Det er ikke mer enn 50 år siden at bilder som ikke viste noe ble oppfattet som smørerier, umoralske og uten ekte kunstnerisk verdi i Norge. Norsk etterkrigskunst var nemlig primært abstrakt. Stilen kalles ofte for "Pariserskolen", siden malemåten hadde sitt utspring i fransk maleri etter 1945. Debatten runget høylydt i et tiår her til lands før den abstrakte retningen ikke lenger skapte overskrifter og virket støtende på publikum: Umenneskelig, virkelighetsbenektende, og forfallsfenomen var skjellsordene fra de konservative. Trangsynte, vanetenkende og uvitende tordnet modernismens forkjempere. Først på den norske abstraksjonens skanse i 50-årene stod kunstnere som Gunnar S. Gundersen, Jens Johannessen, Inger Sitter og Lars Tiller.
Senere utviklet abstrakt seg til noe enda verre og mer hårreisende; abstrakt ekspresjonisme. Den abstrakte ekspresjonismen fikk sitt endelige gjennombrudd i 1951 med en stor utstilling på Museum of Modern Art i New York, kalt Abstract Painting and Sculpture in America. Etter dette fattet også CIA interesse for den nye retningen. De mente den formidlet USA som de frie tankers - og det frie markedets forsvarer. Denne type kunst måtte være et suverent propagandainstrument overfor de kommunistiske landenes sosialrealisme. De utøvende kunstnernes tanker var et helt annet sted: Foregangsmenn som Jackson Pollock og Willem de Kooning ønsket å male bilder som skulle springe direkte ut fra deres indre følelser og underbevissthet. Som navnet angir hentet den abstrakte ekspresjonismen mange ideer fra den europeiske ekspresjonismens tankegods. Surrealismens spontane og ubevisste kreativitet var også en del av bakteppe. Kunsthistorien har vist at futten går fort ut av kunstrebellene i det 19. århundre. I løpet av 1960-tallet ble abstrakt ekspresjonisme utfordret og kritisert av nye retninger som minimalisme, konseptualisme og popkunst. Abstrakt ekspresjonisme var stuerent.
