Jørn Nilsen

Fra Aktuell Kunst 6/2009:

Jørn Nilsen - inspirert av norsk bondekultur og italiensk middelalder

For 24 år siden kom billedkunstneren Jørn Nilsens kone, Elisabeth, over en annonse i Aftenposten: Et hustun i Hallingdal var til salgs.

- Det var noe i tonefallet ditt, Elisabeth, så jeg skjønte at vi bare måtte se dette stedet. Jeg var midt i en hektisk utstillingsperiode, men vi kjørte oppover på visning. Da vi kom ut av bilen, var vi frelst. Dette var som et lite norsk Toscana. Vi inspiserte eiendommen og skjønte at her kom vi ikke til å bli ferdig på mange tiår. Det elsker vi! Jeg bruker å si at disse husene og eiendommen er det største bildet jeg noen gang har gjort. Vi har parkert bilen like under tregrensa mellom Ål og Gol utenfor en liten samling hus som like gjerne kunne stått på Folkemuseet på Bygdøy. Fra tunet ser vi innover Votnedalen med Hallingskarvet som horisontlinjen. Kunstneren Jørn Nilsen og kona Elisabeth vinker oss velkomne, og serverer lapper og kaffe ved tømmerveggen. Fire måneder i året tilbringer de her, 900 moh. Resten av året splittes mellom leiligheten i Thereses gate i hovedstaden, atelieret på Grünerløkka og hos venner i Toscana. Jørn forteller at Ål er et av få steder som har hatt en uavbrutt seterkultur, for å tegne et bakgrunnsbilde for stedet som gir han masse inspirasjon.

- Dere kommer midt i fjellslåtten nå, så bøndene vil kjøre opp og ned her i hele natt. Til uka er det spådd regn, så de må få alt i hus. I morgen tidlig vil dere helt sikkert vekkes av Tine-bilen som skal hente melk rundt halv ni. Her på tomta var det tidligere seterdrift og mellombeita på våren og høsten, før dyra skulle til langsetra på snaufjellet.
Husene på tomta er alle hentet fra dalen. Låven fra 1715 har Jørn demontert og fraktet ned fra fjellet, der den ble brukt til å lagre avlingen for bøndene. En dør på hver side gjorde det lett å ri rett gjennom. Det minste huset rommer utedoen.

- Bøndene tror ofte at det er grisehuset. Stakkars grisen, som hadde så liten plass så den skulle bli feit og god, ler Jørn før han fortsetter å fortelle om sitt kanskje største livsverk.

- Hovedhusets ene del er fra 1725, ifølge en lokal byggekspert. Det stod oppført på den første fredningslisten fra 1921, og Riksarkivet har masse informasjon om bygningen. Huset har faktisk stått utenfor Nathionaltheatret i Oslo i 8-9 måneder i 1944-45. Nathionaltheatret pensjonskasse hadde nemlig lotterier for pensjonerte skuespillere, der to av våre hus var noen av premiene. De ble så flyttet opp hit i 1946.
Jørn åpner opp døra til stabburet og viser matkassene fra 1700-tallet som ennå er i bruk, selv om de ikke lenger rommer korn. Han forteller at kornkassene tidligere ofte hadde steinheller under seg, så ingen skulle kunne drille hull i bunnen av kornkassene og la kornet renne ut.

- Det var fattige kår. Se bare på dette bordet der man kan slå opp platen, og vips har man en stol. Flerbruksmøbler for trange kår var vanlig, slik man også finner i dag. Det er likevel et poeng for oss at alle gjenstandene skal brukes. På døra til stabburet er det flere mystiske beslag som vi ikke helt forstår funksjonen til, men ingen lokale eller noen ved Folkemuseet kan fortelle oss om det underlige mønsteret.
Han lukker opp døra til hovedhuset. Et ornament som minner om et solsymbol og en vernerose, er skåret inn; et beskyttelsestegn som tidligere ofte var skjult.

- Selv om menneskene var kristne, torde man likevel ikke å la være å beskytte husene med gammel overtro. Her inne står alt slik det opprinnelig var i Halling-stuene: Hylleskapet bak døra, senga inne i kroken og langbordet med høysete foran vinduene. Noen av møblene har jeg skåret ut, på mål etter merkene på veggene der disse møblene trolig har stått. Det lange bordet, som er laget fra et helt stykke tre, var trolig et lånebord i bygda til brylluper og begravelser. Du ser tydelige slepespor under bordplaten. På veggen henger Elisabeths stakker; rødstakken til hverdags, grønnstakken til helgebruk og finstakken med høyt empireliv til de virkelige festlighetene. De var ganske praktiske, og kunne skjule det meste, ler Jørn.

Vi går videre inn på kjøkkenet i det andre rommet. Veggen er dekorert så det ligner marmor. På hemsen sover Elisabeth og Jørn.

- Vi fikk panelene av en eldre kvinne i bygda. Husene i Hallingdal var ofte fargerike, og på flatene skapte de mønstre som striper eller malte vått i vått, kalt krill eller masamaling, med en kalvemage, så det lignet marmor. Mens Telemark er kjent for sin stilsikre, dempete ornamentikk, har Hallingdals kultur rik fargeklang og en frodig billedrikdom. I bygda er flere av husene rosemalte skattkamre, med elefanter, ordtak, engler og flerhodete vesener, det meste hentet fra Frederik IIs billedbibel. Den første navngitte rosemaleren man kjenner til, er Truge Gunnhildsgaard, og Herbrand Sata og sønnene Nils og Embrik Bæra skapte nærmest en skole, Sata-skolen, med sitt sterke særpreg på rosemalingen og en høyt utviklet fargekunst.

Jeg bare maler
Vi går ned til låven som huser atelieret til Jørn. Her er han nesten ferdig med første levering til psykiatrisk avdeling ved det kristne Betanien sykehus i Bergen. Med et så stort utsmykningsoppdrag har mange andre prosjekter ligget brakk på eiendommen. Et triptykon på seks meter står oppstilt, med flere kirkelignende bygg og hus. Landskapet bak minner om utsikten ut av vinduet, ispedd toscanske stemninger. Stabburet, som vi akkurat har besøkt, kan så vidt gjenkjennes i en av konstruksjonene.

- Jeg vet faktisk ikke hvorfor jeg maler hus.

- Jeg tror de kom for rundt tolv år siden, supplerer Elisabeth.

- Kanskje husene i maleriene starter der de virkelige husene her på tomta stopper? spør Jørn delvis seg selv og sin kone før han fortsetter.

- Jeg tenker mange ganger at jeg skulle blitt arkitekt eller snekker. I bildene mine bruker jeg aldri pensel, men kniv, skalpell, krumpasser, tape, tommestokk og stillbar vinkel, nettopp snekkerens redskaper. En journalist skrev det i grunnen treffende en gang med overskriften: Jørn Nilsen - Jeg bare maler. Jeg bruker å sitere Picasso, når kunsthistorikerne kommer sammen, diskuterer de kunst, men når malerne diskuterer, snakker de om gode fargehandlere. Klarere kan det ikke sies.

- Så du vil ikke legge noe mer i husene annet enn form?

Jørn tar opp en malekniv og skraper bort litt tape og maling. Tapen bruker han for å skape rette linjer som han igjen kan ødelegge.

- Selvsagt kan man legge inn flere tolkninger i disse husene. De kan symbolisere ulike bevisstheter, der noen av husene har dører du kan gå inn i, mens andre er utilgjengelige. Enkelte av bygningene har også mørke vinduer, andre er høye tårn med et lite vindu øverst. Som du ser, er flere av bygningene abstrakte versjoner av husene her på tomta.

Når man setter alle bildene til Jørn sammen, danner de nærmest et enormt univers; et underlig bybilde som liksom ikke finnes noe sted, men likevel alle steder.

- Mange spør når et bilde er ferdig, men det er også interessant å spørre seg når et bilde begynner. Mitt neste maleri og bilde starter nettopp i det forrige. Sånn sett kan du sette alle bildene mine ved siden av hverandre, og de vil danne en stor verden. Jeg bruker å si at jeg maler ett stort bilde, ikke mange små. Jeg har bilder i hodet hele tiden, og sent på kvelden skapes de fleste. Men den største inspirasjonen er for meg å stirre på et hvitt lerret. Det blir som et nullpunkt. Man stirrer bokstavelig talt inn i mulighetene. Etter hvert har skissene mine blitt svært enkle; en skisse kan være ordene rødt og hvitt klinger mot oker. Eller som denne vinduskarmen, sinober mot cadiumgrønn. Det kan være starten på en helt ny utstilling.

- Husene dine svever også litt, legger Elisabeth til, og jeg ser at ingen av husene står fast på bakken, og de har verken grunnmur eller slagskygge. Bildene har også noen åpne felter som ikke er "fylt igjen" med maling. Andre områder er nærmest abstrakte, mens elementer som trær, stein og fjell vitner om en klassisk skolert maler. Elisabeth skyter inn at Jørn nettopp er et orakel for andre kunstnere, som spør han til råds om teknikker og valg av materialer. Jørn blir litt brydd.

- Jeg maler alltid bildene to ganger, deretter kommer opptil ti lag for å "treffe". Jeg liker å få til en tørrhet. Hvis bildene mine var blanke av olje, ville de lett blitt "kitchy". Jeg justerer hele tiden fargen og lyset. I middelalderen oppstod en egen forklaring av lyset som jeg liker. Barokken hadde denne spotlighteffekten, mens jeg foretrekker at lyset hviler på flatene. Paletten min er nok også veldig jordfarget. I flere av Jørns bilder er en gammel, rød bondestol med.

- Det er den du sitter på, men i bildene blir den oftest blå, peker Jørn.

Ofte er også en mann (kunstneren selv?) på vei inn eller ut av bildene. Enkelte ganger er det kun reisverk istedenfor et hus. Elisabeth kommenterer med et smil at mange tror Jørn er så ensom, når de ser den ensomme kunstneren og de halvferdige husene.

- Mange har klistret på meg en merkelapp som symbolist eller surrealist. Eller romantiker. Men for meg er det ikke viktig hva jeg kalles. Jeg gjør min greie. Eller maler et begrep. Mange har prøvd å finne ut akkurat hvor Brudeferden i Hardanger er malt fra, men man har aldri klart å lokalisere motivet. Jeg husker også en artikkel der man fikk en meteorolog til å uttale seg om Lars Hertervigs skyer. Men dette er store misforståelser. Kunstnere maler ofte begrepene, ikke en topografi. De store nasjonalromantikerne var også tolkere av naturen og abstraherte det de så. All billedkunst er i grunnen abstrakt. Man oversetter noe fra en tredimensjonal verden til et todimensjonalt format.

Jørns siste store separatutstilling var i Siena i Museo Civico eller Museo Complesso Santa Maria della scala på Piazza Duomo. Da var det mange italienske kritikere som komplimenterte det melankolske i bildene. - Bildene mine er nok malt i den blå timen, litt sen kveld, med et slags slepelys. Dette har jo nettopp i kunsthistorien blitt forbundet med det melankolske. Ikke minst er norsk kunst, med Munch i spissen, ofte oppfattet som melankolsk, med dette nordiske lyset. Munch fungerte dessverre som et skjermbrett og reduserer nesten sin samtid. Tenk deg alle disse fantastiske Fleskum-malerne! Men ingen kunne dra et strøk som Munch. Man kan snakke om hans motiver, liv malt i kunsten og melankolien, men det er måten han malte på, som har satt spor. Hans vinterlandskap er jo i og for seg tradisjonelle, men utførelsen er ekstraordinær. Det er jo interessant at Munch heller aldri dannet en skole.

Jørn hopper videre i sine tanker.
- Jeg husker en litt stygg uutalelse om Mozart og Beethoven: Beethoven kjempet hele livet for å nå himmelen, men Mozart kom derfra. Slik er det med mange kunstnere. Beethoven strøk over noter, klusset og jobbet seg fremover, og du ser han strevde i sine partiturer, mens Mozart har bare ristet det ut av hånden. Man kan sammenligne Michelangelo og Leonardo på samme måte. Mens Michelangelo jobbet og jobbet, lekte nærmest Leonardo seg fra det ene geniale prosjektet til det neste. Eller Picasso som malte de vakreste figurative maleriene 15 år gammel, og da han hadde "revolusjonert" kunsthistorien med Pikene i Avignon i 1907, gikk han over i en ny fase. Kunstnerkollegaen Georges Braque fortsatte derimot å jobbe og streve med sitt kubistiske uttrykk.

Lokale råvarer og spansk middagstid
Vi setter oss ved grillen, og Elisabeth henter en eplecider fra Hardanger. En utepeis er halvferdig, og Elisabeth kommer stadig med stein fra sine fjellturer som Jørn bruker. En jernplate med den norske riksløven er støpt inn i natursteinene.

- Vi er veldig glad i mat, og her praktiserer vi virkelig sloow-food, sier Jørn, og surrer sopp over kullgrillen. Hvert år inviterer de gode venner fra bygda til fem retter. - Jørn rullet gnocchi til alle sammen, men det er utrolig hva man kan lage av mat over åpen ild hvis man bare planlegger. Her dyrker vi poteter og urter, og det hender vi kjøper dyr fra bygda som Jørn flår. Men den haren, den klarte jeg aldri å spise, Jørn, etter å ha fotografert den.

Jørn legger på kjøttet og sier at elgen er ferdig presis klokken 21.10.
- Middagen inntas sjelden etter lokal midddagstid. Nå har vi til og med forlatt den italienske middagstiden og går over i den spanske, spøker han før han forteller mer fra 40 aktive år som kunstner.

- Mange henger kunsten min på knaggen nasjonalromantikk når de kommer opp her. Spør du meg, så aner jeg ikke hva jeg tilhører. Da vi kjøpte dette stedet, visste jeg heller ikke om den rike tradisjonen blant billedkunstnere som fantes her. Jens Bjørneboes loft er like her borte, og Agnar Mykle har bodd her. Kunstneren Rolf Nesch bodde i mange år rett bort i åsen her. Fra våre tidligste malere vet man at I.C. Dahl kun var nederst i Hallingdal. Hans Gude reiste så langt som til Nesbyen. De første kunstnerne som foretok kunstreiser hit, var Erik Werenskiold og Gerhard Munthe. Deretter oppstod den kjente Leveld-kretsen med kunstnere, som Alf Jørgen Aas, Karl Høgberg og Pelle Thommesen. De hadde egentlig ikke et felles kunstnerisk ståsted, men et felles utspring i antroposofiske kretser.

Jørn har selv gener fra Geilo, Roma, Hokksund og Drammen.

- Det var visst en oldefar i Roma, men han har vært en ikke-sak i heimen. Navnet hans er ikke engang fylt ut i stamtreet i babyboken min.

- Og der har moren din til og med navngitt taxisjåføren som kjørte henne til fødeavdelingen, skyter Elisabeth inn og kommer med ullkåper fra Hærens overskuddslager.

- Men den italienske kunsten er like tydelig i bildene dine som Hallingdal?
- Rytmikken og fargesansen fra de gamle italienske mestrene er viktig for meg. Jeg elsker kunstnere som Lorenzetti og Giotto, ikke bare tematisk, men arkitekturen og billedoppbyggingen. Med Giotto var det første gang individet maleren dukker opp i kunsthistorien, og man forlot laug-tankegangen, der mestrene hadde et verksted som samarbeidet om bildene. Det finnes nemlig et skriv der en kjøper klager på at verket hans er malt av lauget og ikke av Giotto selv.

Jørn kommer igjen inn på sin egen plassering i kunsten: Mellom alle stoler.
- Jeg maler aldri etter et program, men kunsten min er en vidunderlig graut av italiensk kunst, europeisk middelalder og norsk folkekunst. Kunst må gjerne ha et politisk innhold, men ikke for meg, selv om vi var aldri så radikale på Akademiet på 1970-tallet. En treskjærer lager ikke tingene sine på teoretisk grunnlag. I dag er det jo nesten en politisk handling å lage kunst. For hvem finansierer dette? Er det egoistisk og usolidarisk å lage kunst under finanskrisen? Eller er det upolitisk å melde seg helt ut av samfunnet? Jeg er en av de heldige som får Statens garantiinntekt for kunstnere, til Siv Jensens frustrasjon.

- Det er godt, legger Elisabeth til. - Før måtte jeg stå som garantist på alle lån. Å få kunstnerlønn er jo ikke det samme som å slappe av som kunstner. Du må hvert år dokumentere aktiviteter som utsmykninger og utstillinger. Men nå plukker jeg inn estragon og løpstikke, så kan vi sette oss.

Eg sit her eg sit
Nøyaktig klokken 21.10 står maten på bordet. Jørn og Elisabeth er samkjørte etter 40 år som ektepar. - Nærmest en skandale i våre kretser og generasjon, ler Jørn, og tar plass ved høysetet i den gamle hallingstua og sier vær så god.

- Her er det ekte trøffelolje, og vi bruker hvit balsamico-eddik på de økologiske tomatene fra bygda, så slipper vi den brune fargen. Tomatene er så søte og gode, de er laget i et drivhus med overskuddsvarme fra pellets-fabrikken. Blomkålen er gratinert med parmesan, og det er lokalt setersmør.
Elisabeth og Jørn møttes da han var 18 år og russ.
- Vet du hva, han presenterte seg som kunstner og hadde en naken dame malt på skyggen på russelua si, ler Elisabeth.

- Jeg hadde ennå ikke startet på en kunstutdannelse, men det var et bra sjekketriks, ikke sant, blunker Jørn før han fortsetter:

- Jeg var en noenlunde vanlig, flittig ungdomstegner. Behovet for å uttrykke meg i bilder har alltid vært der, men det er verre å svare på hvorfor. Man vil alltid finne like mange faktorer som talte for at jeg skulle blitt noe helt annet.

I 1970 startet han 25 år gammel på Akademiet. Planen var å la kunsten være en bigeskjeft ved siden av fast jobb ved NRK som dekor- og scenemaler. Til slutt kom det til et punkt hvor han måtte velge.
- Jeg husker vi kjørte nedover Europa i en folkevognbuss med dobbeltseng bak. Under sengen lå bildene du malte til opptaksprøvene på Akademiet, og du malte på dem hver gang vi rastet. Du kom rett inn, Jørn, uten Statens kunst- og håndverksskole først, og da var karrieren egentlig lagt, minnes Elisabeth og skjenker brønnvann og en tung viltvin; Ripasso Valpolicella Classico. Vinen er lagret to ganger for å få den tunge smaken, forklarer Jørn. Allerede det første året hadde Jørn separatutstilling, og i løpet av studieårene var han innkjøpt av flere offentlige samlinger.

- Jeg husker du solgte ditt første bilde, Årstidene med referanser til Vivaldi, som henger på musikkavdelingen på Deichmanske i dag. Du fikk 20 000 kroner i kontanter. Vi hadde akkurat adoptert datteren vår fra Korea, og kastet pengene rundt på kjøkkenet. Det var så mye penger på den tiden; leiligheten vår på Tøyen kostet jo 12 500 kroner! Jeg husker det var pinlig å komme i banken med alle pengene, de lurte sikkert på hvor vi hadde fått dem fra, ler Elisabeth.

Jørn gikk først i lære på Akademiet under Reidar Aulie og senere under Ludvig Eikaas, og tilhører samme kull som en rekke kunstnere som også har fått seg et navn, som blant annet Jan Harr, Peter Esdaile, Kjell Nupen, Leonard Richard, Liv Ørnvall, Bjørg Holene, Bjørn Carlsen, Svein Bolling og Magne Austad. - Eikaas var en inkluderende person, og hadde en stor avslutningslunsj for studentene hvert år med koner og barn. Jeg husker at jeg og Kjell Nupen snekret en platting for å lage et fire meter langt bilde; bildet som senere ble kjøpt inn til Deichmanske. Eikaas lånte meg atelieret sitt for å fullføre det. Reidar Aulie var jo en gammel tendensmaler fra 20-30-årene med et instrumentalt syn om at kunsten kunne forandre verden. Men han sa likevel aldri noe om dette eller dyttet oss studenter i politiske retninger, tross i at dette var 1970-tallet, og perioden da GRAS var store. Jeg er ikke for at kunsten skal være instrumentell og tjene noe. Alt trenger ikke teoretiske overbygninger. Jeg husker at Weidemann malte markblomstene sine på 1970-tallet og ble spurt om hvorfor han ikke malte politisk. Han svarte at verden også trengte markblomster.

Etter noen år som aktiv kunstner kom Jørn i 1980 over en tom bygning på Grünerløkka som tidligere hadde inneholdt et bakeri. Det regnes som løkkas eldste bygning, og bakeri var fra 1880. Sammen med 11 andre kunstnerkollegaer bygget Jørn mange store atelierer, der han fremdeles disponerer 90 kvadratmeter på toppen opp en smal vindeltrapp. Rester fra bakeri-virksomheten er synlig i mange bevarte detaljer.

- Vi jobbet døgnet rundt.

- Ja, jeg husker du kom hjem og sovnet med klærne på i gangen. Men så endte det også på sykehuset med hjerteproblemer før du fylte 40 år. Da gulvet skulle legges, dro vi til Sveaborg, legger Elisabeth til litt strengt. - Ja, hun passer på meg, så jeg holder meg ung og ikke spiser mye sjokolade, ler Jørn tilbake. Før vi tar kvelden, og Jørn viser oss fullmånen, henter han en utstillingskatalog der han har sitert dikteren Olav Hauge.

- Eg sit her eg sit. Det passer så godt til mitt kunstnerskap. Som kunstner er man utsatt for en kakofoni av ytre press og påvirkninger; tendenser i tiden, tanken om at kunsten skal yte noe, eller at kunsten skal forandre verden, noe jeg ikke tror på. Men man må gjøre sin egen greie; så enkelt og vanskelig er det. Jeg ser på meg som en reflektert mann, men spør du hvorfor jeg driver med dette, så aner jeg ikke! Jeg vet faktisk ikke.

Tekst / foto Mette Dybwad Torstensen / Foto Jørn Hagen / ArtPhoto

Jørn Nilsen

Emner

Relaterte kunstverk

Pan

Svart Svømmer

Når et mål er nådd

Gjenkjennelse

Store forbilder

Gyllent etterår

Grønn salme

Når dagen er omme

Alle er annerledes

Pusterom

Under - håndkolorert

Den andre siden

Utover

Etterpå

Hjemover

Foran og bak

Oppreist

Hineni

Alle har sitt

Trofast venn

Stabbesteiner

Støtter

Stamplass

Lille teddy

Turkis emaljert sølvfrosk

Å drømme livet

Å skape fred

Å kjenne håp

Savnet

Sylverlin Anheng

Rosa Anheng

Rosenblom 3 Anheng

Fagerblom 2 Anheng

To the moon and back- hjerte Anheng

To the moon and back-stjerne Anheng

To the moon and back-stjerne Anheng

Rosalin Anheng

Stjerne ring

To the moon and back-hjerte armbånd

to the moon and back- stjerne armbånd

Girl Talk

Underveis

Lille postbud

Vesle brumlemann

Rotas

Tidevann

Lille Petter

Nøtteliten

Vesle gutten

Høydepunktet

Relaterte kunstverk