Dansk glasslidenskap

Forrige

Neste

AINO JENSEN kom til Norge som 18-åring, fant kjærligheten og har siden etablert seg som en viktig glasskunstner med mange store utsmykninger og utstillinger på CV-en. Nylig hadde hun en stor separatutstilling i Telemarksgalleriet.  

Av Mette Dybwad Torstensen.

KUNST 5-2012: - Jeg vil heller bryte ut enn å gå med strømmen. Man kan egentlig ikke blande glass og metall, eller male med glitter på glass. Eller brenne glass så hardt som på 900 grader. Nettopp derfor vil jeg gjøre dette.

HVITTINGFOSS (KUNST): Pass opp for kontroll ved Eftelot skole, 1. skoledag tikker det inn en sms like før jeg skal møte Aino Jensen. På toppen av en bratt bakke ligger det gamle forsamlingshuset fra 1870-årene som tidligere huset en skole. Rustne fat med runde steiner pryder steintrappa. Det gule panelet er pyntet med glasskunst. Aino gir meg en stor klem, selv om vi aldri har møtt hverandre, og svinser inn i det store rommet som utgjør første etasje.

- Jeg har bakt noe veldig dansk og veldig søtt, sier hun, og finner frem kopper fra de egendesignete glasskapene i kjøkkeninnredningen som har fått lengde og høyde etter hvor store flater hun kunne brenne i ovnen sin.

- Du må bare stoppe meg, men når jeg skal snakke om glass og kunst, blir jeg så ivrig! For meg er det viktig å gjøre ting som egentlig ikke er lov. Det er så mange regler for hva glasskunst skal være og hva man ikke får lov til. På det glassbildet der har faktisk min mor malt med glitter på mitt bilde. Det skal man liksom ikke gjøre. Når folk hører at jeg jobber med glasskunst, tenker de enten krystall eller glassblåseri. Men jeg jobber faktisk mest med metall i glasset. Og det er i teorien en umulighet. Når man skal kombinere noe med glass, må man velge et materiale som følger glassets prosess; nemlig å utvide seg når det varmes opp og trekke seg sammen igjen når det blir kaldt. Glass og metall oppfører seg veldig ulikt. Men ved hjelp av tynne lag med metall tar glasset det det vil ha av metallet, og jeg skurer av overskuddsmetallet med stålbørste etter brenningen. Mange spør seg hvor glasset faktisk er i skulpturene, bildene og vasene mine. Men det dukker frem mellom metallet, og det er glasset som former stålet eller kobberet jeg bruker.

Aino reiser seg og peker på tre tykke glassplater satt ned i sokler som er ment til en større utsmykning.

- Her ser du hvordan glasset har røff struktur, og på baksiden ser du det transparente glasset med utallige lag. Når solen skinner inn fra baksiden, oppstår det også noe nytt. Noe er abstrakt, andre steder er det en torso som går igjen. Men hele hensikten med kunst, mener jeg, er at den ikke skal være ferdigtygd. Den skal stadig overraske. Jeg liker ikke det søte, det skal skurre litt og være litt frekt, om du forstår?

En glasskjemiker

Hvert år forplikter Aino seg selv til å lage et nytt konsept, et nytt produkt. I år er det blonder og farger som står på menyen. Særlig med fargene beveger hun seg langt utenfor den ton-i-ton-komfortsonen hun trives best i. Aino snakker med hele seg – armene prater et eget språk ved siden av dansk-norsken.

- Jeg har testet ut blondene i ovnen sammen med glasset i ett år nå. På 900 grader vil jo tekstiler bare si poff og smuldre opp. Men jeg har funnet en teknikk som bevarer dem.

Hun henter en transparent glassfigur der gipsen ennå sitter igjen, og som er en avstøpning av henne selv. I verkstedet ligger gipsavstøpninger av en gammel blondekjole som igjen har formet glasset.

- Men det er ikke historien til hun som bærer kjolen jeg er interessert i, men fortellingen i teksturen, sier Aino etter at vi har forflyttet oss over plenen til verkstedet. Hun demonstrerer litt av den møysommelige prosessen med å hakke av gipsen fra glasset.

- En kunde spurte om jeg jobbet på kjøkkenbordet hjemme ... Dette er ingen frøkensport, nei, men blytungt! ler hun og legger til: - Jeg er nøye med å si at mine ting ikke er bruksting; du vil ikke ha en metallbit i munnen fra bløtkaken du setter på fatet mitt.

Til syvende og sist handler mye om kjemi, lekenhet, feiling, eksperimentering og det å aldri gi opp. Ørsmå endringer i temperaturer gjør store endringer i uttrykket. Mens noen skulpturer trenger opptil 20 døgn i ovnen og 36 timer for å kjøle seg ned og avspennes, trenger andre kun noen dager. En knudrete, sort torsoskulptur er skapt ved at sanden kokte med vann i glasset. Perlemoren i billakk har skapt et spennende leopardmønster.

- Ofte er det feilene som fører meg videre. Jeg har lært at jeg ikke må bestemme meg for akkurat hva jeg vil ha, men ha en åpenhet til hva som skjer tilfeldig. Feilen blir ofte et pluss. Jeg kan ta ut en plate, se på et hjørne og tenke at her, her fikk jeg til noe. Men så er det ikke alltid jeg husker hva jeg har gjort for å få til akkurat det da, smiler Aino, og viser sin siste store mesterprøve; en krukke av glass og metall. Ni av ti kollapser som glass- og metallklumper nederst i ovnen.

- Da tenker jeg at nå orker jeg ikke mer, men så blir man litt hekta på å få det til, og jeg prøver igjen. Jeg har greid å lage fire vellykkete nå. Det er kobberet som holder glasset oppe. Kobber vil som regel forkulle ved 900 grader og bli sort. Men ved å tilsette et fargestoff får jeg frem både kobberets røde tone, en blå farge og en grønn farge. Du ser liksom naturens naturlige prosesser i disse fargene, fryst på ulike stadier, i glasset. Skulle jeg malt en rød stripe eller en grønn med glasspigment, ville det blitt kunstig og dødt. Nå er det en naturlig kjemisk prosess. Men når du har kastet over hundre kilo glass, finner du etter hvert ut hva du ikke skal gjøre!

Å finne et uttrykk

Aino kommer fra en familie med kunstnere så langt tilbake hun kan huske. Moren er en eksentrisk malerinne. Selv lette Aino lenge etter et uttrykk; hun designet klær, var blomsterdekoratør, keramiker, laserte møbler, men fikk aldri ut det hun ville uttrykke. En dag viste en venninne et glass fat, og det var kjærlighet ved første blikk. Da hun og mannen fikk igjen på skatten, som unge og fattige i det gamle forsamlingshuset som manglet alt fra vann til strøm, skulle han kjøpe et anlegg og hun en brukt glassovn. Og slik startet det:

- Jeg stod ved kjøkkenbenken med tre små barn rundt meg og skar glass og brente det i garasjen i 30 minusgrader. Det tok to timer å rydde opp en times arbeid. Men lidenskapen bare eskalerte. Etter et halvt år fikk jeg det for meg at jeg skulle lage et fossefall på åtte kvadratmeter. Skal den møkka henge her i all evighet? spurte mannen min. Men jeg bare måtte lage det. Jeg tok kontakt med Kongsberg Maritime, fikk overbevist dem om at denne utsmykningen passet der og ga dem en god pris. De sa ja, og jeg hadde fått mitt første punkt på CV-en! Jeg dro etter hvert til Galleri Osebro med noen skulpturelle fugler, i ettertid fikk jeg vite at de kun tok meg inn fordi jeg var så energisk og blid. Men å komme inn der åpnet opp til flere galleriet. Jeg har kjempet. I starten jobbet jeg 50 % med markedsføring og resten med kunsten. I dag trenger jeg heldigvis ikke å markedsføre meg annet enn litt i forkant av utstillinger.

Utsmykningsoppdragene fortsatte. I 2008 fikk hun en telefon fra Kongsberg Maritime med spørsmål om hun kunne lage et utkast til en 14 meter høy betongvegg. Den ble til en livsfrise.

- Midt på veggen hengte jeg et bilde der det stakk spisse glasskår ut, som en slags midtlivskrise. Det var noe jeg hadde hatt lyst til å lage lenge, men med glass må man alltid tenke sikkerhet. Man skal ikke kunne skjære seg på noe, og opphenget må være bombesikkert. Derfor samarbeider jeg alltid med byggherren og en sveiser, der sveiseren lager systemene rundt glassutsmykningene, mens byggherren er ansvarlig for opphenging. De kjenner jo bygget og svakhetene, som hvor de ikke kan bore.

Aino påpeker hvor viktig det er å tilpasse utsmykningen i rommet til brukeren. I en bank bruker hun ofte stramme og presise former, mens på et eldrehjem har hun smykket ut med hav, farger og bølger. Det slår meg hele tiden hvordan naturen går igjen som motiv hos Aino, i nettopp naturens materialer som metall og glass. Flere fat har spor som ligner furer i barken. Andre former minner om kokonger som er i ferd med å åpne seg, og et bilde får opp et minne i hodet mitt fra en fjellvegg der vannet rant og piplet like bak isen en vårdag. Vi avslutter foran Metamorfose som dannet utgangspunktet for temaet på Ainos seneste utstilling på Telemarksgalleriet i mai. Flere masker har også fått bind for øynene.

- Jeg vil at man skal bli en bedre utgave av seg selv. Fyll livet ditt og ha det gøy. Og ta av masken som symboliserer alt vi ikke ser og lukker øynene for. Livet.