Lyset i enden av lerretet
Av Lillian Reif , KUNST #3/2025.
Julius Nordvinter (f. 2003) har på få år beveget seg fra total anonymitet til å bli et navn på alles lepper i kunstverdenen. Men for den svenske kunstneren handler ikke reisen om suksess eller gjennomslag – den handler om overlevelse.
Julius Nordvinter begynte å uttrykke seg kreativt lenge før han tenkte på kunst som en vei å gå. Det startet som en stille aktivitet – en måte å strukturere tanker og følelser som var vanskelige å sette ord på. Han hadde ikke et mål om å stille ut eller selge, men skapte fordi det føltes nødvendig.
Da Julius ble diagnostisert med OCD i seksårsalderen, begynte en livslang kamp mot egne tanker. Behandling av tvangslidelsen kunne ikke baseres på medisin – den måtte skapes fra innsiden. Det var her kunsten fikk sin plass: som redskap, språk og fluktvei. Eller som han selv sier: «Å male er ikke et forsøk på å flykte fra hjernen min, men å møte den head-on i en kamp.»
Han omtaler seg selv som «skaper», ikke kunstner – en distinksjon som gjenspeiler behovet for å uttrykke seg uten ytre kontroll eller akademisk form. Julius er selvlært, og det er ingen tilfeldighet. «Det finnes ingenting en kunstlærer kan lære meg om meg selv», sier han bestemt, og legger til: «Jeg har alltid hatt problemer med autoriteter og avskyr når noen forteller meg hva jeg skal gjøre.»
Den kompromissløse holdningen har ikke hindret ham i å nå ut – tvert imot. Etter at han i 2023 deltok på Affordable Art Fair i Stockholm for første gang, eksploderte etterspørselen. Han ble messens mestselgende kunstner, og siden har det ikke vært mulig å kjøpe verk uten venteliste. Likevel sier han: «Jeg maler bare for meg selv – aldri for noen andre.»
Skapelsen som nødvendighet
Det første som slår en i møte med Nordvinters verk, er intensiteten. Maleriene er ikke laget for å behage – de er skapt for å romme det som ellers ikke har plass: drømmer, tanker, angst, det som aldri kan sies høyt. Dette inkluderer tekster skrevet i et helt eget alfabet: det nordvinterianske alfabetet. Julius utviklet det som tenåring etter at hans private notater ble funnet og misbrukt av klassekamerater. «Å slutte å skrive var ikke et alternativ – for meg handler det om overlevelse.»
Alfabetet finnes skjult i bakgrunnen på mange av verkene, som kryptiske meldinger til ham selv – eller til den som en dag måtte knekke koden. Når han er klar, sier han, vil han utgi sin egen «Rosettastein» som kan tyde symbolene for de som eier arbeidene hans.
Nordvinters uttrykk har utviklet seg betraktelig siden han begynte å male i 2021. Den tidligere mørke og monokrome paletten er i dag eksplosiv, figurativ og mettet av både håp og uro. Men forvandlingen kom ikke plutselig. «Uttrykket mitt har ikke forandret seg, det har utviklet seg i takt med at jeg selv har utviklet meg. Jeg er helt besatt av å forsøke å bli best – med det mener jeg å vinne over meg selv.» Denne kampen gjennomsyrer hele prosessen. «Noen dager går det ikke an å male fordi tvangstankene mine har for stor kontroll over meg», forteller han. «Men jeg vinner oftere enn jeg taper mot meg selv.» Figurer og ansikter med historie
Verkene hans er befolket av særegne karakterer: Katalogmannen, Dum-Dum og Speidergutten – alle skapt for å håndtere ulike sider av ham selv. Speidergutten, som vises i hans hittil største maleri på utstillingen Etterpå / After ved Galleri Fineart i Oslo i september, er spesielt viktig: «Han symboliserer at jeg har lært meg å leve med galopperende tanker. Medaljene hans er premier for at jeg har vunnet over meg selv.»
Figurene trer frem fra detaljrike bakgrunner der Julius legger stor vekt på mønster og repetisjon. Denne delen av prosessen er ofte den mest krevende. «Bakgrunnen er nesten ritualistisk å male. Jeg kan holde på i flere dager uten å bli fornøyd.» Kontrasten er sterk til det øyeblikket ansiktet trer frem. «Det er først når ansiktet er ferdig at jeg lar maleriet se tilbake på meg», forteller Nordvinter.
I mange av Nordvinters verk møter vi en billedverden som balanserer mellom det kaotiske og det kontrollerte. Fargene skrapes, smøres og overmales i lag, og figurative skikkelser trer frem med sterke følelsesmessige uttrykk. Ofte bærer de masker, uniformer eller kostymer som gir kropp til ulike indre stemmer. Det finnes ansikter som stirrer, skjuler seg, smelter sammen eller dukker opp der man minst venter det – som om lerretet i seg selv rommer en hel psykologi. Maleriene hans føles ikke ferdige i klassisk forstand, men snarere som øyeblikksbilder av en pågående indre prosess. På baksiden av verkene inskriberer han sitt egenutviklede alfabet – skjulte meldinger som forblir private, til han en dag velger å dele dem.
Som betrakter vet man ikke alltid hva man ser, men man kjenner det – og kanskje er det nettopp dette som gjør verkene så gripende. Som om det er noe i oss som forstår, men ikke nødvendigvis den intellektuelle delen – snarere noe eldre, mer kroppslig, noe erfaringsbåret. Som minner vi kanskje ikke visste at vi bar på. Som om verkene sier: Du er ikke alene.
Et levende verk, en levende prosess
Julius maler seks dager i uken, men uten faste rutiner. Hver prosess er ny – og må være det. «Hvis man gjør samme ting på samme måte, får man samme resultat. Hvis man forsøker å gjøre samme ting på ulike måter, utvikles man og finner nye veier.»
Ofte starter prosessen med å bytte ut noe i omgivelsene – flytte på malerier, endre lys, justere lyd. Noen ganger maler han i stillhet, andre ganger med høy musikk. Enkelte ganger inviterer han tilskuere inn i studio for å utfordre seg selv til å kombinere maling og samtale. «Det handler om å skape et rom der noe uforutsett kan oppstå – en åpning.»
Han forteller at han aldri lar seg binde av teknikker eller regler. Tvert imot jobber han aktivt for å glemme dem. «Jeg minner meg selv på at jeg skal lage dårlig kunst. Når jeg ikke er redd for å mislykkes, skjer det noe annet – noe ekte.» Denne lekenheten, kombinert med emosjonelt alvor, er kanskje det som gjør verkene hans så gjenkjennelige og unike.
Noen ganger begynner han med en skisse, andre ganger kommer idéen nesten ferdig formet. «Jeg venter aldri på at en idé skal være perfekt før jeg begynner. Maleriet utvikler seg mens jeg jobber.» For Julius er det like mye selve handlingen – det fysiske ved å male – som resultatet som betyr noe. Han beskriver maleakten som en kroppslig prosess, ofte repetitiv og meditativ. «Når jeg maler mønstre med små pensler i bakgrunnen, kan det ta dager. Jeg må ofte sove på det og se det med nye øyne.» Det er i dette møtet mellom utholdenhet og spontanitet at hans uttrykk oppstår.
Symbolikken som skapes, er aldri kalkulert. «Jeg ønsker alltid å slippe alle hemninger når jeg maler. Jeg har en tanke eller idé når jeg begynner, men jeg lar friheten lede meg videre.»
Fra ensomhet til fellesskap
Noe av det mest interessante i Julius’ historie er hvordan kunsten har brakt ham ut av isolasjon og inn i en relasjon med andre – uten at han har måttet gi slipp på seg selv. Responsen han får fra publikum kan være overveldende, men han forsøker å skjerme seg. «Jeg forsøker å stenge ute alt som ikke er knyttet til mine prosesser», sier han.
Men det finnes unntak. Når noen forteller at maleriene hans har hjulpet dem i egne kamper, åpner det noe i ham. «Jeg husker selv hvor annerledes og misforstått jeg følte meg da jeg var yngre. Hvis kunsten min kan få andre til å føle seg mer forstått, så blir jeg lykkelig.»
Et blikk fremover – og utover
Selv om etterspørselen er høy, er det viktig for Julius å jobbe i sitt eget tempo. «Jeg jobber med et bra apparat rundt meg og med gallerister som sørger for at jeg får male i det tempoet som passer min mentale helse.»
Han er bevisst på å ikke la markedet styre retningen i verken innhold eller metode. «Det er lett å bli fanget i andres forventninger når ting går bra. Men jeg må hele tiden minne meg selv på at kunsten min startet som et personlig behov – og at det fortsatt er det den er.»
Han håper at fremtidige visninger ikke bare vil gi publikum estetiske opplevelser, men også åpne opp for samtaler om psykisk helse, annerledeshet og det å finne mening i noe som ikke alltid kan forklares. «Altfor mange tenker på kunst som luksus. Men for meg er det en nødvendighet.»
Når han blir spurt om hva han tenker om at kunsten hans vil leve videre etter ham, svarer han rolig: «Jeg maler bare for meg selv, her og nå. Om det jeg skaper kan hjelpe på noen måte etter at jeg er død, så har det vært verdt all min tid og fokus.»