans datter Anna, en naken mann som faller i vannet, skogstemninger og masse norsk sommeridyll.

- Det starter ofte med at jeg famler rundt etter noe ukonkret. Det er en utrolig spennende fase. Så ser jeg noe, et fellestrekk, og graver dypere i dette. F.eks. i serien fra Koster var det noe med lyset. Jeg ønsket å skape det sollyset som blender deg når du har sovnet i solen og åpner øynene. Alt er liksom hvitt. Du kan se hvordan været var de ulike somrene ut fra tykkelsen på permene mine; var det en dårlig sommer fikk jeg ikke tatt mange bildene, ler Alveng.

- Det er en stor kontrast fra New York serien til dine sommerbilder og ikke minst fotoene fra Dikemark?

Alveng tenker et sekund.

- Det er slik livet mitt har vært. Jeg kan sitte i N.Y. på en fortauskafé om kvelden og fiske på Koster dagen etter. Jeg tror ikke alltid at hjernen klarer å holde følge. Det tar litt tid før jeg skjønner hvor jeg er. I N.Y. ble Koster serien oppfattet som eksotisk og solgte bra. Her hjemme er det N.Y. bildene som har slått best an. Det speiler egentlig alt.

Fra medisinstudent til en av Norges fremste fotografer

Da medisinstudenten Alveng begynte å assistere ved operasjoner i 1976, hoppet han av for å drive med egne ting.

- Det ble for alvorlig og jeg følte jeg måtte ta et valg. Er det dette jeg vil? Jeg hadde vært hekta på foto siden jeg fikk et kamera av min far da jeg var rundt ti år. Det var likevel aldri meningen at jeg skulle bli fotograf. Dessuten var jeg lei Norge. Etter fotoutdanning ett år i England, livnærte jeg meg med undervisning og drosjekjøring. Følte jeg for å få litt luft under vingene igjen, dro jeg til avgangshallen på Fornebu og sugde inn stemningen. Det kan anbefales!

På slutten av 70-tallet ble Alveng plukket opp av det legendarisk reklamebyrå Haugen & Maning. Nylig kåret Dagens Næringsliv Alvengs Dagbladannonse for tabloidovergangen i 1983 til den nest beste kampanjen som er laget noensinne.

- Vi var etter hvert en liten fotografgjeng som ønsket å skape aksept for kunstfotografiet i Norge og grunnla Fotogalleriet i Oslo. Ingen gallerier ønsket å stille ut foto den gangen. Museet for Samtidskunst kjøpte ikke inn foto før sent på 80-tallet, og det første fotografiet ble ikke stilt ut på Høstutstillingen før i 1978. I USA derimot ønsket de kunstfotografiet velkommen med åpne armer. Min teori er at Amerika ikke hadde den tunge kunsthistoriske ballasten. Om hundre år tror jeg de store fotografene fra vårt århundre vil være lik store om Matisse og Picasso, sier Alveng og ser deg rett inn i øynene gjennom sine karakteristiske runde briller.

- Er du fotograf eller kunstner?

- Jeg sier ofte at jeg er en kunstner som har fotografiet som uttrykksform. Og direktør når jeg bor på hotell.

Dag Alveng ler høyt og lenge.

- Fra 1969-1980 jobbet jeg kun kommersielt, i dag selger jeg mest som kunstfotograf. Begge deler er morsomt. Innen det kommersielle var det ikke så mange spørsmål, mer håndverk og en pengesjekk når prosjektet var ferdig. Når jeg jobber som kunstfotograf blir jeg mer kritisk til egne arbeider.

- Så hva er ditt høydepunkt etter 30 år i gamet?

- Det er alltid et høydepunkt å åpne en ny utstilling. Spesielt stort var det å stille ut hos Holly Solomon i New York. Det er noe man ikke kan forvente. Jeg var privilegert. Noen mener at man må stille ut minimalt annethvert år som kunstner. Jeg må derimot være klar og vente til jeg føler at jeg har noe å stille ut. Det største høydepunktet var likevel A-HA konserten i Frognerparken i år der jeg viste fire bilder på 4 x 6 meter i forbindelse med kunstprosjektet "Capturing Hydro". Jeg stod og så på fotoene med sønnen min og 120 000 andre mennesker. Det var et kick.

Alveng prater videre:

- Jeg mener at ingen norske kunstnere har fått internasjonal berømmelse siden Munch. Jeg bruker å si at å få et navn internasjonalt er like vanskelig som å vinne 10 OL-gull. Der har OCA en jobb å gjøre og vår nye kulturminister Giske; å være ambassadør for norsk kunst i utlandet.

- Hva er det gode liv for deg, Alveng?

- Med et liv i Norge med sønnen min Karl i Oslo og kone i Holmsstrand og et liv i N.Y. med min datter Anna, er det kun ved spesielle høytider at alle er samlet. Å sitte sammen med begge barna er noe jeg setter utrolig stor pris på. Men det gode liv er også god musikk og en god flaske rød vin.

Tekst: Mette Thorstensen - Foto: Therese Borge