Norske reaksjoner etter 22. juli

Forrige

Neste

UTEN TITTEL. For å bearbeide voldsomme inntrykk etter 22. juli malte Håkon Bleken dette bildet av Utøya, som ble vist på hans separatutstilling i Galleri Brandstrup i mars / april i år. Foto: Brandstrup.  

Av Mette Dybwad Tortsensen.

KUNST har sett på hva som har rørt seg hos norske kunstnere etter 22. juli 2011. Her er noen av verkene.

Tre norske verk etter 22. juli

Roser, det abstrakte og håp preger kunsten etter 22. juli.

Håkon Blekens abstraksjon av angsten

For Håkon Bleken er det ikke noe nytt å male katastrofen. I mange av hans malerier og kulltegninger kan man ane uroen i landskapet og kaoset etter en katastrofe. Spørsmålet han har stilt tidligere er om det også finnes håp etter katastrofen, om noe nyskapende kan vokse ut av kaoset.

Håkon Bleken er en meget samfunnsengasjert kunstner, som har festet uhyggen ved kriger og katastrofer til lerretene sine ved bruk av blant annet symboler og fotocollager.

- Dette verket kom en stund etter 22. juli – som en nødvendighet. Det er ikke Utøya konkret, og bildet har ikke noe reelt i seg, men viser følelsen av den trussel og angst som oppstod, uten at noe er gjengitt nøyaktig som det var, forteller Bleken til KUNST.

Morten Viskums klovne-reaksjon

Morten Viskum har tolket 22. juli-hendelsen gjennom å lage en gipsavstøpning som viser en mellomting mellom ham selv, Anders Behring Breivik og en klovn.

Hvert år drar nemlig Viskum til Paris på bursdagen sin, 2. februar, og lager en avstøpning av seg selv. Tidligere har han laget Gaddafi og Jesus, og han har vært muslim, prest, finansmann, udødelig, vitenskapsmann, bodybuilder og transvestitt. Viskum forteller om verket som ble laget 2. februar 2012:

- Å lage et kunstverk av den forferdelige hendelsen 22. juli visste jeg ikke helt hvordan jeg skulle løse. Men å portrettere meg selv som klovn har jeg tenkt på i mange år. Jeg har veldig ofte laget aktuelle kunstinstallasjoner og prosjekter. Jeg valgte å gi klovnen trekk fra Breivik, som hårfestet og skjegget. Avstøpningen er egentlig ganske ekkel. Det er ikke helt meg, ikke helt ham, mens det også er en klovn. Jeg har tenkt at det er for tidlig, men siden jeg fremstiller ham som jeg gjør, håper jeg folk skjønner at dette ikke er til hans fordel. Det er gjort i respekt for pårørende og etterlatte.

Viskum har tidligere sagt i intervjuer at han ikke står i atelieret og tenker at han skal lage provoserende kunst. Det var heller ikke tanken denne gangen:

- Han er en ekkel klovn og posør som ingenting biter på. Han vrir og vender på ting, slik at de fremstår som støtte til hans sak. Jeg håper at han ikke klarer å vri på dette. Jeg håper han ser det, og jeg håper at han ikke liker det.

Jan Christensens avbrente fyrstikk

Den Berlin-bosatte kunstneren Jan Christensen ble invitert av Kulturbyrået Mesén tidlig i 2011, på vegne av Rom Eiendom AS, til å gjøre stedspesifikke arbeider til to fasadevegger og flere videomonitorer på Oslo S. Om ettermiddagen 22. juli 2011 gikk bomben av i regjeringskvartalet i Oslo, og de som befant seg på Utøya ble angrepet kort tid senere samme kveld. Jan Christensen endret sine planer.

- De nye skissene for Oslo S plukket opp visse aspekter ved sjokket og traumet som hendelsene forårsaket i samfunnet. Det tredelte verket ble montert to måneder senere, 22. september, og hang frem til 18. november 2011, forteller Christensen til KUNST.

Den delen av arbeidet som var montert på glassfasaden ved Flytogets inngang, viste en delvis utvisket dato på et papirark.

- Blyanten i bildet ledet ut av motivet, mens det ødelagte viskelæret lå igjen i bildet. Datoreferansen (22-7-11) er umiddelbar, og sett i forhold til det ødelagte viskelæret illustrerer verket problemstillingen rundt personlig og felles hukommelse og hva som ikke lar seg fjerne og ikke kan glemmes. Det var et bevisst grep å bruke et svært lite utsnitt, altså små håndskrevne siffer og enden av en blyant, for så å forstørre motivet til monumental skala på 718 x 1030 cm. Tanken var å illustrere den dystre koden som for alltid vil påminne om hendelsene i Norge denne datoen, utdyper kunstneren, og forteller videre om det andre bildet:

- Motivet av fyrstikken var mer tvetydig. Bildet kunne minne om en forkullet kropp, der restene av svovel også ga fyrstikkens hode delvis svakt røde flekker - som om det fremdeles fantes varme. Samtidig kan fyrstikken leses som en tidslinje, dog avbrutt. Man kan også sette kunstverket i sammenheng med den åpenlyse narkotikahandelen i området og heroinistens oppkok før injisering. På denne måten fungerte verket også politisk og som en påminnelse om de daglige tragediene mange opplever i en slik sammenheng. Selve fyrstikken som gjenstand er også like dagligdags som blyanten.

Mia Gjerdrum Helgesens menneskegrupper

Mia Gjerdrum Helgesens kunst handler om de nære tingene i livet. I løpet av det siste året har 22. juli også festet seg til hennes lerreter:

- Jeg har gjennom det siste halve året jobbet med noen verk direkte relatert til 22. juli som ble laget nesten et år etter. De er et resultat av bearbeidelse av de tanker og følelser som går til de etterlatte, og av det makabre i handlingen, forteller Mia til KUNST.

- Når kan kunstnere lage kunst etter 22. juli?

- Kunst er et uttrykk for en tanke / følelse / visjon, så kunst kan like gjerne komme spontant og omgående som lenge i ettertid.

- Men kommer kunsten til kort - har den en funksjon?

- Det er behov for bearbeidelse i alle former etter en katastrofe. Bøker, kunst, musikk, praktiske tiltak ...Et kunstnerisk uttrykk kan på lik linje med andre reaksjoner være resultat av en bearbeidelse eller reaksjon som kan gi noe videre til mottakeren. Det unike med kunsten er at den kan få leve videre i den formen den er skapt der og da, mottakeren kan gjennom tid oppleve den forskjellig. På den måten er kunsten viktig både nær og i ettertid av en katastrofe. Et visuelt uttrykk kan bidra til å fremme følelser, minner og reaksjoner som er viktige både for individet og samfunnet, i samtid og ettertid.

Ross Kolbys maleri Næring

Anders Behring Breiviks bombe var laget av kunstgjødsel. Men kunstgjødsel har en helt annen funksjon enn den 22. juli forårsaket: Å gi næring!

Da Sam Eyde og Kristian Birkeland i 1911 grunnla Norsk Hydro og startet utviklingen av kunstgjødsel, la de grunnlaget for en revolusjon av landbruket verden over, som siden da har reddet millioner av mennesker fra hungersnød. Norges første industrieventyr sprang ut fra et ønske om å forandre og forbedre forholdene for mennesker. De ville nære liv. Lite kunne Eyde og Birkeland ane at oppfinnelsen deres nøyaktig 100 år senere skulle brukes til det stikk motsatte. Forfatter og kunstmaler Ross Kolby tar tak i denne problematikken i sitt maleri Næring.

- Jeg har i lengre tid arbeidet med et maleri hvor jeg ønsker å ta for meg et viktig aspekt ved alle former for destruktive gjerninger; vårt eget ansvar for våre handlinger. At nettopp norsk kunstgjødsel ble brukt for å ta liv den 22. juli, setter Hydro-gründernes visjoner og ønsker i et skremmende perspektiv. For så mange oppfinnelser ment for å forbedre livene våre, kan også brukes for å forverre dem. Det hviler utelukkende på motivene til dem som benytter oppfinnelsen. I maleriet Næring har jeg portrettert en av sekkene med kunstgjødsel som ble funnet på gården til terroristen på Rena. I et klassisk, dempet landskap, omgitt av frodig gress og dunkel, norsk natur, står den der; full av Hydros oppfinnelse som skal gi liv. Som skal nære. Den er et potensial. Og det er kun brukerens motiver og ansvar for egne gjerninger som avgjør hva kunstgjødselen skal utføre. Om den skal nære liv - eller ta dem.

Om betrakteren ikke kjenner til koblingen mellom terrorbomben og kunstgjødsel, fremstår maleriet som et stillfarende landskapsmotiv fra moderne jordbruk. Kjenner man til denne fatale koblingen, blir tankene annerledes. Kolby forteller hvor vanskelig det er å velge et motiv fra en slik tragedie:

- Det er uhyre vanskelig som kunstner å ta for seg tragedien 22. juli. Men med Næring har jeg forsøkt å nærme meg hendelsene uten å på noen måte støte de involverte. Det er ingen koblinger til selve gjerningsmannen, ofrene, åstedene eller politikk. Kun en forsiktig påpeking av at vi mennesker alltid bærer ansvaret for våre gjerninger. At rådende politikk, religion eller verdier i et samfunn aldri fritar oss fra å vurdere egne gjerninger – og eventuelt avstå fra dem. Etter at rettsaken er over, går vi som nasjon inn i en ny fase. Jeg mener tiden nå er inne for å kunne nærme seg hendelsene kunstnerisk.

Magne Furuholmens Tidskapselen

I 2031 kan forskere åpne Tidskapselen som inneholder ungdom anno 2013 sine tanker om 22. juli. Magne Furuholmen skal lage den viktige skulpturen.

Utgangspunktet for prosjektet er filmen Til ungdommen, en dokumentar som vises over hele landet fra 31. august. Filmen følger fire engasjerte ungdommer som er medlemmer av hvert sitt politiske ungdomsparti. Disse ungdommene er ikke redde for å uttrykke sine meninger om samfunnet de lever i, og alle ble på hver sin måte berørt av 22. juli.

Som en videreutvikling av filmen vil elevene ved rundt 20 videregående skoler i august få utdelt hvert sitt A-4 ark, der de skal uttrykke sine tanker om 22. juli, landet vi lever i og Norges fremtid, enten skriftlig eller visuelt. Disse brevene skal lagres i metallbokser og bli til en skulptur som kunstneren Magne Furuholmen skal lage av boksene. Skulpturen vil bli plassert i foajeen på Riksarkivet. Ungdommer fra hele Norge er med på å dekorere skulpturen med ord og bokstaver som trykkes i selve metallet. Like etter 22. juli 2031 vil tidskapselen åpnes for publikum og innholdet brukes til forskning. Den skal være en gave til fremtidens ungdom, men også fungere som et tillegg til den offisielle historien.

Prosjektet er et samarbeid mellom Sant & Usant, Riksarkivet, Elevorganisasjonen og Magne Furuholmen. Fritt Ord støtter prosjektet, og Kunnskapsdepartementet stiller seg bak prosjektet og oppfordrer til deltakelse.