Mai Cheng - en kunstnerisk alkymist

Forrige

Neste

Historiens klang 2  

Av Toril S Kojan.

KUNST 2-2012: Mai Chengs kunst er verken spesielt kinesisk eller spesielt nordisk. Den er noe helt for seg selv, kanskje med en undertone av noe urgammelt, noe universelt som snakker til de fleste av oss. Hun er et barn av kulturrevolusjonen.

Mai Cheng - en kunstnerisk alkymist

OSLO (KUNST): Mai Cheng er en norsk billedkunstner med kinesisk bakgrunn. Hun er utdannet ved Kunstakademiet i Beijing, og deretter ved kunstakademiene i Oslo og Bergen. Hun har hatt en rekke utstillinger i Norge, samt i USA, Frankrike, Tyskland, Belgia, Island. Hennes største mønstring hittil var i Det kinesiske Nasjonalgalleriet i Beijing i 1992. Da stilte hun ut mer enn 100 malerier i de samme salene hvor hun ni år tidligere hadde sitt første møte med Edvard Munchs kunst. Et møte som inspirerte henne til å reise til Norge.

KUNST treffer Mai Cheng under hennes siste store utstilling i Oslo, i Rådhusgalleriet, før jul i fjor. En vellykket utstilling som gir mange av hennes trofaste tilhengere nye og gullkantede kunstopplevelser. Mai benytter mye bladgull i sine arbeider, derfor denne betegnelsen. Hvorfor hun bruker gull, skal vi komme tilbake til.

Hennes kunst er verken spesielt kinesisk eller spesielt nordisk. Den er noe helt for seg selv, kanskje med en undertone av noe urgammelt, noe universelt som snakker til de fleste av oss. I tillegg til kraftige farger er bildene alltid fylt av tegn og symboler. Hun forteller at hun maler for eksempel ikke et fjell eller en båt, en blomst eller hav. Hun maler symbolene for disse elementene; en trekant er fjellet, en spiral er havet.

Symboler og skrifttegn

Mai Chengs arbeider er satt sammen av en mengde tegn og symboler. I bildene hun viser nå, opplever jeg et slektskap til både egyptiske hieroglyfer og kinesiske tegn. I tillegg er mange av bildene bygget opp av rektangler som minner om murstein.

- De fleste malere maler malerier. Jeg skriver malerier, sier hun med en forsiktig latter.

- Symbolikk er veien til å forstå abstrakt kunst. Jeg bruker masse små firkanter, som en slags mosaikk til å begynne med i et bilde. Muren er bygget opp av små murstein, eller gjerne babylonske portaler. Når vi maler, må vi legge murstein på murstein for å bygge et verk. Og i hver murstein er det historie fra alle verdens kanter: Kina, Egypt, Hellas, som en slags reise gjennom tidene.

Mai forteller videre at Egypts historie og kultur betyr mye for henne; egyptisk mytologi, gudene og menneskene som levde sammen i fred for så mange tusen år siden. Hvordan de levde og skapte kunst allerede da.

- Dette inspirerer meg veldig, og hvordan mennesket har kommunisert gjennom tidene. De første skrifttegn kom for 6000 år siden, kileskrift og hieroglyfer. Men vi må ta vare på denne arven, hva betyr disse tegnene, hvem kan i dag tyde for eksempel runer? Skriver man ikke ned det som skjer, mister man historien og vi blir historieløse. Kinesisk skrift forandrer seg ikke. Man kan lese de samme skrifttegnene selv i dag. Historien er kontinuerlig. Her i Norden hadde vi runer, i dag er det nesten ingen som kan lese dem, så da har vi mistet en del av historien.

Spesiell oppvekst

At hun er så opptatt av tegn og skrift, er kanskje ikke så rart. Mai forteller at da hun var liten, satt hun ofte og så på sin far mens han skrev. I dag husker hun lukten av tusj som fylte rommet. Lampelyset som glødet over bordet og fikk rispapiret til å minne om silke, og farens dype konsentrasjon. Hun satt på den andre siden av bordet og malte eller skrev for seg selv. Og enten hun malte eller skrev, var redskapet det samme: en pensel. Rispapiret også. Dette var hennes lek, gleden over penselen som etter hvert lystret henne, gleden over å beherske et redskap. Andre leker ble hun raskt lei, men aldri denne virksomheten. Kanskje det var fordi det var vaskelig å oppnå fullkommenhet? Denne gleden har hun fortsatt.

Mai er født i Beijing og var 11 år da kulturrevolusjonen begynte. Før kulturrevolusjonen var familien vel ansett og gode medlemmer av kommunistpartiet. De hadde gode stillinger og god inntekt. Kulturrevolusjonen ble dramatiske tider for den unge Mai. Ikke bare ble skolegangen avbrutt, men foreldrene hennes ble anklaget for forbrytelser de ikke hadde begått, og ble sendt vekk. Hele familien ble splittet. Det resulterte i at hun måtte bo alene i leiligheten de hadde i Beijing. Det var i denne tiden, under kulturrevolusjonen, at hun bestemte seg for å bli kunstner. Hun husker godt en dag på skolen da hun gikk i fjerde klasse. En av lærerne ville at de andre elevene skulle se på mens hun skrev et politisk slagord. Han dikterte: Lenge leve formann Mao Zedongs tanker! Og Mai skrev. Læreren oppfordret de andre elevene til å studere komposisjonen hennes, legge merke til penselføringen og beundre utformingen av tegnene. Det var ikke slagordet han var opptatt av, men Mais teknikk.

Hun hadde jo skrevet siden hun var fire år gammel og hadde kalligrafien i kroppen, noe som fascinerte læreren. Uansett hva hun skrev, var det vakkert i lærerens øyne. Men skjønnhet hadde ingen betydning egentlig. For kulturrevolusjonen satte ikke kunst eller skjønnhet høyt. Det var bare propaganda som gjaldt. Noe som ikke trengte å bli tolket eller analysert av hjernen.

Formann Mao var ingen forkjemper for lært kunnskap. Hans teori gikk ut på at man skulle lære etter hvert som man gjorde ting. Og Mai mener selv at hun faktisk lærte mye under kulturrevolusjonen. Hun forteller at hun og fire andre på skolen hennes ble satt i en propagandagruppe som skulle lage skolens avis, Det røde flagg. Mai ble plukket ut til denne gruppen fordi hun var så god til å tegne og skrive. Derfor ble hun også satt til å lage mange av illustrasjonene. Og jo større, jo bedre. Hun likte å skrive stort, slik at det var lettere å oppdage feil, for så å perfeksjonere det.

- Hvordan klarte du deg uten familie til å støtte deg når du var så ung?

- Når jeg tenker på denne tiden, den første delen av kulturrevolusjonen, husker jeg først og fremst vennskapet med de andre i propagandagruppen. Det var på denne tiden jeg lærte meg å samarbeide med andre, samtidig som jeg gjorde store fremskritt både med tegningen og skrivingen, syntes jeg. Men jeg tegnet fra morgen til kveld, enkelte ganger til langt ut på natten. Vennene mine syntes det var merkelig at jeg ikke gikk hjem. Men de visste jo ikke at jeg bodde alene. I begynnelsen syntes jeg det var supert å bo alene, for jeg hadde jo full frihet, men etter hvert ble det tomt og kjedelig i den store leiligheten. Derfor var jeg så mye på skolen.

Historien om Mai og hennes familie under kulturrevolusjonen er som en spennende roman. Mais mann er forfatter, og han har skrevet ned historien om Mais liv i boken Mai Cheng – Overlevelseskunst.

Etter hvert kom Mai i lære hos en kunstner hennes tante satte henne i kontakt med. Tien Ling var ingen hvilken som helst kunstmaler. Han hadde spesialisert seg på å lage portretter av formann Mao Zedong. Han var direktør på Beijings institutt for billedkunst, hvor Mai nå var blitt hospitant. Det var nærmest en portrettfabrikk, forteller hun. Men det hun lærte mest om her, viste seg å være hvordan hun ikke ville arbeide som kunstner. Hennes kunstneriske legning og ambisjoner, hennes særegne måte å tegne og male på, kunne vanskelig tilpasses de retningslinjer Tien Ling forfektet. Her ble ingen ting overlatt til tilfeldighetene. Skulle man for eksempel male røde flagg i bakgrunnen av et bilde, måtte de alltid blafre mot venstre, i samsvar med formann Maos utsagn om at østavinden alltid vil seire over vestavinden.

Heldigvis tok kulturrevolusjonen slutt. Foreldrene kom tilbake, og moren, som hadde blitt såkalt rehabilitert, fikk faktisk erstatning og ble ufrivillig rik på kulturrevolusjonen. Noen av pengene ble brukt til å feire at Mai var kommet inn på kunstakademiet.

Edvard Munch ble skjebnen

- Du har utdannelse både fra Beijing og fra Oslo og Bergen. Når og hvordan kom du til Norge?

- Jeg så en utstilling i Nasjonalgalleriet i Beijing med arbeidene til Edvard Munch. Disse maleriene grep meg så sterkt at jeg ville reise til Norge. Og det gjorde jeg to år etter. I 1984.

Mai fikk stipend og gikk på Kunstakademiet i Oslo. Det var en spennende tid for henne. Hun hadde Ørnulf Opdahl som lærer. Han inviterte alle studentene med seg til Godøy hvor han bor, og de malte mye landskap.

- Vi fikk bo der, var ute i båten hans, og hadde naturen veldig tett på.

Mai og ektemannen Trond Einar Jacobsen bor nå i Menton i Sør-Frankrike om vinteren. Det har de gjort de siste 11 årene. Mai elsker å male ute, også fordi hun benytter mye løsemidler i bildene, og i Menton er det temperatur som gjør dette mulig også om vinteren. Atelieret vender mot havet, som gir mye inspirasjon. Veldig mange av Mais malerier er tilegnet vann. Både i form og farge.

- Ja, når jeg er i Frankrike, maler jeg alltid blått, for der er det varmt, mens når jeg er i Norge, hvor det er kaldt, maler jeg varme bilder, sier hun og smiler.

Vi er nå i hennes norske hjem på Uranienborg i Oslo, som rommer både galleri, privat bolig og atelier. Hun er enkelt kledd i hvit skjorte og sorte bukser. Det sorte håret rammer inn ansiktet på en fin måte. Selv om utstillingen fortsatt pågår i Rådhuset, er huset fylt av hennes malerier. Jeg får anledning til å studere dem på nært hold og ser at hun bruker mye bladgull og andre elementer som hun legger inn i bildet og lager struktur med. Hun er ivrig etter å forklare hvordan hun arbeider.

- Selv om jeg ikke maler landskap, er vann og natur viktig for meg. Taoismen er opptatt av vann, feng-shui av vind og vann. Jeg er opptatt av filosofi, og i Kina er filosofi en vesentlig del av livet. Mange av mine arbeider er bygget opp over vannets egenskaper. Vann er ærlig, transparent, ydmykt. Det kan gå i dypet, eller være sterkt som vannkraft, og det kan rense. Det er en slags filosofi for meg. Taoismen er for mennesket å finne veien - en vei ut og innover i seg selv, å forstå seg selv. Ingen kan gi deg mindre verdi enn du selv tillater. Mange kunstnere bruker taoistiske ideer. Individet kan ikke beskytte seg selv uten å være hel i seg selv. Jeg liker også å arbeide med gull - det eldste metallet, som passer til alle andre materialer. Alle kunstnere ønsker å skape noe for evigheten. Gullet forandrer seg ikke. Kunstnere ønsker å være som alkymister – at alt de tar på, blir til gull.

- Som europeisk billedkunstner, har du noen forbilder innen kunsthistorien?

Jeg er glad i renessansekunst, og Matisse. Matisse har en egen eleganse. Jeg liker også dem som skaper noe nytt, og de intellektuelle malerne. Langsom kunst som man kan kose seg med. Paul Klee liker jeg godt, han leker som et stort barn. Kunst er lek - alle store kunstnere er flinke til å leke, se på ting fra ulike vinkler, men mot en mer alvorlig lek.

- Hva er det å være kunstner - for deg?

- Da jeg var i Kina, var det faktisk godt å være kunstner. Det var en slags frihet. Ord jeg ikke torde si, kunne jeg male. Jeg har et skapende behov i meg, jeg bare må ha det ut. Det er også viktig å snakke med venner og kolleger innen kunsten. Det gir inspirasjon. Vennskap for livet er veldig viktig. Jeg er også opptatt av å gi kunnskap videre. Jeg elsker å undervise. Ja, jeg underviste faktisk her i Norge før jeg var ferdig på Akademiet.

- Hva gir det deg?

- Det er litt gi og ta - jeg gir av meg selv, men får så mye tilbake. Det gir også inspirasjon. Jeg liker å kommunisere med mennesker. Det er en glede for meg. Jeg ønsker å formidle kunst, ha galleri og skape arbeidsplasser.

Mai Cheng tilhørte den første generasjonen av kinesiske kunstnere som ble utdannet etter kulturrevolusjonen, den såkalte klassen av 77. Internasjonalt er Ai Weiwei den mest kjente av disse. Nesten alle fra klassen av 77 arbeider i dag utenfor Kina, og nesten alle har gjort suksess. Ifølge Mai var de heldige fordi de fikk en ordentlig kunstutdannelse, og fordi de fikk lov til å reise ut i verden. De fikk en frihet i arbeidet sitt som nesten ingen kunstnere i Kina hadde opplevd tidligere, og noen kritikere mener dette utløste en slags gullalder i kinesisk kunst på 1990-tallet. Det ble nærmest en ny kulturrevolusjon. Men denne gang var den ekte.

Stein Mehren har skrevet et dikt om kunstneren Mai Cheng:

En maler kommer til et fremmed land for å male et bilde. Og uten at hun vet det maler hun det liv og det land hun forlot. Hun kan ha bestemt seg for hva hun vil male og hvordan det skal males. Men når bildet faller på plass i seg selv, så er det fordi et annet usynlig bilde våknet på dypet av det bildet hun planla. Innenfra mørket stråler det frem som et landskap. Et landskap som en gang ble sett i deg og glemt, blir langsomt fremkalt i ditt indre. Et landskap som et ansikt, gjennomtrukket av himmel, tynnslitt av lyset, en vinge som stryker et seende gjennom våre liv, se sier det, bare et savn vi ikke vet navn på og ikke vet grunn til, kan skape et bilde så stille, så gåtefullt stille, som dette.